En Styggdom

Velkommen tilbake.

I dag har jeg skrevet enda en novelle til dere, og for første gang føler jeg at jeg må komme med en advarsel i forkant av novellen. Dagens novelle inneholder sterke sekvenser med voldtekt og vold. Dette kan bli veldig tungt lesestoff for enkelte, så hvis dette er ømme punkter i din psyke vil jeg anbefale deg og avslutte lesningen her. Skulle du derimot ha sans for grafiske historier kan du lese videre på eget ansvar.

En Styggdom

Han var drømmemannen, en mann som kom hjem med blomster og kort med søte romantiske dikt. En mann som hadde penger til å kjøpe de dyreste smykker og gaver. En skjønnhet som viste hvor fantastisk livet kan være. En elsker som manglet sidestykke når det kom til omsorg, forspill og etterspill. Han gjorde alt så spennende ved og fortelle meg hvor forbudt vårt forhold var. Han tok seg tid, og lyttet, herregud så mye en kunne snakke med ham, han fikk med seg alt. Lyttet og svarte, lot en føle at man var sentrum av universet, ved hjelp av komplementer som fikk et hvert steinhjerte til å smelte som smør. Han var alt en kan drømme om hos en mann, absolutt alt. For når han endelig hadde meg i sin hule hånd fikk jeg se en annen side av ham, marerittet. Lyset fra uker, måneder ja til og med år med forberedelser var plutselig borte, og i lysets fravær kom kulden, frykten og en ny kunnskap om hvor jævlig livet kan bli. Det begynte i det små, først små frekke bemerkninger, bemerkninger som var på kanten til å være en slags godlynt form for erting og som etter hvert ble til forferdelig skjellsord og personkarakteristikker. Mellom hvert onde ord kom det tusen varme ord og løfter om at de aldri skulle skje igjen, til og begynne med, der etter ble det færre og færre snille ord, og stadig flere vonde bemerkninger, små slag og spark begynte og komme etter hvert som ordene var på sitt verste.
«Hvor skal du? Du vet at ingen vil ha deg ikke sant? Du har ikke livets rett, gjør verden en tjeneste, heng deg.»

Jeg hørte de replikkene hver dag, så mye at jeg etter hvert trodde hvert eneste ord av dem. Jeg sluttet kjapt og svare dem, hvordan kunne jeg være så frekk og kreve noen som helst form for respekt. Jeg ble redusert til et lite barn, ute av stand til å ta ansvar for min egen hverdag, skulle jeg ut en dag måtte jeg spørre om lov, hvis jeg møtte noen kjente på senteret en dag kom jeg hjem til et avhør. Hjem til timer med spørsmål om hvem jeg hadde snakket med, hva vi hadde snakket om og om vi hadde snakket om ham. Jeg svarte ærlig, men ærlighet lønnet seg aldri, for ærlighet var løgn, og løgn var sannhet, hvis jeg svarte spydig ble jeg slått, sa jeg at jeg bare hadde fortalt om dagen min uten å nevne ham, ble han mistenksom.
«Jeg kommer til å drepe ham om du snakker med han igjen.»
Ingen var trygge for hans mistenksomhet, i hans usikkerhet var selv mine foreldre ute etter min kropp, søsken ble uglesett fra øyeblikket de kom på besøk til de gikk. Til slutt hadde han klart det. Jeg hadde ingen venner, familien min hatet meg, og jeg hadde ikke kontroll over noe som helst.


Bilde:Pixabay

Jeg satt på andre siden av bordet og pirket i maten, matlysten var borte, jeg prøvde å holde meg slank slik at han kunne fortsette å elske meg. Jeg vil ikke være alene, selv om det betyr at jeg blir slått litt betyr det ikke noe. Jeg kikket bort på han, det var et stjålent blikk, kortere enn sekundet og jeg likte ikke det jeg så, de mørke øyenbrynene var trukket sammen, munnen klemt igjen og neseborene store.
«Så nå vil du ikke spise maten jeg lager til deg! Du er faen ikke sann! Her står jeg og lager mat til deg i hele kveld, bruker timer på å et godt måltid til deg, og du takker meg ved å pirke gaffelen borti maten! Din soper! Spis maten din!»
Jeg hadde lyst, men klarte ikke å løfte gaffelen. Han reiste seg, kneppet opp skjorteermet. Åpnet beltet og dro det av seg. Han slo meg, men da jeg ikke skrek ble han nesten litt paff. Jeg var utmattet etter all mishandling, det var ikke noe han kunne gjøre for å skremme meg lenger.
«Jeg vil ikke.» svarte jeg kort, og skjøv maten ned på gulvet så tallerkenen knuste.
Han gav meg et nytt rapp med beltet, jeg luktet øynene da slaget kom. Flyttet meg ikke, hevet ikke hendene opp for å forsvare meg, jeg orket bare ikke mer.
«Du er utakknemlig etter alt jeg har gjort for deg. Jeg har gitt deg livet du drømte om. Husker du det Svein, husker du alle drømmene du fortalte meg om.»
En vag følelse av nostalgi gikk igjennom meg, et lite minne om den gangen han sa mitt navn på den måten som gjorde at hjertet mitt hoppet over to slag. Men før minne rakk og varme meg, kom kulden igjen. Vissheten om at to år med dette monsteret hadde gjort at jeg ikke var i stand til å føle kjærlighet mer. Jeg så på ham og sa:
«Tror du din mor liker deg bedre nå? Nå som du slår meg! Skal vi gå og be sammen igjen.»

Han tok beltet rundt halsen min, nøkket til slik at jeg falt ut av stolen og dro meg inn på soverommet. Med et godt tak i beltet rundt halsen min løftet han meg og kastet meg i sengen. Han tok fram båndet og fikk meg festet til sengen. Jeg stirret inni veggen, heller ikke dette var nytt for meg, voldtekt hadde vært en del av mitt liv i et år nå, jeg ventet til han skulle begynne. Etter tre minutter snudde jeg meg, han var borte, jeg så meg rundt, han var ikke i rommet en gang. Jeg vurderte om jeg skulle prøve å løsrive meg fra sengen, akkurat de han kom stormende inn på rommet. I hånden holdt han en kjøkkenkniv, Han tok tak i hodet mitt dro det bakover og skrek:
«Så du tror du kan gjøre narr av min tro og slippe unna med det!»
Jeg svarte ikke, apatien var borte. Han hadde klart å sprenge bunnrekorden og satt en ny rekord ved å presse den sylskarpe kniveggen mot strupen min. Han presset hardere.
«Røsker jeg til kniven nå så åpner jeg halsen din på vidt gap, du kommer til å blø i hjel og ingen, absolutt ingen vil savne deg.»
Voldtekten var voldsommere denne gangen, gjorde jeg ikke som han sa pirket han kniven borti meg, rispet opp armer og bein, vi falt sammen i sengen flere minutter senere. I løpet av minutter sovnet han igjen. En dyp og fredelig søvn. Jeg ble liggende i sengen og så på ham, hvordan han lå der helt stille, blikket mitt festet seg der, igjen, den vage følelsen av nostalgi. De nettene jeg hadde våknet og sett på ham, sett lyset fra en gatelykt gi ham en glorie i nattemørket. De små øyeblikkene hvor jeg hadde studert konturene med fingertuppene. Hvordan kan man elske noen så høyt og hate dem med lidenskap samtidig. Blikket mitt gled bort fra ansiktet hans, bort på veggen, på bildet av foreldrene hans, det var revet i to. Han fortalte meg historier om hvordan moren hans hadde straffet ham for hans seksualitet. En gang hadde hun funnet bladene med nakne menn, hun hadde slått ham, brent han med sigaretter.


                                                                                                               Bilde:Pixabay

 

               «Jeg forbereder deg bare til helvetes ilden, mitt barn.» Var ikke det hun hadde sagt?
Jeg snudde meg lenger, så på det store teppet med et portrett av Jesus som pekte på hjertet sitt, hender som blødde, i bakgrunnen kunne man se konturene av det som kanskje skulle være himmelriket. Jeg lukket øynene og snudde hode rundt, da jeg åpnet øynene igjen så jeg på døren som stod på gløtt, lyset fra en sterk lampe reflekterte i den hvitmalte eikedøren. Jeg fulgte lyset med blikket, ned langs gulvet og der fant jeg den. Kniven, den stod i gulvet. Jeg fikk akkurat tak i den, fikk kuttet båndet. Jeg ble sittende i sengen og holdt kniven i hånden. Jeg hørte at han våknet, han satt seg opp i sengen og så på meg.
               «Du vet at jeg aldri ville gjort deg noe vondt sant?» Stemmen hans var myk igjen.
Jeg svarte ham ikke.
               «Sant?»
Jeg sa fortsatt ikke et eneste ord.
               «Du, kom her så skal jeg være god med deg.»
Jeg løftet hendene sakte.
               «Legg fra deg kniven.»
               «hva var det din mor sa til deg?»
               «Hva mener du?»
Han strak fram hånden, strøk meg forsiktig på overarmen. Prøvde og nå inn til minner som var borte.
               «Hva sa din mor om det at du var homo»
               «Hun sa masse rart, ikke tenk på det. Kom hit-»
               «Jeg bare forbereder deg -» begynte jeg, han avbrøt meg og gjentok setningen i sin helhet.
               «Jeg forbereder deg til helvetes ilden mitt barn.»
               «Føler du at du er forberedt?»
               «Hva faen sn-»

               Jeg husker ikke hva som skjedde etter det. Et mørke jeg aldri har følt før eller siden veltet over meg. Da jeg våknet igjen lå han i sengen, med tretten stikk i magen, fem i brystet, to i halsen, seks i skrittet. Han var drømmemannen, en mann som kom hjem med blomster og kort med søte romantiske dikt. En mann som hadde penger til å kjøpe de dyreste smykker og gaver. En skjønnhet som viste hvor fantastisk livet kan være [...]»

***

 

               «Men han var også et mareritt, en demon fra det mørkeste helvete på jord. Og det var på tide at jeg våknet fra marerittet.» Aktoratets advokat leste den siste setningen av min vitnebesvarelse med trykk på hvert eneste av ordene.
Han gjorde virkelig sitt beste for å selge inn min fortelling om mishandlingen jeg hadde opplevd til å høres ut som en velfortjent straff. Jeg hadde ikke løftet blikket mens han leste fra dokumentet. Hvis jeg bare spilte kortene riktig ville de tro meg, de ville forstå at jeg var uskyldig.
               «jeg har snakket med psykologen til Svein, konklusjonen er klar. Svein lyver. Vi vet dette, bevisene forteller hvordan han har svindlet til seg millioner av kroner fra menn som Karl, dette er første gangen han har drepte noen, skal vi virkelig satse på at han ikke kommer til å gjøre det igjen?»
Advokaten min reiste seg opp og svarte stillferdig:
               «Vi har flere beviser som peker på at Svein ble utsatt for grov vold av sin ektemann.»
               «Indisier, til hvert av legebesøkene han har hatt har han ikke utvist et fnugg av tegn på mishandling.»

 

***

               Timene gikk og snart var falt dommen, jeg ble frikjent naturligvis. Alle forsøkene fra påtalemyndigheten om å overtale dommer og jury om at jeg var skyldig hadde mislyktes. Selvsagt bevisene bygget på bilder som forsterket min side av saken. Jeg tok advokaten i hånden, vi gikk ut og satt oss i bilen hennes. Hun så på meg ut av vinduet mens bilen kjørte fra tinghuset, jeg la hodet inntil vinduet.
               «Hvis du gjør det der igjen, kommer jeg til å melde deg selv.»
               «Det må du gjerne gjøre Trine, vi kommer til å dele celle.»
               «Nei Svein, du kommer til å sitte alene i den cellen det vet du.»
               «Selvsagt, jeg var bare høflig, så klart kommer jeg til å drepe deg om du noensinne skulle gjøre noe så dumt som å melde meg.»
               «Da får du unngå og gjøre noe sånt i fremtiden.»

#Novelle #Forfatterspire #Forfatterdrømmen #krim #Krimnovelle #voldinærerelasjoner #Vold #NæreRelasjoner #Mord #Drap #voldtekt

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229