En ny siste dag

Jeg visste virkelig ikke hvorfor jeg var i den gryta. Jeg hadde alt jeg trengte. Tak over hodet, en nydelig kvinne som ville gifte seg med meg, mat i kjøleskapet og klær på kroppen. De grunnleggende behovene var dekket. Inntekter fikk jeg fra sosialkontoret så det trengte jeg ikke å bekymre meg for. Så hvorfor gikk jeg rundt med en klump i magen, hvorfor hadde jeg selvmordstanker, en eller annen keitete livsmotivator vil nok fortelle deg at årsaken til mine selvmordstanker lå i at jeg ikke fullførte mitt jordiske potensial. Jeg kunne synge, hadde et talent innenfor musikk som glatt kunne gjort at hederspriser kom seilende inn døren, men nei, jeg ville ikke det. Jeg var redd, redd for å stå på en scene, få jernteppe, og bli jagd av scenen i duskregn av tomater. Like fult måtte jeg sitte time ut og time inn foran den forbanna datamaskinen og knaste inn toner og noter på programvaren. Var maskinen av så satt jeg med gitaren og spilte tilfeldige toner. Selv i så monotone øyeblikk som når jeg satt på dassen vandret tankene på ord jeg kunne bruke i tekster, eller så plystret jeg og sang som jeg var en liten drittunge i barnehagen. Og ja jeg kaller de små snørrete monstrene for drittunger, jeg hater unger, ikke nok med at de er evig kilde til fandens oldemor av sykdommer, de er høylytte og frekkere nok til å skremme fanden på flatmark. Det er en grunn til at jeg kastrerte meg så snart jeg merket at det første kjønnshåret vokste frem. Jeg var 17 år, når det skjedde, bare sånn i tilfelle du lurte på om en 12 åring snek seg inn på sykehuset og snittet pølsa selv.

Så her satt jeg igjen, pc-en durende i bakgrunnen, te-lys som danset i små glassbeholdere og beat gående i bakgrunnen. Det røde lyset på toppen av Blue snowball mikrofonen min stirret på meg med forakt. Faen ikke rart i det hele tatt, jeg hadde nettopp tømt min tredje boks med Tuborg, Selv om musikken gikk i bakgrunnen så hadde jeg ikke fått ned et eneste ord. Selvfølgelig kunne jeg gjort som en venn av meg hadde sagt, gått ut kjøpt meg en noe solskinn og røykt det. Men når man har hørt om folk som blir psykotiske av faenskapet er det ikke så jævlig interessant og rulle terningen akkurat. Ja da din fuckings junkie, det sikkert feil det som står i media, tror du jeg bryr meg om det er rett eller galt, oddsene er sikkert til og med 1 til 1.000.000, med mitt håpløse talent i å være uheldig skal du ikke se bort ifra at jeg er den kødden som opplever det også, så pakk tingene dine og stikk, er ikke interessert i å høre dine salgsargumenter. Skjønt du som leser dette er ikke en junkie, dette er høykultur, middelskultur, ja da å kalle leserne sine for fuckings junkies er litt kultur det også, leserne? Som noen kommer til å lese dette, jeg skal skrive dette, snitte en pulsåre og spise dette arket.

Jeg burde søke hjelp, jeg vet det. Men hva faen skal jeg gjøre da? Sitte hos en psykolog si at jeg er deppet og høre på hvordan han forteller meg at jeg må være deprimert i to uker minst for å kunne få diagnosen som suicidal? La oss bare drite i at jeg har lekt med kniver siden jeg fant dem i skuffen for å slippe unna foreldre som fikk VM i MMA til og fortone seg som en uskyldig ekteskapelig krangel. Min mor pleide alltid og si at jeg hadde arvet stemmen fra min far, eller strengtatt sa hun faktisk lungekapasiteten, den mannen kunne brøle i fem minutter, ta et kjapt inn pust og brøle i fem minutter til. De gangene jeg vågde meg på frekke tilsvar som spurte hva jeg hadde arvet av henne fikk jeg en lusing. Kanskje det var det jeg hadde arvet, melodramatikken. Hennes overreaksjon på alt og ingenting. Hun kunne skrike hun også, ble riktignok fortere andpusten siden hun røykte to pakker dagen. Og så var det all kaffen hun drakk, og hver kopp hadde sikkert ni skjetopper med sukker. At hun ikke fikk diabetes type sukkerkaffe er det de religiøse kaller for et mirakel. Skrikingen var sånn de kommuniserte til hverandre, nei seriøst, det var ikke en beskjed som ble gitt med innestemme i mitt hjem når jeg vokste opp. Enhver beskjed skulle ropes, skrikes eller brøles. Sånn var det bare. Ja jeg skrek jeg også, banning? Ja jeg var 3 år da jeg lærte mitt første banneord. Ludder, softcore banning, jeg vet, men likefult, det var mitt første ord og mitt første møte med banning. Mine foreldre tok ikke hintet, at en treåring kravla rundt og snakket om luddere gikk dem hus forbi og banningen fortsatte. At dette paret jeg kalte mine foreldre holdt sammen er også en merkverdighet

Ellers så var det ganske enkelt slik at min far kunne ikke klart seg uten min mor, han var heldig hvis han fant toalettet uten hennes hjelp. Og vel min mor, hun sier hun ikke hadde samvittighet til og dumpe mannen så hun bare ble hengende rundt ham selv om han sendte henne vegg imellom ukentlig. At hun vokste opp i et hjem hvor faren hennes var like jævlig fikk jeg vite først senere. Musikk var det som fikk meg gjennom tenårene, mens andre barn hadde foreldre som satt seg ned og preiket med dem, hørte jeg visdomsordene til rappere, rockestjerner og andre musikere. Når jeg var 14 ble jeg flyttet til et fosterhjem. Det var litt bedre, altså de skrek ikke til hverandre og vold var ikke normalt i den husholdningen. Det var når jeg kom til fosterhjemmet at de ville ha meg til doktor Nesevis. Det eneste jeg fikk ut av fosterhjemmet var en gitar, den satt jeg og spilte på kveldene. Når jeg var 17 hjalp de meg med å flytte ut.

Nå er jeg 25 år, om to uker skal jeg gifte meg, noe stort bryllup er det ikke snakk om, det blir meg og henne, byfogden og to vitner. Mer gidder jeg ikke. Bryllupskaken blir en kroneis, mer har jeg ikke råd til. Heldigvis fant jeg den ene jenta på jordens overflate som ikke vil ha et prinsessebryllup, eller barn, hun vokste opp med 5 søsken, så hun fikk nok av bleieskift og den dritten før hun flyttet ut for et år siden. Det er en rolig beat jeg har på i bakgrunnen, 95bpm, 95 beats per minutt. Ganske chill egentlig, har noen hi-hater som ligner på trommingen i en jazz låt, kick på hvert fjerde slag, og en snare på hvert åttende. Veldig enkel beat, modifiserer den litt, to kick, snare, et kick, snare. Nå snakker vi. Kanskje vi kan ta noen pianolyder og legge på, noe lyst, de høyeste oktavene? Rolig, små forsiktige lyse toner i begynnelsen, gradvis til en mer vakker melodi. Jeg reiser meg opp for å hente en ny øl i kjøleskapet, jeg har akkurat åpnet boksen da leiligheten blir mørklagt. Så her sitter jeg, i belysningen fra noen te-lys og vurderer om livet er verdt å leve. I det jeg skriver denne setningen setter hun seg ned vedsiden av meg, hun stryker meg forsiktig i nakken, fingerspissene er knapt i kontakt med huden min, hjertet mitt slår saktere, te-lysene blir varmere og i et lite øyeblikk er oppveksten vag, fremtiden klar og nåtiden blir perfekt. Hun har ikke sagt et eneste ord, hun trenger ikke det. Blikket hennes sier alt, i hennes øyne trenger jeg ikke å spille på en gitar for et massivt publikum, hederspriser kan bare utebli, så lenge hun får min oppmerksomhet. På den måten gir hun meg styrken til og gå igjennom en ny dag, en ny siste dag.

​#novelle #skriveglede #skriverier #danolsblogg #nouwdanols #nouwdanolsblogg #nouwnorge #nouwnorway #forfatterspire #forfatterdrømmen #drøm #musikk

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229