Dypets tabu [del 1]

«Vær så snill! Jeg ber deg.» Hun var livredd.

Han merket dette og kjente seg tilfreds. Grepet om håret hennes ble enda hardere. Han vridde hodet hennes oppover, tvang henne til og se ham inn i øynene. Smilet han sendte henne var kanskje i det meste laget, på en annen side ville han at hun skulle vite at han likte dette. Likte maktbalansen, og med et myndig grep om henne dro han henne opp fra knestående og lempet henne over rekkverket. Han ble stående og se ned i tåken til skriket hennes forstummet.

***

10 år senere.

Zakarias satt på puben igjen, det var en uke siden lønnen hadde kommet inn på konto og nå var det allerede farlig nære med å bli tomt, han var oppgitt. På laptopen hjemme ventet en artikkel han skulle skrive for et magasin. Han hadde jobbet som frilanser i noen år nå, det var den eneste jobben han klart og makte etter motorsykkel ulykken for et år siden. En ulykke som hadde etterlatt en stygg skade som gjorde at han i en alder av 24 år måtte gå med stokk, han gikk uansett ganske så keitete siden den høyre foten hans hadde en fem graders vridning mot venstre. Naturligvis ville en Journalist kunne jobbet med et slikt handikap og fortsatt hatt en skikkelig jobb, så den egentlige årsaken til at Zakarias var uten fast jobb som journalist var det faktumet at han hadde blandet noen smertestillende piller med alkohol og behandlet en kvinnelig kollega som søppel. At han var sønnen til redaktøren for avisen han jobbet i, hadde ikke reddet ham i det hele tatt. Mannen med de blå øyne og det hvite håret hadde sett på sin sønn med vemmelse og hadde ikke gått til hans forsvar mens styret hakket løs på han. Da noen på jobben i tillegg lekket nyheten om at han misbrukte piller til resten av pressen så var alt håp om å finne en ny fast stilling utelukket. Derfor hadde han tatt et pseudonym for få noen skranter inn på kontoen. Faren hadde ikke vært helt hjerteløs, Zakarias hadde fått lånt mye penger i løpet av dette året.

Skrivesperren hadde rammet ham igjen og han hadde anlagt et hat mot maskinen som gjorde at han trengte denne pausen. En skarp smerte skar igjennom høyre legg, han tok seg til kneet med venstre hånd og bet tennene sammen. Med den høyre hånden strøk han brystet sitt og kjente konturene av pillebeholderen, han omfavnet disse konturene og holdt grepet stramt til smerten ga seg. Han reiste seg og haltet ut fra lokalet da noen tok han på skulderen. Det første han så var de lange rødlakkerte neglene, deretter den lange smale fingeren hennes, da han til slutt snudde seg mot henne så han et smalt ansikt som så tilbake på ham. Sist gang han så det ansiktet hadde det var under en svart hatt med en sort netting foran, hun var blitt litt eldre siden den gang. Forelskelsen han hadde følt for henne hadde svunnet med tiden, hun smilte forsiktig til han. Han nikket til henne og prøvde og halte videre, men grepet hennes var hardt, han stoppet og snudde seg mot henne igjen. Hun gjorde et lite kast med hode mot et ledig bord, han ristet på hodet, hun nikket og han innså at kampen var tapt.

Det var et smertefullt strev og sette seg ned på de lave benkene som stod inntil det mørke eikebordet. Han bet tennene hardt sammen og lukket øynene. Da han åpnet øyne igjen merket han at en liten tåre hadde presset seg frem, han tørket den bort og så på henne. Hun spørrende mot baren, han ristet på hodet, hun nikket anerkjennende og han kunne se at smilet hennes begynte å visne. Hun rensket halsen før hun snakket:

«Husker du Pernille?»

Han nikket, ville ikke snakke om henne.

«Det går ikke en dag uten at jeg tenker på hva som skjedde med henne.» fortsatte hun.

Han forble stum. Hun hadde ikke tenkt å gi slipp på denne saken, det var helt klart da hun sa:

«Etter alle disse årene har vi fortsatt ikke fått svar på hva som skjedde. Han drittsekken går fri enda.»

«De hadde ikke nok bevis på ham, det vet du.» han mumlet det, mest for seg selv.

«Bare fordi han var en nær venn av Lensmannen gikk han fri, det er jeg helt sikker på.»

«Torill»

«Ja Zakarias skal du, som alle andre, si at jeg er spenna gæren?»

«Nei, det er naturlig at du ønsker å vite hva som skjer når noen dreper lillesøsteren din, men dette er en gåte man bare ikke får svar på.»

«Hva får deg til å si det?»

«Det er ti år siden og det finnes ikke et eneste bevis i saken.»

«Jeg er vet at det er han.»

«Hvordan vet du det?»

«Det er det eneste som er logisk.»

«Du mener at det er eneste logiske er at mattelæreren vår tok livet av Pernille?»

«Ja.»

«Hvorfor skulle han drepe henne?»

«Fordi -!» Hun tok tilsynelatende seg selv i å heve stemmen litt for mye, hun senket volumet og fortsatte:

«Fordi hun så meg og han sammen vel.»

«Er litt lang vei fra tafsing til mord vil nå jeg si.»

«Hva hvis hele bygda fikk vite det da?»

«Du tuller nå ikke sant?»

«Nei jeg er seriøs»

«Hele bygden visste at han tafset på 16 åringer, mens siden han tafset på jenter som ville bli tafset på så fikk han aldri problemer.»

«Hvordan kan du vite det?»

«Jeg jobbet for blekket i fem år før jeg fikk sparken i fjor Torill, de gamle kjerringene på kontoret snakket hele tiden om den grisen.»

«Hvorfor anmeldte ingen av foreldrene ham da?»

«Kan du den dag i dag fortelle meg forskjellen på en telle og en nevner?»

«Nei.»

«Likevel hadde du toppkarakterer, merkelig hvordan det har seg at jeg som faktisk gjorde alle leksene dine i tillegg til mine fikk fire.»

«Du kunne formulert svarene på en annen måte da»

«Hadde han vært norsk læreren ja da kunne jeg gjort det, matte skal ha to streker under svaret.»

«Jeg holder på å gå på veggene, kan ikke du bare ta en titt på den saken da?»

«Ja det kan jeg gjøre, skal vi se, ingen vitner, ingen bevis, der var saken løst, hun hoppet vel fra broen»

Hun sparket han hardt i høyre foten, så hardt at han trakk den ufrivillig oppover og mot seg selv. Det kom et dumpt smell fra bordet, før han klasket flathånden over bordflaten.

«Pernille hadde ingen grunner til å ta selvmord.»

«Greit, hvis du kan fikse meg en fast jobb så skal jeg gjøre det.»

«Det fikser du selv, finner du løsningen på denne gåten, får du sikkert jobben tilbake. Så hva skal du gjøre?»

#novelle #mord #drap #krimnovelle #forfatter #forfatterdrømmen

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229