Dommedag

Dommedag

«Karl er et norrønt navn som betyr fri mann. I dag skifter ditt navn betydning Karl, Du skal dømmes for det du gjorde for ti år siden!»
Karl leste den siste setningen i eposten enda engang. Han ble helt nummen i kroppen, svetten begynte å renne og han følte at slipset satt for tett rundt halsen. Magen vridde seg, hans verste mareritt var i ferd med å bli oppfylt. Det kjentes ut som at rommet var i ferd med å krympe. Han reiste seg opp fra stolen, nå spant rommet rundt. Han fomlet på skrivebordet og fant kontortelefonen, han slo internnummeret til sekretæren.

«Marie, kanseller alle avtalene for i dag, jeg − Jeg har noen ærender jeg må ta i dag.»
Han hørte antydninger til en bekreftelse og brøt forbindelsen. Han tvang til å fokusere på stumtjeneren og tok noen skritt mot den, men han klarte ikke å bevege seg. Brystet strammet seg og han følte virkelig at slipset var blitt en levende slange som klemte livet ut av ham. Han grep seg selv i halslinningen og prøvde å løsne grepet til slipset. Med den andre hånden fiklet han med slipset, han segnet sammen og hev etter pusten. Han var ikke i tvil, dette var hans slutt, han kom til å dø på kontoret og det var slipset som drepte ham.


Bilde:Pixabay

I alle disse årene hadde han fryktet at denne dagen skulle komme, dagen når hemmeligheten ble avslørt og dommen falt. For å overleve i hverdagen hadde han sagt til seg selv at han skulle ta straffen den dagen den kom, men nå var han ikke så sikker lenger. Fluktresponsen var i gang og han kjente at han hadde lyst til å løpe fra jobben, sette seg på første og beste fly og komme seg til utlandet. Alt på grunn av alle de epostene han hadde fått de to siste ukene. Det var en anonym kilde som gradvis hadde bevist at de var en reel fare for hans rykte. Karl hadde forsøkt alt for å unngå den siste eposten. Han hadde prøvd og kjøpe seg ut av krisen.

«Tror du at du kan betale deg ut enda en gang?» Hadde svaret vært da.

Da han gikk til politiet hadde noen sendt ham et bilde av ham på politistasjonen og lagt til teksten:

«Forbryteren ønsker å anmelde en forbrytelse.»

Denne dagen hadde han kontaktet noen han kjente i pressen, det vil si han hadde forsøkt å kontakte journalisten, da hadde eposten tikket inn med telefonloggen vedlagt.

«Prøver du å gi oss ideer eller?» Hadde eposten begynt med.

Han reiste seg og gikk bort til vinduet på kontoret, han la hodet inntil ruten og så ned på den trafikkerte gaten tyve etasjer lenger nede. Fingrene hans la seg rolig rundt håndtaket på vinduet, han lukket øyne og åpnet det. Han skulle til å klatre opp i vinduskarmen da kontortelefonen ringte. Et lyn av irritasjon raste igjennom ham, sekretæren hadde nok en gang ignorert ham og lot en samtale gli igjennom sprekkene. Han bestemte seg for å ignorere samtalen, vedkommende ville nok slutte å ringe snart. Det ble stille, endelig tok vedkommende hintet. Han prøvde å klatre opp igjen, da telefonen ringte på nytt. Nå ebbet frykt og tristhet ut, han ble faktisk provosert av at noen ringte ham på dette viset. Han glemte helt sin egen ordre tidligere og svarte på samtalen. Stemmen som snakket var vrengt og hadde en ekkel metall-klang.

«Du må gjerne hoppe, da bytter vi målskive og går etter konen din i stedet. Ditt valg.»

«La meg være i fred!»

«Dommedagen kommer, enten man vil eller ikke. Sannhetens vill da lys skinne ubarmhjertig på løgnens råtne levninger. Alle vet at Kakkelakker liker seg best i mørket, hvor de kan hvese faretruende, din dag er her, du er et skadedyr og du skal tas for dine synder.»

Samtalen ble brutt. Karl kikket bort på vinduet, han lukket vinduet og dro hjem.

***

Han ble sittende lenge i bilen. Han hadde knapt sett i speilet mens han kjørte, rett og slett på grunn av skammen han hadde over seg. Nå falt blikket så vidt innom speilet og han kjente varmen av hatet han hadde mot seg selv. Han hadde vært ung og arrogant da han gjorde det, det som skulle vært ugjort, først da han stod på andre siden av handlingen og så hva som hadde skjedd våknet han fra en transe, full av anger hadde han betalt seg vekk fra dom og fengsel. Hans kone, Vera, hadde fått vite alt, han hadde ikke hjerte til og holde det hemmelig for henne, hun hadde kastet ham på dør i raseriet som fulgte, men etter to uker hadde hun tatt ham inn igjen og et år senere giftet de seg.


                                                                                                            Bilde:Pixabay

 

                Han gikk inn, han fant henne sittende på kjøkkenet, hun så spørrende på ham i det han kom inn. Han sa ikke et eneste ord, han gikk rolig over kjøkkengulvet og satt seg ned i stolen på andre siden av bordet. Hun strakte fram hendene mot ham, han tok dem imot og strøk henne over fingrene.

                «Dommedag kommer.» Mumlet han.

                «Hva?»

                «Noen har funnet ut hva jeg gjorde for ti år siden.» Han kjente hvordan hun ble slapp i armene.

                «Nei, det kan jo»

                «De har bilder, samtalelogg, alt sammen. Til og med rapporten som, han, han der purken skrev.»

                «Ketil?»

                «Ja, Ketil ja, de har rapporten hans.»

                «Hva skal du gjøre?»

                «Jeg skal ta straffen.»

                Hun så ettertenksomt ut av vinduet. Sukket og svarte.

                «Jeg skjønner, jeg skal snakke med?»

                «Nei, dette skal jeg gå igjennom alene.»

                Skrekken hun fikk i øyne var ikke til å ta feil av.

                «Det mener du ikke.»

                «Jeg orker ikke tanken på at du skal gå igjennom dette med meg!»

                «Du mener ikke det!» sa hun igjen, slapp ham og trakk til seg hendene.

Han hørte hvordan hun kjempet mot tårene.

                «Jo jeg mener det!»

                «Men jeg elsker deg.»

                «Jeg har bestemt meg, uansett hva jeg gjør vil hemmeligheten bli kjent i morgen.»

                «Jeg elsker deg, hører du.»

                «Jeg driter i at du elsker meg! I morgen hater du meg med lidenskap! Du visste ikke dette og du er rasende for at jeg kunne holde det skjult!»

                «Du trenger noen som kan støtte deg!»

                «Du vil bli dømt her fra til helvete! Du får ikke lov til å stå ved min side!»
              Tårene rant på kinnet til Vera, hun holdt opp ringfingeren og viste ringen:

                «Da jeg sa ja i kirken, var det i gode og onde dager! Jeg går ingen steder! Du får ikke være alene i dette! Jeg blir ved din side gjennom dette!»

                «NEI! DU FÅR IKKE LOV FOR FAEN!» Karl hevet stemmen og hendene.
Vera trakk seg tilbake, dette hadde aldri skjedd før. Karl, en kjærlighetens mann hadde vist henne all verden med respekt og kjærlighet i et ekteskap som hadde vart i ti år. Hun så at han angret seg, men han holdt hendene oppe truende. Hun ignorerte den stumme trusselen, gikk bort og holdt rundt ham, han prøvde og rive seg løs, men hun slapp ikke ham.

                «Slipp meg!»

                «Nei!»

                «SLIPP MEG! DU − får − ikke−» sinnet hans ebbet ut og tårene begynte å renne.
Han klamret seg rundt henne i det gjenskinnet av blålysene slepte seg over taket i kjøkkenet. Hun strøk han på ryggen, de gikk sammen til døren og åpnet den. Politimannen på andre siden av døren hentet fram håndjernene og sa:
                «Karl Markus Gerhardsen, du er under arrest for−.» Resten av ordene fortonet seg som mumling i Karls ører. Han holdt bare hendene frem og lot seg føre bort av lovens lange arm. En bør lettet idet døren på politibilen ble lukket bak ham. Endelig fikk han straffen han fortjente.

#kakerlakker #Dommedag #krimnovelle #novelle #forfatterspire #forfatterdrømmen #krim #hevn #drama #frimann #Karl 

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229