Bølger

Bølger

Det regnet utenfor, lyden virket nesten søvndyssende. Hun lå i sengen godt under dynen, Dean Lewis sang om et lys i mørket som kom og gikk i bølger. En tåre rant ned over kinnet hennes, akkurat idet tåren rant forbi haken hennes gikk døren opp. Hun ventet ikke, hun sa umiddelbart:

«Gå ut.»

Hun hørte ikke noe som skulle til si at den påtrengende gjesten hadde forlatt rommet.

«Nå står du opp, du har vært i sengen i tre dager.» Farens myndige stemme fikk henne til og sette seg opp i sengen.

«Du−» Han prøvde å legge stemmen om, hun gav ham ikke sjansen. Hun grep puten og slengte den mot ham.

«GÅ UT SA JEG!» Han stirret perpleks på henne. Hun pekte bestemt på døren. Han hevet hendene som en gest på overgivelse og rygget ut av rommet.

Noen uker tidligere.

*

Morgensolen lyste igjennom gardiner på soverommet hennes, hun lå og holdt rundt puten hans, hun våknet av at hun hørte noe, en stemme, litt distansert. Hun reiste seg opp av sengen og gikk med lette skritt igjennom leiligheten og inn til stuen. Gardinene her inne var trukket vekk fra vinduet, sollyset skinte bak ham der han satt i sofaen og sang, det var en lystig melodi, men en dyster, kanskje nostalgisk tekst. Hun ble stående og se på ham, øynene lukket, en vuggende bevegelse i takt med melodien, han elsket musikk av hele sitt hjerte. Hun gikk nærmere og satt seg rolig i en stol ved siden av og lente seg frem. Sangen gikk mot slutten og han åpnet øynene sakte og så på henne, han fikk et flaut smil og lente seg mot henne. Hun elsket samboeren sin, de hadde hodene deres mot hverandre, panne mot panne. De hadde vært sammen i ett år nå, hun hadde aldri følt en slik lykke før, dette var det fjerde forholdet i hennes liv, men det første ekte forholdet. De tre andre forholdene hadde endt med utroskap, hver gang hadde guttene snakket pent og gjort alt riktig frem til de fikk henne i sengen, etter det hadde de behandlet hennes som dritt og funnet noen andre de kunne lure til seg. Naturligvis hadde det ført til at hun hadde vært skeptisk når hun møtte han som satt foran henne nå. Men Leif hadde vært alt annet enn de forrige forholdene, han gav ikke store løfter, men handlet stort. Han sa ikke E-ordet i hver setning, men sparte det til små øyeblikk hvor ordet virkelig betydde noe for ham. Og hver gang han sa det kjente hun en varm følelse bre seg i kroppen.

«Elsker deg.» hvisket hun.

Han strøk henne på kinnet og svarte:

«Elsker deg også.»


Bilde:Pixabay

***

Hun gikk ut av sengen og inn på kjøkkenet, utenfor regnet det fremdeles. Faren satt på sin side av kjøkkenbordet, bak en lokalavis. Lillebroren hennes satt i en stol vedsiden av og lekte med maten. Hun hentet ut en tallerken og et glass, satt seg ned ved bordet og forsynte seg. For første gang i sitt liv klarte hun og ignorere alle forsøkene på provokasjon fra lillebroren, den vesle gutten var paff over at alle de skitne triksene hans ikke fungerte, noe irritert spiste han tilslutt maten sin og lot henne få fred. Hun tok en skive med markplukket jordbærsyltetøy, en med kokte egg og en med brunost. Selv om hun fikk i seg all maten, smakte den ikke noe spesielt. Foruten om den konstante lyden av regn utenfor og den sporadiske lyden fra avisen når faren bladde i avisen, var det helt stille på kjøkkenet.

«Jeg har lyst til å besøke han i dag.» Det var hun som snakket først.

«Jaha.»

«Kan du kjøre meg?»

«Nei, du trenger å distansere deg litt.»

«Nei, jeg trenger å besøke han.»

Faren brettet avisen og la den på bordet, sukkende gned han seg i øynene og gjentok seg selv:
«Nei, du trenger å distansere deg, det?»

«Du forstår ingenting!»

«Amanda, hør på−»

«Da går jeg selv.»

«Gi deg, det er tyve kilometer i pisse−»

«Jeg bryr meg ikke! jeg skal besøke han!»

«Du må la det gå noen dager nå, du har besøkt han hverdag!»

«Du besøker aldri mamma.»

Hun reiste seg og gikk ut av rommet.

«Amanda Konstanse Ekren! Kom hit umiddelbart!» glefset faren rasende, hun frøs til is i døren.

«Kom hit.» Gjentok faren, stemmen var hard.

Hun løp til rommet i stedet, smalt døren igjen og låste den.

Det gikk noen minutter før noen banket på døren hennes. Hun ignorerte vedkommende. Istedenfor bladde hun igjennom bildene på mobilen. Et hvert fiber i kroppen ville til ham, hun ville til Leif, vekk fra faren, vekk fra broren, til Leif og hans favn. Det banket på døren. Hun tok en pute over hodet. Kunne ikke bare drittsekken skjønne at hun ikke ville ha noe mer med ham og gjøre, hun ville til Leif for faen.

«Han er våken.» sa tilslutt en stemme bak døren.

Hun satt seg opp i sengen.

«Han er våken.» Gjentok stemmen.

Hun spratt opp av sengen, han hadde overlevd han også, Leif hadde overlevd ulykken også. Hun løp ut av sengen og åpnet døren. Hun løpet rett i farens favn, klemte ham. hun var så glad. Hun kjente et rolig klapp på skulderen hennes.

«Kan vi besøke ham nå?»

«Ja.» Stemmen, det var noe nøytralt over den, det var ikke glede, hun så opp på ham.

Kinnene til faren var våte. Hun kjente at hjertet sank i brystet. Kommentaren hun hadde sagt.

«Det går ikke en natt uten at jeg besøker din mor»

Hun kjente tyngden av den setningen komme over seg. Det var syv år siden, og hver natt, i syv år hadde han besøkt henne.

«Jeg besøker henne, og snakker om deg, om halvbroren din.»

«Jeg visste ikke.»

«Nå gjør du det.» Sa faren.

«Kan vi besøke henne i dag også?»

«Ja det kan vi.» Faren klemte henne inntil seg.


                                                                                                                Bilde:Pixabay

 

***

                Gravsteinen til moren var av lys marmor, et portrett bilde var festet til steinen sammen med inskripsjonen med leveår og minneord. Amanda satt seg på huk foran graven med en blomsterbukett. Faren stod rett bak henne. Det hadde sluttet å regne, en laber bris blåste et blad fra et av trærne på kirkegården. Hun la blomstene forsiktig på graven og reiste seg. Faren holdt rundt henne og sa:

                «Jeg klarer ikke løsrive meg fra henne, hun var et nydelig menneske på alle mulige plan. Hun var min Leif, ikke tro for et øyeblikk at jeg har vært redd for at du måtte gå igjennom det samme som meg. Når jeg sa at du trengte distanse var det ikke fordi jeg ikke forstår at du elsker ham, det var fordi jeg vet hvor vondt det gjør og det blir ikke bedre av at du klamrer deg fast.»

                Han trakk inn pusten sakte og sa videre:

                «Du har det veldig fint med Leif, han er en snill gutt og jeg håper du tar godt vare på ham.»

                Hun smilte for seg selv og nikket. De gikk sammen tilbake til bilen.

#Kjærlighet #forfatterspire #forfatterdrømmen #novelle #drama #savn #ulykke #død #sorg #ungkjærlighet #skriving #skriveglede #kirkegård

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229