Biljakten

Jeg er en sjåfør, min jobb er å kjøre klienter eller klienters produkter fra A til B. Det er den enkleste arbeidsbeskrivelsen jeg kan gi deg. Komplikasjonene er ofte at klientene mine og deres bagasje er ofte veldig ettertraktet, enten av politiet, eller av konkurrenter. Og dagen i dag er ikke noe forskjellig fra andre dager. Jeg har hatt pistoler inntil hodet før.

Denne dagen begynte som alle andre dager, jeg kjørte min BMW M3 frem til hotellet på Bryggen i Bergen. Jeg stod parkert i to minutter, på slaget, slik jeg liker mine klienter, kom de ut fra hotellet. Tre menn i mørke dresser og solbriller med hver sin koffert i metall. De satt seg i baksete en etter en og jeg begynte straks å kjøre. Snart kjørte vi oppover langs det de eldre i byen kalte for Tyskerbryggen. Hus i forskjellige farger som stammet fra den tiden da byen var en Hansa by, jeg svingte oppover mot festplassen da jeg så bilene i speilet. Tre sølvgrå Mercedeser kjørte i kolonne bak oss. Jeg svingte av ved Lidohjørnet og kjørte oppover langs Strandkaien. De fulgte etter meg. Jeg hadde fortsatt tenkt til å la dem få noen sjanser til, det var ingen grunn for enn så lenge å bryte noen trafikkregler. Oppmerksomhet var det siste koffert-mennene i baksete trengte, ikke at jeg var noen beundrer av det heller. Jeg stanset ved Strandkaien terminal. Det var midt på høylyse dag, så kaien var trafikkert av travle fergepassasjer som var på vei enten til Askøy eller andre steder i Norge. Jeg svingte inn i busslommen og sjekket speilene. To av Mercedesene kjørte videre, den siste svingte inn bak meg. Alarmberedskapet mitt økte fra grønt til gult. Passasjerene mine rørte urolig på seg i setet. Da ingen verken forlot bilen bak meg eller gjorde noe som helst, antok jeg at alarmberedskapet burde øke fra gult til rødt. Jeg kjørte videre, da jeg kom lyskrysset ved Hotel Neptun fikk jeg siste advarsel, de to andre bilen sto parkert slik at jeg bare kunne svinge nedover mot Småstrandgaten igjen.

“Så vi skal altså kjøre litt fort i dag også?” mumlet jeg surt.

“Hold dere fast gutter.” Sa jeg litt høyere og satt i gang mottiltak.

Bilen skrenset inn på Småstrandgaten, Mercedesene lå like bak meg, det var en koordinasjon i sladdingen på disse fire bilene som kunne vært tatt rett ut fra en Hollywood-film. Det var bånn pinne rett frem etter den første manøveren, i krysset mellom Ark bokhandel og apoteket svingte jeg opp på fortauet, folk kastet seg til siden, jeg svingte inn på Festplassen og kjørte fullfart oppover mot den Blåsteinen, mine forfølgere holdt tritt for enn så lenge, jeg la en breisladd rundt den Blåsteinen før jeg vrengte rattet motsatt vei og kjørte opp mot Fotballpuben. Jeg måtte ut fra sentrum kjapt. Jeg hadde allerede notert meg minst to stykker med mobilen inntil øret og med hyttende never, det var ganske åpenbart, snart ville jeg ha noen blålys bak meg også.

“Har dere noen håndvåpen på dere gutter?” spurte jeg.

De ristet synkront på hodet. Faen altså, da var det meg og mine kjøreferdigheter som måtte få oss ut fra denne klemmen. Jeg svingte inn på veien som gikk videre oppover forbi Den Nasjonale Scene. Vi var snart nede ved Nøstet da jeg fikk en ide.

“Du i midten, snu deg kjapt med hånden som du skulle hatt en pistol.”

Han gjorde som han fikk beskjed om, den fremste sjåføren gikk fem på, med en skarp sving over i motgående kjørefelt for å unngå å bli skutt, i stedet traff han en lastebil. En nede to igjen. Men nå var det trikset oppbrukt.

Vi var snart ved Puddefjordbroen, Jeg gasset på, vi forsvant inni tunnelen på den andre siden av broen, her la jeg bilen i en ny breisladd slik at jeg fikk snuten på bilen vendt mot Micheal Krons gate, den andre sjåføren registrerte ikke dette og forsvant videre, mens tredje sjåfør var mer på vakt og bråbremset så snart han så meg svinge.

En trailer sneiset meg, den brukte fem meter på å stanse, god nok tid til at jeg kunne få bilen i bevegelse igjen. Den bakerste Mercedes-en havnet på feil side av lastebilen, lyden fra et rasende bilhorn av en Mercedes gjallet i tunnelen, de måtte vente til trailersjåføren hadde kommet forbi før han kunne ta opp jakten. Sekunder senere lå bilen min i en bredsladd ut av tunnelen i retning mot Laksevåg, men før jeg hadde kommet noe særlig langt svingte jeg ned på Tverrveien ned på Damgårdsveien og fortsatte rett frem, en lastebil som kom ut fra Norcerm As fløytet iltert på meg i det jeg passerte ham i krysset. Jeg kunne ikke se noen av Mercedes-ene, jeg fulgte veien videre, før jeg skrenset inn på parkeringsplassen med Merkur Båtforening.Vi ble sittende her en liten stund, i bestefall ville alle de kjøre forbi meg oppe på hovedveien og gi opp. Jeg tok et triks til fra ermet, bevæpnet med et skrujern gikk jeg ut av bilen, fant nabobilen og skrudde av skiltene i en fei, fikk mine «lånte» skilt montert på bilen og satt meg inni bilen igjen. Vi hadde ventet i tjue minutter da jeg på ny startet bilen og kjørte innover mot sentrum igjen, Destinasjonen var enkel, jeg skulle til Flesland, der ville mine klienter forlate meg, og betalingen ville komme noen dager senere.

Vi svingte av på Danmarksplass ti minutter senere. Jeg fulgte Fjøsangerveien oppover til Flesland. Jeg holdt øynene på veien og var på vakt, hvis de mercedesene dukket opp igjen nå så måtte jeg bare presse pedalen i bånn og komme meg vekk. Men ingen ting skjedde, jeg innså etter hvert at jeg hadde tatt den veien som hadde mest risiko, 22 minutter etter at vi startet ved Merkur båtforening svingte jeg inn foran droppoff sonen på Flesland. Mine passasjerer forlot bilen min og jeg skulle til og kjøre da den ene bakdøren gikk opp og noen fikk satt en sprøyte i halsen min, jeg forsvant nesten med engang.

***

Da jeg våknet satt jeg fastbundet til en stol, en mann i grå Armani dress gikk frem og tilbake foran meg i et ganske så rolig tempo. Han hadde en pistol i den ene hånden og snakket i telefon med den andre, jeg fanget opp noen fraser jeg mente kunne stamme fra språk som ble snakket i Østblokklandene, men jeg var jaggu ikke sikker. Det gikk to minutter før han avsluttet samtalen, først da ofret han oppmerksomheten til meg. Blikket boret seg rett inni ryggraden min, jeg hadde aldri møtt denne mannen, og noe sa meg at jeg helst skulle latt være å komme på jobb denne dagen. Da han snakket var språket hans tydelig preget av aksent, stemmen var dyp og full av autoritet, dette var en mann du bare ikke køddet med.

«Dine passasjerer kom ikke med fly, jeg har fanget dem. Do kommer ikke til å få penge.»

Jeg nikket, jeg forstod situasjonen. Det jeg ikke skjønte var hvordan.

Det vil si frem til de tre mennene kom inn i samme rommet. De var ikke bastet og bundet i det heletatt. De var fri, en av dem smilte til og med til meg. Jeg hadde vage formeninger om hva som hadde skjedd.

«Du er flink til å kjøre, det skal du ha, men vi kan ikke ha slike sjåfører rekende i gaten når vi skal begynne vårt transportfirma.»

«Så jeg er bare en konkurrent som skal ryddes bort.»

«Nettopp.»

Det ble trykkende stille i rommet, mannen i Armani dress stilte seg bak meg og la pistolen inntil hodet mitt.

«Det vil si, med mindre du vil jobbe for oss da.»

«Dere kunne bare ha spurt.»

«Vi kunne, men vi har ikke tid til dette, Ja eller nei.»

Jeg pustet rolig gjennom nesen.

«Jeg vet ikke hva jeg sier ja til»

«Du sier ja til å smugle alt vi ber deg om å smugle.»

«Jeg kjører bare mennesker fra a til b.»

«Er du helt sikker?»

«Ja, jeg -»

Alt ble svart.

«Din idiot du skulle faen ikke skyte han,»

«Hva gjør vi nå?»

«Vi lar han bare ligge. Dette er ikke vårt rot, Boris, rydd opp i rotet ditt.»

Alt ble stille, og der tok alt slutt.

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229