ORDETS MAKT
Nok et innlegg på siden av det det egentlig skal handle om her på bloggen, men akkurat nå er jeg drittlei mageondt og mat så jeg orker ikke å skrive om verken lavfodmap eller noe annet som er mat- eller sykdomsrelatert akkurat nå.
Men jeg klarer ikke å legge fra meg engasjementet mitt for mobbing og ønsket om å gjøre en forskjell i det arbeidet så for å bringe det temaet tilbake på bloggen velger jeg å reposte et innlegg fra den gamle bloggen min i dag siden det har kommet så mange nye lesere til her på denne bloggen.
Kanskje er det ikke så rart at mobbing og stigmatisering tilsynelatende er mer utbredt blant barn og unge i dag enn "da vi var ung." Vi trenger bare å bruke litt tid i ulike kommentarfelt på nett. Måten voksne mennesker uttaler seg om andre mennesker her, selv om unge mennesker, er skremmende og en fantastisk opplæring for barn og unge som sitter på nett. Opplæring i nettopp stigmatisering.
Stigmatisering betyr egentlig å merke. I overført betydning betyr det å merke et menneske eller en gruppe mennesker negativt i sosial sammenheng. Ofte kan et stigma bli brukt uten at den som bruker det tenker over eller er klar over selv at de er med på å skape eller opprettholde et stigma. Dette har jeg fått føle på kroppen selv, heldigvis i liten alvorlig grad for min del. Men like fult vitner det om et stigma som det er på høy tid å rive ned.
Min historie handler om den tiden jeg valgte å komme ut av det berømte skapet. En reaksjon som gikk igjen hos flere (ikke veldig mange heldigvis) var at "er du sikker på dette, du ser jo ikke sånn ut!" Ser ikke sånn ut??
Fordi jeg ikke passet inn i deres forestilling av hvordan damer som liker damer ser ut, i deres stigma, så stilte de seg usikker til mine høyst personlige følelser. Følelser jeg måtte bli 40 år før jeg turte å snakke høyt om. Jeg tror nok jeg var ganske sikker ja!
Når jeg etterhvert traff min kjære og begynte å fortelle venner og familie om henne var de selvsagt nysgjerrig og ville vite hvem hun var og hvordan hun var. At hun er mye mer praktisk anlagt enn meg er ikke til å stikke under en stol, noe som ble nevnt i ulike sammenhenger. Og da kom det, det typiske spørsmålet som gjør meg like irritert hver gang. Nok et stigma som bunner i uvitenhet. "Så det er hun som er mannen i forholdet da?" Ehhhhh hæ? Vi er to damer. Hele poenget er at vi ikke vil ha en mann og nei, det finnes ikke en som tar den mannlige rollen i forholdet. Hvorfor har noen så behov for å plassere oss så nærme mann-dame forholdet som mulig? Det er ikke rart at homofile rundt om kring i verden blir både stigmatisert og ekskludert, og det som mye verre er, når vi ikke er kommet lengre enn dette selv i det vi selv mener er den mest utviklede delen av verden.
Dette er riktignok to forholdsvis ubetydelige stigma, i hvert fall i min målestokk, men det viser likevel hvilken makt ord har. For i det du uttaler et stigma så opprettholder du det også. Og er det da barn eller unge rundt deg når du stigmatiserer noen på denne måten, ja så lærer du stigmaet videre. Det er den sirkelen som må brytes.
Ta bare SIAN for eksempel. Alle oppegående mennesker vet at deres ideologi er bygget på stigma og ingenting annet. Og nettopp derfor er det så viktig at de er beskyttet av ytringsfriheten og kan dele sitt syn i offentligheten så det blir synliggjort og stigmaet kan rives ned og stoppes. For det de og mange andre grupper prøver på er å få deg til å ta til deg et stigma som en sannhet og de ønsker å ekskludere mennesker på bakgrunn av en felles stigmatisering. Vi har sett det før. Hitler gjorde akkurat det samme. Og når stigmatisering blir brukt som en sosialpsykologisk prosess på denne måten så er det et ekstremt farlig fenomen som vi aldri må oppmuntre til eller støtte som virkemiddel uansett hvem det gjelder.
Jeg vil tilbake til kommentarfeltene. Godt voksne mennesker slenger rundt seg med uttrykk som jævla muslimer eller egoistiske drittunger. De såkalt egoistiske drittungene er dagens studenter og de er påført dette stigmaet på grunn av den oppblomstrende korona smitten blant dem. Et mye mindre alvorlig stigma enn jævla muslim vil mange si og jeg er for så vidt enig. Poenget er at det er ikke alvorlighetsgraden av den stigmatiseringen som utføres som er viktig. Poenget er at begge uttrykkene er en form for stigmatisering og det er farlig. Det er i verste fall grobunn for mobbing, forfølgelse, drap og selvmord. Det høres kanskje dramatisk ut, men det er like fullt sant. Tenk over hvilke ord du bruker, for ordene dine har en enorm makt og et ord som er sagt kan aldri bli usagt.
Dette er et tema som engasjerer meg og som jeg kunne skrevet side opp og side ned om, men jeg skal prøve å holde teksten noenlunde kort. Selv om det er mye jeg vil utdype og belyse rundt dette med stigmatisering så tror jeg at jeg har fått formidlet hvor farlig det faktisk kan være. En annen side med det som er like viktig å få frem er hvor sårende det er for den eller de som opplever det. For stigmatisering kan og være mobbing.
En liten vennegjeng på skolen kan av en større gruppe elever pekes ut som "de rare" eller "freakene" på skolen helt uten grunn. De blir stigmatisert på grunnlag av noens ondskap og det sosiale stigmaet brer seg til resten av skolens elever og blir en sannhet. Den stigmatiserte vennegjengen blir ekskludert fra fellesskapet, blir baksnakket og ledd av, for å nevne noe. Når dette blir et mønster er de en liten vennegjeng som blir utsatt for mobbing fra resten av skolen. Selv var jeg livredd for at dette skulle skje meg på ungdomsskolen fordi jeg allerede ble mobbet av en mindre gruppe elever, så jeg slengte meg med "røykekrokgjengen" og sto og røykte med de hvert friminutt for å være sikker på at jeg passet inn et sted. At jeg var tøff nok.
Jeg kunne gitt deg flere eksempler på stigmatisering jeg selv har opplevd, både som overvektig, som alenemor og som en blond og blåøyd kvinne for å nevne noe. Og når jeg sier blond og blåøyd så mener jeg at jeg har blondt hår og blå øyne, men mitt utseende i forhold til hårfarge og øyenfarge er også blitt et uttrykk for en dum og naiv kvinne. Det eksempelet trekker jeg frem bare for å vise hvordan et stigma kan være kamuflert bak "et vittig uttrykk," og ikke nødvendigvis er så veldig støtende, men som likevel understreker poenget mitt med at måten vi uttrykker oss på fort kan videreføre ulike stigma videre til neste generasjon.
Jeg håper jeg med dette har fått noen, om så bare en, til å tenke litt over hvordan de uttrykker seg i sin dagligtale og jeg håper virkelig at noen av nettrollene der ute ser dette. Noen vil se på dette innlegget med politiske øyne og hevde at jeg er venstrevridd og riste på hodet av meg. Det må de bare gjøre. Dette innlegget er ikke politisk motivert i det hele tatt og mitt politiske ståsted har ikke hatt noen påvirkning på det jeg skriver her. Om noe, så er det den pensjonerte sosionomen i meg som har stukket hodet litt frem her, ingenting annet. Uansett hvordan du ser dette innlegget så håper jeg du fikk noe ut av det. Og har du selv opplevd stigmatisering eller ekskludering så vil jeg veldig gjerne høre fra deg! Har et lite prosjekt på gang da vettu..... Send meg gjerne en mail , en melding på Facebook eller en melding her på bloggen.
Håper å høre fra deg! Ha en fin fredag og god helg!
