Må du bruke hijab, skal du konvertere ?

Hvis jeg har fått spørsmål, så er det ofte de to som folk lurer på. Og det er helt greit det, og helt naturlig for folk å lure på. Men for meg som er vandt med mitt liv, så er det en stor selvfølge at NEI jeg skal aldri bruke det.

Og en annen ting, jeg MÅ ingenting. Det er mitt liv og jeg har mine egne meninger. Hva jeg og mannen min gjør og hvordan vi lever, så er det sånn vi vil leve. Vi ingenting, og bestemmer ikke over hverandre. Han kan ikke bestemme at jeg skal bruke det. Det er heller aldri noe han har spurt om, eller ønska. Han kommer fra en by, (ikke village) han er vandt med at kvinner ikke bruker det. Mammaen bruker hijab, men ingen av søstrene hans. Flere i byen der bruker det heller ikke. Om de hadde gjort det, så hadde ikke det heller vært noen grunn for meg å bruke det. Jeg respekterer de som bruker det, men i mine øyne så hører ikke hijab hjemme i 2019. Jeg skal ikke si så mye mer om det, i fare for å tråkke på noen sine tær. Men igjen, nei jeg skal aldri bruke det, og heller ikke min datter. Om ho velger det selv når ho blir eldre så blir jeg faktisk svært lei meg. Jeg håper både jeg og pappaen kan vise henne at det trenger hun ikke.

Hadde han ønsket seg en konservativ kone, så hadde han ikke valgt meg. Han så meg med blondt langt hår, kort kjole, og drakk drinker sammen med brødrene mine. Det hadde ikke vært så smart å velge meg da.


Vi begynte jo som venner på msn. Jeg spurte han veldig tidlig om hvis han fikk kjæreste om ho måtte være muslim. Da svarte han " No I like one, and she is not", nå blir jeg nesten rørt, husker tilbake på den tiden. Alt var veldig spennende. Vi pratet litt om religion da. Men svært skjeldent nå.

Han har Gud i sitt hjertet, noe mer enn det, er det igrunn ikke. Vår hverdag preges ingenting av religion. Vi snakker aldri om det, og det er ikke en del av meg. Han har sin tro, og han verken overtaler eller prøver å få meg til å bli muslim. Han vet jo det at ingen kan overtales til det, det har han sagt før. Det er noe man må finne ut av selv. Han sa for lenge siden at han selvsagt skulle ønske jeg var det, ikke for han sin del, men for min egen del. Fordi han vil det beste for meg. Jeg kommer aldri til å konvertere. Det er ikke en religion som jeg føler meg hjemme i, jeg føler ikke for det. Og tenker heller aldri på det.

Det er ikke noe som er viktig for meg. Det er kanskje rart for andre at han er sammen med meg som ikke hører til noen religion. Men vi har det nå fint fordeom. Han har sin tro, og det respekterer jeg. Hvis han vil gå i moske så må han bare gjøre det. Det er så lite fokus på dette hjemme hos oss, at det er absolutt ingen hindring i vår hverdag.

Så svaret er nei til begge deler.

Liker

Kommentarer

Emmelisalanya
Emmelisalanya,
Så bra skrivet, håller med om allt 👏👏nouw.com/emmelisalanya
Nina
Nina,
Såååå enig med deg Christina. Har selv 2 barn med en tyrker, de er 29 og 22 år. De er født i Norge og oppvokst der. Vår hverdag har aldri vært preget av snakk om religon, vi har levd og oppført oss slik det var naturlig for oss - om vi var i Norge i juletider eller i Tyrkia eller hos tyrkiske slektninger under Ramadan eller Bayram. Dette er noe man bare må kjenne på selv og finne ut av hva som er riktig./best.
christinabilgin
christinabilgin,
Ja ikke sant, de må jo like mye tilpasse seg oss som vi må til dem. Og finner man en fin mellomting, så er jo det det beste. Det har aldri vært noe problem for oss. 😊 nouw.com/christinabilgin
Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229