Hjemme

Når man har beina planta i to land, så er det vanskelig å føle seg hjemme. I flere år har jeg tilhørt to steder. Man får ikke ro, ikke noe å kalle et hjem, for man vet man snart må dra. Indre uro, hele tiden. Det er ikke alt som går etter planen alltid, det har blitt mye frem og tilbake i altfor mange år. Jobbe, spare, se hverandre, ha barn opp i det hele. Det har ikke vært lett. Man føler seg alene, fordi man itillegg blir dømt. Man orker ikke dele de tunge stundene for "man er jo skyld i det selv". Man skal ikke ha det tungt eller vondt når man kunne gjort ting anderledes for å unngå det. Vel, ikke alt kan planlegges, ting kan skje. Og det har det. Vi har hatt flere planer vi som har blitt ødelagt av uforutsette ting. Det er tungt å ikke kunne dele det fordi man er redd for å bli dømt.

For meg er ikke det verdens undergang å ikke få til alt med en gang, man må prøve og feile i livet. Er sånn man lærer. Og man kan ta litt sjanser. Sålenge det ikke går utover noen at man tar sjanser, så hvorfor ikke. Det finnes folk som ikke har tak over hodet eller middag på bordet. Noenganger hjelper det å se det i et litt større perspektiv. Vi er heldige på flere områder enn jeg noengang kunne drømt om.

Nå føler jeg at ting har roet seg rundt meg. Jeg har funne min plass. Jeg er hjemme. Virkelig hjemme. Med skjønne, friske og herlige barn. En mann som jobber og jobber for at vi kan bli værende. Det ser lyst ut, og jeg gleder meg til fremtiden og livet. Det ligger noen planer som venter på oss, jeg gleder meg til å dele de.

I tunge stunder har det virket som om tiden står stille og at vi ikke kommer noen vei. Når jeg ser tilbake nå så har vi virkelig kommet langt. I mine øyne har vi oppnådd mye med så lite som vi hadde.

Det kan bare gå en vei nå, og det er opp. Vi gleder oss. Vi er hjemme.

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229