Et digitalt forhold ?

I alle årene vi har vært sammen, så har vi faktisk vært mer fra hverrandre enn med hverandre. Vi har hatt mye avstandsforhold. Det har vært litt opp og ned om hvordan vi har taklet det egentlig. Men vi har klart oss veldig bra. Dette er lengste jeg har vært borte fra han frivillig. Det har somregel vært en grunn for at jeg har vært i norge, som jobb, fødsel, regler, osv, noe jeg måtte ha gjort. Da har savnet vært hardere. Lettere denne gangen når jeg faktisk hadde lyst. Hadde det vært billigere billetter i juli, så kunne jeg tenke meg å dra i midten av juli og bli til slutten av august. Det hadde vært en perfekt tid, slippe den verste varmen. Men det er som oftest altfor dyrt da. Så derfor ble det ekstra lenge nå. Savnet er jo der, absolutt. Vi har det faktisk veldig fint med å snakke gjennom sosiale medier. Det er jo det vi er vant med fra tidligere. Vi har alltid kommunisert gjennom msn, telefon, viber, whatsapp, skype, og facetime. Vi sender hverandre så utrolig mye kjærlighet hver eneste dag, og har det veldig fint sånn. Høres rart ut. Men det er litt deilig også, kjenne på savnet, kjenne på at det faktisk er der i tyrkia, MED han som jeg hører hjemme. Og det blir alltid så deilig å treffes etter en tid fra hverandre. Da kan vi være nyforelsket, og det er god følelse.

Man kan fint leve sammen sånn på sosiale medier, vi er jo heldige nå. Husker før, da måtte han dra på internetcafe fordi han ikke hadde internet der han bodde. Haha, nå høres det jo bare helt fjernt ut. Vi satt i mange mange timer og pratet. Det var en spennende tid også. Logge seg på msn, vente på han, og vinduet hans poppet og. Vi pratet om alt, skreiv og skreiv. Etterhvert fikk han jo internet hjemme, og det hendte ofte at vi sovnet med pcene på. Hva skulle man gjøre da, med avstand, måtte jo gjøre det beste ut av det. Og det var faktisk veldig koselig og. Etter vi fikk barn så ble det jo hardere, spesielt for han da. Jeg har jo barna å være opptatt med, mens for han er det helt stille i huset. Så jeg er veldig glad vi er ferdig med det avstandsforholdet. Nå er det jo bare fordi vi har lyst, og det blir en helt annen ting.

Vi er vandt til det. Og det er nesten rart, for vi prater bedre sammen på telefon, eller meldinger. Det er jo det som har vært vår kommunikasjon i lang lang tid. Så om det er noe jeg ikke får forklart han, så hender det stadig at jeg sender det på melding til han, selv om vi begge er i tyrkia. Rart, men det er jo det vi er vandt til.

Det kan være fint å skrive sammen. Jeg ser det bare nå. Hvor lett det er, og hvor fint vi snakker sammen. Det er koselig å legge seg på kvelden til fine meldinger, stå opp og få vakre ord. Det gjør noe med dagen videre. 

Vi ble kjent på msn, i tre måneder snakket vi hver eneste natt. Om alt og ingenting. Selv om man ikke kan bli ordentlig kjent gjennom å skrive til hverandre, så ble vi godt kjent. Jeg følte at vi var et par allerede før jeg hadde besøkt han. Det høres rart ut nå, men vi haddet det så fint. Det var en spennende tid, og det å sette meg på flyet ned til kjæresten min som jeg aldri hadde kysset var en uforklarelig følelse. Jeg følte jo at jeg hadde rett, at vi ville matche bra sammen, så jeg er glad vi begge hadde rett. Hadde vært ganske kleint å bo der i to uker om vi absolutt ikke klarte å funke sammen. Men det var ikke i tankene i det hele tatt. Vi tok en sjanse og det gikk veldig fint. Tenk nå, gift, tre unger, hus, medeier i restaurant, og forstatt står sammen. 

Deilig følelse. 

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229