Den store kjærligheten ?

Er det mulig å finne den store kjærligheten til tross for helt forskjell bakgrunn, forskjellig kultur, forskjellig religion, og forskjellig oppvekst? Tja, sjansen er kanskje ikke så stor for at det vil gå ? Men sjansen er vel ikke spesielt stor om man har lik bakgrunn heller ? Det er ganske høy skilmissestatistikk i norge. Man kan aldri vite, uansett bakgrunn.

For min del så gikk det. Jeg er sikker på at Kadir er min store kjærlighet. Vi er veldig forksjellig på mange områder, men også veldig like på andre ting igjen. Vi har hatt oppturer, nedturer, harde perioder, vanskelige tider, men vi har alltid stått sammen og holdt ut. Jeg håper og tror at det er noe vi vil fortsette med.

Hadde jeg visst alt jeg vet i dag, med hvordan enkelte tyrkere i alanya holder på, hvor mye løgner det er, dobbeltspill, lure jenter, eller lure eldre mennesker for penger. Så hadde han nok ikke fått noen sjanse tror jeg. Jeg er glad jeg ikke visste noe særlig på den tiden. For vi har hatt det fint, og ikke hatt noen problem på det området. .

Jeg kunne LETT blitt lurt. Jeg trengte kjærlighet, og trengte oppmerksomhet, så jeg var et ekstremt lett "bytte". Når jeg ser tilbake på det nå, så er jeg utrolig glad for at jeg ikke ble lurt. Og jeg hadde heller aldri den følelsen av å bli det. Jeg så det oppriktig som kjærlighet fra veldig tidlig.

Han hadde ikke noe å vinne på å lure meg uansett, jeg var en fattig student. Og jeg var veldig ung. Han har heller aldri mast om å komme seg til norge. Så det var og er ekte kjærlighet.

Jeg har fått lite motstand fra mine nære. De fikk jo møte han tidlig, og de så nok også hvor lykkelig jeg var etter jeg ble sammen med han. Jeg vil si han reddet meg ut fra en dyp depresjon. Det var han som fikk meg til å leve igjen, fikk meg til å blomstre, og som fikk meg til å ønske noe fremtid.

Før det var det meste ganske så svart. Så jeg er takknemlig for at jeg møtte han på det tidspunktet. Jeg hadde aldri kjent på en så oppriktig kjærlighet og glede før. 

Det er trist å se hvor mange som blir lurt. Hvor "dum" og blind man kan bli. Noen mener at kanskje jentene/kvinnene kan takke seg selv. Men det er ikke alltid så lett, spesielt om man er ung. Som sagt, så var jeg et lett bytte, og kunne lett blitt lurt. Sikkert mange som meg der ute. Og mange som ender opp i kjærlighetsorg. Men når man er voksen, godt over 30 så burde man vite liitt bedre. "nei det er ikke dekning i landsbyen til mannen min" Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har lest det i enkelte grupper. Altså vi er i 2019.. Det finnes dekning om de vil. For 10 år siden var Kadir i militæret, han var LANGT på fjellet, på grensen til irak. Ingen hus eller bebyggelse der. Han fant en strek med dekning så han fikk ringt meg. Han ringte meg nesten hver dag. Så å lese at de ikke får tak i mannen på flere dager fordi de enten er på sykehus eller mangler dekning er en kjent slager. Så akkurat i sånne tilfeller bør man jo være litt mer skeptisk, så man ikke går på en smell. 

Jeg kjenner bare at jeg er så takknemlig og glad for at jeg ikke er en av de. At jeg hadde rett, og at kjærligheten vår er sterk. Selvsagt kan man ikke vite hva fremtiden vil bringe, men OM det engang hadde blitt slutt, så hadde det iallfall vært av andre grunner enn at han skulle lure seg til norge og sånne ting.

Ofte så er kvinner som har vært i slike i forhold, der de har blitt lurt, eller opplevd utroskap og lignende, de kjappeste til å dømme andres forhold. Jeg forstår ikke hva de får ut av det. For det ER faktisk mulig å holde sammen, elske hverandre, selv om man kommer fra to forskjellige land. Jeg kjenner jo flere som har vært gift med mannen sin i mange år. Snakker da om over 10 år De har det også fint, har barn, og har det bra. Så selv om du har opplevd noe drit, ditt forhold funka ikke, det endte med skilmisse osv, så kan jo andre ha lykken sin ? Unner dere ikke andre det ?

Jeg har ikke fått så mye direkte sånn mot meg, men jeg ser det ofte i grupper og når man snakker generelt. At man får vente å se etterhvert, at alt ikke er like bra da. For min egen del så har vi det bedre nå enn foreksempel for 3 år siden. Det går i bølgedaler, men det har lite med at han er tyrker og jeg er norsk. Det har mer med personlighetene å gjøre.

Vi har ingen kulturelle "problemer", eller krangler om barneoppdragelse, ingen krangler om at jeg må tilpasse meg mer det tyrkiske miljø eller sånne ting. Så de problemene vi har hatt går ikke på sånt. Og ja det er mulig. Jeg hadde ikke løyet om det. Da hadde jeg latt vær å skrive om det.

Så ja, for en oppsummering, det ER mulig å finne den store kjærligheten. Man må være forberedt på at det kan bli utfordringer, men er det ikke det i de fleste forhold? Jeg er lykkelig, og jeg skal bli gammel sammen med han. Uansett om tusen andre ikke har hatt det greit. Hva med å heie frem de som lykkes? Hva med å ønske de all lykke? Ikke kritiser, ikke snakk om negative ting, eller at det ikke vil gå. Det kan de finne ut av selv.

Selv om en person har vært sammen med en tyrker, så er det jo helt merkelig å tro at de vet alt om tyrkiske menn. Og vet alt om andres forhold. Det har jeg sett flere ganger, og blir helt matt. Vi er totalt forskjellige alle mann. Vårt forhold er ikke perfekt, men det finner vi ut av selv. Vi finner våre veier. Det finnes ingen fasit på norske menn, tyrkiske menn, norske damer osv. Det viktigste er at man er lykkelig selv.

Hurra for kjærligheten!

Liker

Kommentarer

Mette Ask
Mette Ask,
Så fint skrevet ❤️ veldig enig med deg og er selv gift med en tyrker. Vi er i starten på ekteskapet, men vet at det er ekte kjærlighet. Nyt hverandre og det dere har sammen - lenge leve kjærligheten metteask.blogg.no/
christinabilgin
christinabilgin,
Takk 😊 ja heldigvis kan man finne lykken selv om ikke alle gjøre det❤nouw.com/christinabilgin
Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229