Å bli tatt inn i en muslimsk familie

Flere ganger har jeg fått spørsmål om hvordan svigerfamilien tok imot meg, og om hva de synes om at jeg ikke er muslim. For å være helt ærlig, så er det DE som er minst rasister, og de som har minst fremmedfrykt. Jeg har aldri opplevd noe som helst negativt med det å være en utlending. Jeg har blitt itatt mot med åpne armer, og de synes bare godt om meg. De ser at jeg gjør sønnen dems lykkelig. Og innen islam så er det uansett "lov" for en mann å gifte seg med en ikke-muslim.

Så mye frykt nordmenn har, så er det rart hvorfor de tenker at muslimene skal ha enda mer frykt. Det er jo de som har gitt meg varme, kjærlighet, og bare gode ting.

Her er jeg med mamman og eldste søsteren til Kadir. Mammaen har somregel et smil på lur, ellers sitter hun med tårer fordi hun ikke får se oss så mye. Hun er et utrolig godt menneske og har aldri snakket noe om religion til meg. De har godtatt at jeg ikke er muslim, så sånn er det bare. Det er faktisk mulig. De vil jo at jeg også skal ha det godt. Eldste søsteren er ganske vestlig. Så jeg ser ikke på de som noe annerledes enn meg.

Før de kjente meg så snakket de om at han måtte være forsiktig. At de hadde hørt så mye om norske som fikk barn med tyrkere, og at de bare ble i norge. Mannen fikk aldri se ungen igjen. Og det er jo helt vanlig å bli bekymret for det, når man har hørt at det skjer. Akkurat som omvendt. Norske er redd de tyrkiske skal ta barna til tyrkia og ikke gi de tilbake. Så det går jo begge veier. Det var ikke noe mer enn det. Og kjærligheten seiret jo der gitt. Kadir var 25 år da han møtte meg, så han var ganske voksen, så han hadde allerede levd 10 år alene. Han dro ut for å jobbe allerede som 15 åring. Dro da til Istanbul, og så kom han etterhvert til alanya. Så det var jo ikke sånn at de så på han som et barn heller, de visste jo det at han var voksen og tok sine egne valg. Når man bor i turismen så er det ikke så overraskende at man møter noen heller der.

Så det har gått bare bra. De er ikke noen fordommer overfor meg. De er gode mennesker.

Jeg skulle ønske jeg klarte å snakke mer med dem. Det er iallfall lettere enn før, jeg klarer å gjøre meg mer forstått enn før. Så da blir ting litt lettere.

Jeg er veldig glad i dem, og de i meg. Vi ses ikke så ofte. Kadir har seks søsken som er spredt over store deler av tyrkia. Så det er ikke så lett å få besøkt alle alltid. Og det er store avstander. Pappaen begynner jo å bli gammel og mammaen er ikke så bra i beina. Så jeg håper at i høst at jeg kanskje kan ta meg en tur til dem, mens Kadir jobber.

Disse to bildene er fra en grillplass på hjembyen til Kadir. Det er et stykke oppover fjellet, mange benker, fine lekeplasser, og fine grillplasser. En fantastisk plass. Der har vi vært tre ganger og det er like koselig hver gang. Jeg er veldig glad i å finne på noe når vi er der. Så vi kan være ute og kose oss. Det kan fort bli masete inne, vi er ofte mange folk når vi møtes og det er vanskelig å følge med i samtalene når det går så fort. Så det ender jo ofte med at jeg blir sliten og kobler helt ut.

​Og en annen ting, vi er jo forskjellige. Når jeg er hos dem, eller de hos meg, så er jeg meg selv. Det er ikke noe anstrengt forhold, og jeg prøver ikke å late som jeg er noe jeg ikke er. Jeg er helt meg selv, og går i de klærne jeg ønsker, og det har aldri vært noe problem. De er vant til å lage mye mat fra bunnen av, stå mange timer på kjøkkenet, servere te til enhver tid. Med to små så lar jo ikke det seg gjøre. Jeg har verken lyst eller tid til å stå der i flere timer. Og det er de klar over, så det ordner de. De styrer og ordner på kjøkkenet om de er på besøk hos meg. Noe jeg synes er helt greit. Da får de det de er vandt med. Og jeg slipper å tenke på noe. 

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229