Nå har jeg vært singel en god stund, og for hver dag kjenner jeg mer å mer på savnet etter nærhet / kjærlighet. Føler meg rett å slett skikkelig alene. Det er en vond følelse. Ingen pille kan lindre den følelsen jeg sitter med dypt inni meg, hadde det bare vært så enkelt. .

Jeg lastet ned tinder, har fått noen matcher og mange som har skrevet. Men jeg har jo ingen interesse av det, jeg ønsker ikke chatte, møte eller snakke med noen av dem. Fordi akkurat nå, så har jeg nok med meg selv. Og min ensomhet, blir ikke kurert av hvilken som helst gutt. Jeg må venne meg til å igjen være alene, å klare meg selv. Det er vondt, men jeg vet jo at jeg må igjennom dette. Jeg har ikke kjærlighetssorg, jeg kjenner på savnet når ensomheten er på sitt værste men thats it. Det er ikke personen, det er følelsen.

Jeg er sint. Jeg blir sint av å føle på disse tingene som for andre er "a pice of cake" å håndtere. Jeg bare fungerer så dårlig alene. Jeg gleder meg til å dø alene med 9 katter som spiser av liket mitt, og 2-3 personer i begravelsen min. Håper jeg ikke blir gammel.

Fuuuuck this feeeeling. Tenk om det hadde vært så lett å være en rusmissbruker, og om rusen hadde tatt knekken på disse følelsene, da hadde jeg sikkert for lengst tatt en overdose på lykkepilla.

godt å ha sånne "positive" dager. eller hur ? haha...

This angry hateful bitch is going to bed..

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments

Den siste uken har jeg tilbragt tiden min hos en venninne, som får tiden går igjennom det samme som meg, ish. Det har vært deilig å kunne være to om noe, dele tanker og følelser. Vi snakker så lett om det, så det kunne like gjerne vært været vi snakket om. Fokuset vårt har vært trening og rutiner. Det sunne kostholdet har gjort meg godt, både fysisk å psykisk. Kroppen har slappet mer av, og sinnet har vært betydelig lettere, sånne dager skal jeg ikke klage på, fantastisk å kjenne seg litt mer normal igjen, og samtidig omgåes mennesker man føler at genuint bryr seg om deg.

Hurra for det! Jeg får liksom et snev av håp, håp for fremtiden, når jeg faktisk kan ha det så godt i en periode som ellers ville vært vanskelig. 

Utenom det så tenker jeg ekstra mye på svogeren min i dag, siden han nå døde for to år siden. Det har vært vanskelig å akseptere, og komme seg over. Men jeg har faktisk endelig kommet meg over det. Savnet er stort, og tomrommet er der. Men det er sånn det er, og jeg har slått meg til ro med det. Det viktigste nå er at søsteren min og tantebarna har det bra, og det har de <3 De har fått en ny farsfigur, og søsteren min lever i en rosa sky, det varmer hjertet å se. 

  • 23 Lesere

Likes

Comments


Når en relasjon blir brutt så kommer savnet snikende på.. Men spørsmålet er egentlig, savner du personen? eller oppmerksomheten?

Jeg var forelsket i rundt 6 mnd tid, før den rosa skyen begynte å avta. Med det så kom all kranglingen og usikkerheten. Dagene sammen så like ut, og fokuset var på mer praktiske ting, nærhet og en desperat følelse av å være nær var ikke der lenger. Jeg begynte å kjede meg, til slutt ble jeg ikke lei meg av kranglingen, og etterhvert ville jeg heller være alene enn å være med min daværende kjæreste. Jeg kjente at det var på tide å avslutte det. For hvorfor var jeg med denne personen? skal man kjede seg sånn?

Jeg er glad i han, det var jeg da også, men ordet "elsker" ga meg ikke lenger noen mening. Det hadde vært for mye krangling, det tærer på et forhold. Jeg følte meg tyngre i kroppen når jeg var hos han, å tiden gikk i matlaging, playstation og tv serier. før så fikk jeg angst av å tenke at jeg kanskje en dag skulle måtte leve uten han, men så kom angsten for om jeg måtte være "stuck" med han for alltid, og at hver hverdag skulle være lik.

Mot slutten ble han også usikker på meg, han var redd jeg skulle flørte med andre eller være utro. Jeg tror dette kom av at han merket at følelsene mine for han hadde fadet. Det er leit å la det gå så langt. Jeg ble bare utrolig lei... Jeg føler meg bedre uten han, å jeg syns det er en trist tanke, for jeg trodde dette var mannen jeg skulle gifte meg med, å få barn med en dag.

Det har bare gått noen få dager, og jeg vet at savnet kommer etterhvert ( tror jeg?) men akkurat nå, i dette momentet så føles det greit. Jeg kommer ikke til å gå tilbake til han denne gangen.. Med mindre jeg elsker han igjen, men jeg tror ikke det skjer.
Jeg savner kjærlighet, nærhet og kos. Men jeg savner ikke han.

Ingen skal si at jeg ikke prøvde, for jeg gjorde virkelig alt for å få det til å gå. Men det er desverre ikke alle som matcher :(



  • 29 Lesere

Likes

Comments

I følge Norsk helsesystem er jeg "deprimert" med følelsesmessig ustabil personlighetsforstyrrelse og en moderat impulsiv selvmordsrisiko. Med andre ord er jeg et håpløst tilfelle, og i følge dem skikkelig fucka. De tre "diagnosene" jeg har fått, er også med på å avgjøre om jeg får tilstrekkelig hjelp å oppfølging. vel, jeg er et sånt tilfelle man bare gir opp, tydeligvis. Jeg har vært innlagt et par ganger i år, å en av de siste gangene ville de ikke ha meg der, pga disse diagnosene. De sendte meg hjem, vel viten om at jeg var suicidal. Okei, så døde jeg ikke denne gangen, but what if I did?!

Istedenfor å hjelpe meg ut i livet får jeg heller tildelt en hel masse medikamenter, og alle med forskjellige og potensielle farlige bivirkninger. Jeg føler meg ubrukelig og verdiløs nok fra før av. jeg ønsker ikke å bli en "lovlig narkoman" . Jeg trenger omsorg og trygghet, et safetynet.

Er i en skikkelig dårlig periode om dagen, jeg føler meg egentlig bare som en pest å plage. Jeg kjemper daglig mot tankene om å avslutte kapittelet i denne ubrukelige og alt-for-lange-boka. I 3 år har jeg startet et nytt kapittel, hvor det egentlig skulle tatt en slutt.
Men det føles ut som en innlevering jeg for lenge siden skulle gitt til læreren min, som er skikkelig på overtid, hvor hjernen min konstant minner meg på at jeg snart må bli ferdig med den jævla innleveringen. AT det er det eneste jeg tenker på.
Og det eneste dagen handler om, å bli ferdig.

Hadde det ikke handlet om alle de menneskene som vil ha litt av den boka og fortsettelsen, så hadde denne "forfatteren" lagt opp for lenge siden. De menneskene har inspirert meg og fått meg til å fortsette kapitlene til det egentlig ikke var flere igjen. Men det kommer en dag hvor man ikke har mer å skrive.

If u know what i mean.

Legger ved bilde av min "trygghet , empati og omsorg" ..

  • 47 Lesere

Likes

Comments

Hva er egentlig det første man tenker når man leser ordet? Jeg tror de fleste tenker "oppmerksomhetssyk" Men jeg vet med sikkerhet, at det ikke dreier seg om hverken det, eller egoisme. Ofte er det depresjoner og angst som fører veien videre til å bli suicidal. Når man kommer til dette punktet er man rett å slett utslitt, å lei av å føle på smerte. Man føler selv at det å "legge på røret" er til sitt eget, og andre sitt beste. Man ønsker å bli kvitt indre å ytre smerte, ønsker å ikke mer være en byrde for nære relasjoner.

Før suicidaliteten setter inn, begynner ofte selvskading først, hvor man forsøker å avlede de indre smertene, ved å heller påføre det utenpå kroppen. Dette er faktisk forsket på, at det er en realitet og en effektiv måte. Ettersom adrenalinet pøser på, og man forflytter tankene fra hjernen til et annet sted i kroppen. Det er en stygg måte å avlede tankene på, ofte føler man seg skamfull og sjenerende etterpå. Men det værste er at det er så effektivt, og avhengighetsskapende at når man først har begynt, er det vanskelig å slutte.
Det kan egentlig sammenlignes med rus, for det er en rusende følelse, og et alternativ for de som ikke ønsker å ruse seg. Selvom de flest kombinerer både rus å selvskading.

Og i dagens helsevesen hvor vi som sliter psykisk ikke blir tatt seriøst, er det et bedre alternativ enn alle antipsykotika og opiodene vi blir tildelt. Hvis 10 mg ikke fungerer på psyken din, så øker legen det bare enda mer. Her om dagen var det en ny forskning som konkluderte med at antipsykotika forkorter levetiden vår, med 10 år. Hvorfor tar de ikke ansvar for sine egne landsmenn? hvorfor er det ikke mer penger donert til de som oss, inleggelses steder, gratis psykologer og tett oppfølging? er det rart vi hvert år mister over 1000 til selvmord, fordi vi ikke får riktig behandling?

et godt eksempel på helse norge og psykisk helse svikt, er feks den gangen jeg nesten døde, mens jeg var innlagt på psykiatrien, etter et døgn på sykehuset, ble jeg sendt tilbake på psykiatrien, hvor de tre dager senere ønsket å send meg hjem. Nei, jeg tok ikke mitt eget liv da jeg kom hjem, men hva hvis?. Jeg ble ikke ivaretatt.

  • 48 Lesere

Likes

Comments

Tiden går fort, hører vi ofte. Vel, jeg kan med hånden på hjertet si at tiden går ganske sakte om dagen. Har alltid vært en vrang person, en veldig sær å sensitiv jente, i fjor møtte jeg en som var likedan, det skulle vise seg å være vanskeligere enn først antatt å ivareta forholdet vårt. Det er sårt når det kommer til en slutt, å det minner meg på hvorfor jeg i starten var så varsom å usikker. Fordi jeg var redd på å føle på det jeg føler på nå, den uendelige kjærlighetssorgen, den som stikker i hjertet, og som former en klump i magen.

Jeg er ikke dum, å med det mener jeg at jeg heletiden har visst at det ikke ville vare for evig, på grunn av all kranglingen. I går sørget jeg bevisst for at det skulle være siste gang vi gjorde det slutt. Hvordan? nei, du vet. Som vi jenter er flinke på, slenge dritt å gå personlig til angrep. Jeg føler meg slem, men jeg føler at det var nødvendig.

Til helgen skal jeg ut på bygda med jentene, tror jeg har godt av det, men jeg gruer meg også. Vil jeg drikke meg unødvendig full? møter jeg på eksen? hva om han flørter med noen foran meg? hva om han i det heletatt drikker? mye tanker, klump i magen..

  • 59 Lesere

Likes

Comments

Alle er vi født forskjellige, vi er ulike individer, har forskjellige følelser, oppvekst og opphav. Og for alle opplever vi verden og livet ulikt. Min glede kan være en annen sin byrde. Jeg kan elske å være alene, mens for andre er det rene marerittet.
Det jeg mener er, altså hva er lykke for andre? hvorfor er jeg så "miserable" når andre er så happy ? er den verdenen jeg lever i en realitet, eller har jeg skikkelige vrangsforestillinger? Har vi ikke fokuset helt feil steder?!

kanskje vi ble skapt for å lage en slik balanse, at hvis noen skal kunne være så lykkelig, så må det være noen som ikke er det. Kanskje jeg er en grunn til at andre setter mer pris på livet, nettopp fordi jeg ikke gjør det? og fordi de innser hva de har, etter de har sett på alt det JEG ikke har?
for om alle var like, og følte det samme, hva hadde da vært definisjonen i lykke?!hmm..




Men, en ting skal sies, jeg tenker konstant på det jeg ikke har, fordi nåtidens bilde av en jentes liv på 24 ser helt annerledes ut enn det mitt liv gjør. Befolkningen har blitt helt besatt av * magasin bilder* . Livet skal være som en film, perfekt, med perfekte "feil". Det irriterer meg at jeg og til tider tenker sånn. Som da jeg tok silikon, fordi jenter måtte ha pupper, jeg følte meg ikke penere eller mer sexy fordet. Men jeg følte at jeg måtte det, fordi " the world told me who to be".

Jeg er så besatt av hva andre mener lykke er, at jeg har glemt å kjenne etter selv. Jeg er depremert, og det er flaut. Fordi alt som ikke handler om lykke, er tabu å snakke om. Men, nå skal jeg slutte å tenke på hva alle andre mener.

Men innerst innerst inne, så er mitt høyeste ønske å være glad og ha det bra. Å burde ikke det være nok?! Jeg vil smile ektefølt, ha et tak over hode, føle stabilitet å ha mat på bordet. Til helvete med falske vipper, store fine hus, perfekte familier, store biler, kule klær, idylliske hytter/ ferieturer, shitload of money. Jeg vil bare være glad jeg. :)

Jeg eier ingenting, jeg er ganske alene i denne store verdenen jeg, men det eneste jeg kan ønske meg, er å sette pris på livet jeg har blitt tildelt.

#amen

  • 99 Lesere

Likes

Comments

​Hver dag så blir jeg inspirert, inspirert, sjalu og tankefull, av å se menneskene rundt meg, du veit, de som fungerer som normalt, har en 8-4 jobb, kommer hjem , lager middag og tar seg av unger. Tenk at de alle klarer å fungere normalt, å ha et "A4" liv, det virker så enkelt for dem. Og for meg så er det så vanskelig, til å med en tur på butikken er fryktelig slitsomt. Jeg misunner dem, jeg vil være sånn jeg også. 

Onkel feks, han er et forbilde for MANGE, bygd opp firmaet sitt fra han var ganske ung, til nå, og det har blitt kjempe stort og ressursrikt. Han jobber ikke bare fra 8-4, han jobber nesten 24/7, og han trives faktisk, han liker det han driver med, å selvom han jobber så mye, så er han opptatt av å ta vare på alle rundt seg, han skal hjelpe alle med alt, og det er sjeldent man ser han slappe av. Han har energien, og lysten også, det er bare så kult å se. Jeg vil også være den personen! 

Mange tror jeg er lat, men langt derifra. Har lite lyst til å kun være hjemme hele dagen, ha et lite nettverk og ingenting å gå til på dagtid. Jeg skulle ønske at det var annerledes! Å ikke minst ha en god økonomi, og en god livskvalitet, mye som henger sammen for å ha det selvsagt. 

Det er de små tingene i livet man skal sette pris på, man skal ikke ta alt for gitt! Du er heldig bare du har en jobb, mange venner og en god familie. :D 

  • 77 Lesere

Likes

Comments

Iblant så tror jeg hvertfall det!

Humøret mitt er svingende, dagene er ustabile og følelsene inni meg er så heavy, enten om de er glad eller trist.

en dag kan jeg ha det bra, og neste dag så er det helvete igjen. Det går egentlig mest i skyldfølelse, en følelse som minner meg på at jeg stadig er i veien for andre, og at jeg er til bry for de rundt meg. En følelse av at jeg egentlig ikke hører til i denne verdenen som forventer så mye av lille meg. Jeg føler at jeg ikke strekker til, men jeg kjenner også på at jeg prøver, men for hver gang jeg prøver og igjen feiler da føler jeg meg mer verdiløs enn jeg gjorde fra starten.

Jeg har så mye tanker i det lille hodet mitt, "tjukk i huet" ordtaket blir nesten realitet etter en dag med så mye tenking. Jeg føler at hodet mitt eksploderer noen ganger. av å til tenker jeg så mye at jeg ikke klarer å fokusere i en så enkel samtale som "været" emnet. Jeg kan tenke mens jeg ser på tv, mens jeg leser en bok, mens jeg snakker med noen og mens jeg sover, det stopper ALDRI! Det er slitsomt, og i periodene med angst, hvor det i tilegg blir fysiske smerter, så er det ikke rart at jeg føler jeg ikke klarer å leve lenger.

det er ikke mange som kan forstå, de fleste ser jo ikke min sykdom, det er ikke synlig, og til å med leger velger å ikke tro meg i blant, det er vondt å føle seg uforstått, utelatt og at mange velger å ikke tro meg.

Jeg kan ha det veldig bra på gode dager, og medisinene mine gjør delvis jobben sin, og ting litt bedre, men det vil aldri bli helt bra, jeg vet, fordi jeg har prøvd. Men igjen, jeg er kjempe glad for de få gode dagene jeg får, å kjenne på litt glede er godt, å de dagene jeg ikke tenker negativt gjør meg veldig godt, det gir meg livsglede.

Hilsen sytende klagende kjærring.

  • 77 Lesere

Likes

Comments

Dagen i går startet med angst, urolighet i magen, flaggermusene som dannet den klumpen i magen, det føltes ut som det aldri ville komme til en slutt. Mye pga lite søvn, og den kjærlighetssorgen tror jeg. Heldigvis hadde dama til onkel fri i går, og trykket lettet etterhvert som vi snakket om alt å ingenting. Så fant jeg å min bestevenninne ut at vi måtte gjøre noe spontant og gærent, derfor dro vi inn til Oslo, og tok piercring i puppene. En god type smerte, også ble det kjempe stilig. Etterpå tok vi en middag med ei venninne til, etter det så var angsten vekk, det var deilig!

Å være psykisk syk syns jeg er flaut, fordi det er svært få som kan forstå, eller som i det heletatt prøver å forstå. Angst kan være så vondt at man har lyst å hoppe utenfor et stup, eller ta livet sitt. Det er få ord som trøster når det står på, det eneste som hjelper er å ikke være helt alene, syns jeg. I går var angsten heldigvis mild!

I dag har jeg drukket 5 kopper kaffe, men sovet veldig godt, men kaffen gir meg små angst når jeg drikker for mye, haha.. Merkelig hvordan det fungerer i blant. Nå skal jeg ut å sjekke kostymer til halloween, det gleder jeg meg til. Håper helgen blir like morsom som jeg håper på. Å etter den, da er det ikke drikking før julebord, heldigvis lenge til.

Shallabajs!
  • 84 Lesere

Likes

Comments