DET Å BLI SKILSMISSEBARN I VOKSEN ALDER

Det er en ting jeg lenge har ønsket å skrive om, mye fordi jeg selv trenger å tømme hodet.

Jeg har aldri vært en person som er flink til å muntlig dele ting som skjer i livet mitt, eller følelser og tanker relatert til annet enn jobb og skole.

Jeg er nå 21 år, snart 22. Sommeren i fjor fikk jeg en kveld i Spania vite at mamma er på utkikk etter en leilighet, for de vil teste ut å bo litt borte fra hverandre. Prosessen etter det gikk utrolig fort. Jeg er gammel nok til å skjønne det at man "bare må bo litt borte fra hverandre " betyr at de faktisk flytter fra hverandre. De kommer ikke plutselig til å flytte tilbake. Allerede i september flyttet mamma ut, og allerede i november ble skilsmissepapirer skrevet under og levert. Første jeg spurte om var "hvordan blir julaften og slikt nå da?". I 21 år har jeg vært vant til at hele familien er hjemme på julaften, jobber eller bare slapper av på dagen, maser hele formiddag og ettermiddag på når maten er ferdig, evige stresset med å gjøre seg klar til middag, dekke på og unødvendig stresse litt til. Har alltid visst at slik kommer det ikke alltid til å være, men har gått i et evig håp om at dette ikke skulle være grunnen.

Selv flyttet jeg ut i fjor sommer. En ting mindre å tenke på, nemlig hvor skal jeg bo. Det evige stresset (liker jeg å tro, eller kanskje ikke?) med å ha annenhver uke/helg hos hver av de. Hvilke ferier skal jeg ha med mamma, og hvilke skal jeg ha med pappa?

Vi er en passe stor søskenflokk og jeg vil tro at mine eldre søsken også syntes det her har vært kjemperart. Helt ærlig har jeg heller ikke greid å komme opp med en konklusjon på hva jeg faktisk tenker om det heller. Hvordan skal jeg reagere? Skal jeg gråte, være glad, sur, irritert? Alle reagerer ulikt, men det har faktisk vært vanskelig å snakke med kjæreste og venner om dette. Situasjonen blir plutselig litt annerledes i og med at jeg nå liksom er voksen når det skjer.

Dette er ikke et sympati-innlegg, så langt i fra. Dette er ikke verdens undergang, kan komme på utallige ting som er verre.

Ja det har vært slitsomt å tenke på. Forrige halvår var stressende nok med tanken på skolen m.m, og kroppen sa rett før jul stopp.

Dette er en av tingene jeg føler folk ikke tenker så mye over. Man er jo tross alt voksen når det skjer, så hvorfor skal man bry seg noe særlig om det. 

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229