torsdag.

I dag tok jeg langhelg.

Skikkelig langhelg. Med fri i morgen, på lørdag, søndag og mandag fikk jeg plutselig litt feriefølelse. Det har jo gått bra det.

Vi startet denne helgen min med deilig middag som var bestilt av de to minste. Mammas hjemmelagde potetstappe og pølser. Enkelt og greit. Så fikk vi brukt opp potetene vi hadde og. Veldig kjekt.

Nytt system til insulinpumpe

Levi har nå hatt insulinpumpe med sensor i ett år. På sensoren, altså den som måler blodsukkeret hans til enhver tid, er levetiden ca ett år (selve senderen), så nå har vi fått hjem en ny en. Til alles store glede er den forbedret og skal gjøre ting enklere for oss. Den varer en dag lenger (må byttes hver 7 dag), og er mye mer til å stole på i følge produsenten. Så etter middagen idag fant vi frem utstyret vi trengte og forberedte oss mentalt.

Denne sensoren som skytes inn i vevet, gjerne øverst på rumpa eller i armen, er dessverre ganske vond synes Levi. Det blir ofte snørr og tårer inkludert i disse seansene. Jeg håper det går seg til når han blir eldre, eller at det kommer noe bedre på markedet som ikke gjør så vondt for disse små som bare har lyst til å være som alle andre.

Første prøvelse gikk jo dessverre til helvette for å si det på en pen måte. Skikkelig uflaks. Han traff både en gedigen blodåre og en deilig nerve. Han knakk sammen på stuegulvet. Jeg måtte holde han oppe. Og blod. Det var overalt. Det føltes ihvertfall slik ut der jeg desperat prøvde å redde det hvite teppet. Med suksess heldigvis. Lillesøster løp frem og tilbake for å hente nytt papir å føre Levi med. Godt de er så snille med hverandre.

Med blod i sensoren er det bare å begynne på nytt. Og det dreit vi i idag. Vi tok av hele driten og gikk på stranden for å spise frukt og kose oss istede. Skikkelig bummer. Men på stranden var det godt. Så deilig med litt alenetid med dem også. Få høre alle tankene de har. Alle ideène. Så glemmer vi alt som er litt dust for en liten stund.

Jeg kunne ønske jeg kunne tatt over hele sykdommen slik at han slapp.

Jeg kunne ønske det fantes en slik "kur". Der mammaløven eller pappabamsen kunne tatt over alt det vonde ungene våre må igjennom. Ting som ikke alle andre går igjennom. Det skulle jeg gitt mye for å kunne gjort. Jeg er bittelitt Superwoman (dog i zombie-tilstand store deler av tiden), men jeg innehaver dessverre ikke slike krefter. Det eneste jeg kan gjøre er å støtte han. Gjøre ting klart til han slik at han kan få slippe å tenke på alt selv. Passe på han når han sover. Måle og sjekke om nettene. Men mer får jeg ikke gjort. Men så lenge jeg får gitt han en liten pause må da det være bedre enn ingenting? Så får han en pause til å bare være tilnærmet lik alle andre.

Det er mange andre som har banet vei for diabetikere i årenes løp, og heldigvis skjer det mye bra på den fronten. Har de klart det, skal vi og.

Liker

Kommentarer