Når morsinstinktet kicker inn.

Bildet vi rakk å ta på søndag etter han var kommet hjem fra sykehuset før han fikk omgangssyken.

God tirsdags "morgen". Jeg håper du har hatt en god natt og en fin start på dagen, om du er på jobb, har fri eller styrer med noe annet.

Den siste uken for oss har vært noe opp og ned. Mine SoMe-kanaler har absolutt blitt nedprioritert. Jeg har ikke hatt lyst eller ork, kunne godt ha slettet alt sammen, men med visshet om at jeg hadde angret på det logget jeg heller bare ut.

Nå har energien kommet litt tilbake igjen, og jeg tenkte jeg skulle få det ned, om ikke akkurat med penn og papir, men med lette tastetrykk en tirsdags formiddag, hjemme med sykt barn, hva som har skjedd den siste uken. Iallfall noe av det.

I noen uker har jeg hatt mer enn nok med å holde hodet litt over vann. Jeg har hatt nok med familie og jobb. Det har gått mer enn bra, men har vært nok. Da har det vært godt å komme hjem til rolige kvelder og pysj. Typisk senhøst og vinter uten snø. Alt er bare mørkt. Man er bare sliten.

Så toppet det seg litt forrige uke. Jeg er på jobb, og pappaen til Levi ringer og sier at Levi har vondt i magen. De er hos legen. "Kan du komme bort? Levi vil ha deg her."

Han har hatt mye vondt i magen siden i sommer. Gruet seg til ny skoledag med diabetes på slep, men ikke slik som denne fredagen. Jeg klipte ferdig kunden min, for jeg skjønte rett og slett ikke hvor alvorlig det var, og ringte dem når jeg var ferdig. Da var de på vei til sykehuset. Litt forfjamset hev jeg meg i bilen, retning Drammen Sykehus, høy puls og lave tanker om meg selv.

Jeg ringer igjen når jeg nærmer meg for å høre hvor de er nå. Da var de blitt hentet med ambulanse. Gutten hadde så vondt at han klarte ikke sitte stille i bilen. Det var ikke forsvarlig å kjøre videre selv. Følelsen var rar, når jeg stod å ventet på å få grønt lys i det siste krysset før sykehuset. Jeg hørte sirener. Jeg tenkte ikke så mye over det annet enn at jeg måtte lage plass. Helt frem til jeg så den i speilen. Morsinstinktet kicket inn. Jeg bare visste det. Inne i den ambulansen lå gutten min.

Jeg fikk grønt lys med en gang og hev meg etter som en hale. Denne mammaen rakk å parkere ved akutten før ambulansen, og var inne på sykehuset på akuttmottaket før dem. Jeg stod å skalv og ventet mens jeg hørte gutten min gråt hele veien. Det var vondt å høre og vondt å se.

Vi ble tatt godt imot av masse søte mennesker. Levi fikk sin mengde morfin og fikk slappet av etterhvert. Like mange forskjellige teorier som det var mennesker innom. Vi fant vel egentlig ikke helt ut av hva det var, bare satser på at det ikke skjer igjen.

Han rakk en dag hjemme da før han fikk omgangssyken, så det var godt. Så her sitter vi, venter på bestemor som skal komme å ta over slik at jeg kan jobbe kvelden i det minste. Alt hjelper. Vi bør være ferdig med sykdom nå ikke sant? Hører jeg så mye som en tørrhoste i nærmeste fremtid så tror jeg kanskje at jeg kommer til å rakne.

Nå begynner heldigvis formen hans å bli litt bedre. Han er sliten, men det er ikke så rart. Så nå kjenner jeg det er på tide å begynne å pynte litt til jul. Det gjør noe med humøret å få frem pynten til høytiden man er så glad i. Jeg har fått opp to julestjerner og det ble jo så koselig! Levi syntes det var litt tidlig, men men.

Det er en god følelse når tiden man er så glad i står for tur. Førjulstiden. Adventstiden. Jeg bare elsker det! God mat, mennesker man er glad i og bare masse kos.

Jeg ønsker deg en fin tirsdag videre. Lag deg en fin en!


Liker

Kommentarer