«Foreldre nå til dags»

Nå er det sånn onsdag midt i uka. Fri. Hører guttungen leker med transformers på trappa og koser seg. Mange dialoger frem og tilbake. Han venter på stesøsknene sine som er på vei.

Så kommer jeg til å tenke på et innlegg jeg leste forrige uke en gang. Jeg husker ikke om det var fra VG, men den var ihvertfall delt på facebook. Et innlegg om at samfunnet idag bare bruker og kaster. Vi kan jo bare kjøpe nytt. Overskriften var ikke at vi bare kunne kjøpe en ny sofa. Den var at vi kunne jo bare kjøpe en ny mamma.

Det handlet om hvor trist det var med oss mennesker idag. Skjer det en liten krise i forholdet så gir man opp med en gang. Det handlet om hvor trist det var for barna som hadde skilte foreldre. Hvor dårlig det var av foreldre som ikke prøver å redde det de har for barnas del.

Jeg satt og leste. Irriterte meg litt. Ganske mye. Det innlegget traff meg. Ikke fordi jeg følte det var riktig. Fordi det ble vinklet dit hen at de som innså at man burde kaste inn håndkleet var dårlige foreldre. Man burde holde ut for barnas del. Det var mye bedre før i tiden.

Ja før i tiden var det dårlig med skilsmisser. Var man tøff nok til å bryte ble man uglesett av resten av bygda. For det er ikke det enkleste å bare bryte. Det krever mye. Mye tid. Mye mot. Og jeg tror også at de fleste vet hvorfor folk ikke skilte seg før i tiden. Mor var hjemme å passet barna mens far jobbet. Du tjener ikke penger på å være hjemme å passe barn. Det er egenskaper man ikke kan overleve med alene. Kvinner idag står på egne ben, og vi er stolte av det. Det er koselig å dele livet med noen, men man MÅ ikke.

Så det at man velger å skille seg idag er ikke noe man bare føler for en morgen fordi man har stått opp på feil ben. Eller jo, enkelte morgener kan man kanskje ha lyst til det, men det går som regel fort over. Det er noe man har brukt mye tid på. Gjerne flere år.

Idag, 2018, trenger man ikke være fanget i et dårlig forhold resten av livet slik som før, og takker faen for det! Om det så er dårlig stemning i heimen pga masing og næging, man har vokst fra hverandre, vold, eller en av de andre tjue tusen grunnene så kan man heldigvis velge selv.

Jeg ser på sønnen min og tenker stakkars lille. Stakkars han som har dobbelt opp med foreldre som elsker han. Dobbelt opp med besteforeldre, tanter, onkler og søsken.

Barnas beste skal alltid komme først. Alltid! Men er det barnas beste å vokse opp med foreldre som bare krangler? Som ikke viser hverandre kjærlighet? Kun en kald skulder? Hvor skal de da lære hva kjærlighet er? Hvordan et sundt forhold skal være?

En av grunnene var hvor slitsomt det må være å bo i en koffert. Det er jeg helt enig i, men kan man ikke tilrettelegge det slik at det ikke skal bli så stor overgang?

Vår Levi har alt han trenger hos begge. Det eneste som blir levert er han og skolesekken. For han funker det med annenhver uke. Det er ikke noe for alle barn. Da må man legge opp løpet så det blir best for de. Barna kommer alltid først, men rakk ikke ned på noen som er i en vanskelig situasjon. De har tatt et valg, og du vet ikke hvorfor.

Liker

Kommentarer