Veldig lenge. Dette er en jentedrøm fra barndommen som går i oppfyllelse. Har gått i oppfyllelse. Og det er sårt etterlengtet. Akkurat nå. Det kunne ikke passet bedre.

Endelig har vi en liten Collie-valp i hus. Jeg har vokst opp med en nydelig Collie-jente, og vokst opp med mange fine historier om Collie-guttene mamma og pappa hadde før vi kom til verden. Det har aldri vært noen tvil, jeg har Colliene langt inn i mitt hjerte. Lunefulle og myke sjeler. Det er det de er.

Og det er ikke bare det at jeg virkelig savner en pelsdott her i hjemmet, for det gjør jeg. Vi har gått 1,5 år nå uten den nydeligste pusen vi hadde som vi mistet i påsken i fjor. Det har vært krise. Det er det ennå. Det er litt godt å fylle tomrommet etter han, selv om han aldri kommer til å bli glemt (han er nemlig i en urne på skjenken i stua...... Men han hadde aldri blitt glemt uansett).

Det er flere grunner til at dette passer meg bra nå.

Da er det også ekstra godt med en liten pelsdott i armkroken som kysser deg i ansiktet (les overfaller deg og rundslikker deg til du ikke får puste) og ser på deg med snille øyne. For det er sårt. Klart det er. Men ikke sånn at jeg ikke kan prate om det, eller ikke unner andre det. Selvom at jeg sitter her uten babymage betyr ikke det at en babymage ikke er det fineste i hele verden. Og jeg unner alle andre det. Poenget her er bare at dette ikke er tabu for meg. Det er faktisk helt naturlig.

Dette er også noe jeg har skrevet om før, og helt sikkert kunnet ha skrevet ihjel. Drømmen om en til, til tross for at andre mener at vi har nok barn. Folk har vondt for å forstå at vi synes det er stille her annenhver uke. For det er ikke slik at vi har tre barn her hundre prosent. Vi har to barn annenhver uke, også kommer den tredje godgutten i slutten av den uken. Også er plutselig favorittuken over. Og en uke til neste gang.

Så ja, når man er glad i barn og barna sine, så blir det ufattelig trist her når de er på alle de andre kantene. Det er heller ikke til å stikke under en stol at selvom vi har tre total,t så har jeg "bare" en. Ikke det at det er "bare" for meg, men det er ikke slik at jeg har en skokk med unger fra før av. Han jeg har er mye mer enn bra nok for meg, han er faktisk det beste mennesket jeg vet om i hele verden, men å få en liten en til som er så heldig å få han jeg har fra før av som storebror, det er noe som rører ved en stolt mamma. Bonusungene mine er også de beste bonusungene i hele verden. De er mine, men ikke mine allikevel. Sånn er det bare, selv om de er mine i hjertet. Alle som kjenner meg vet hva jeg mener. Og jeg tror kanskje de fleste bonusforeldre kan kjenne seg igjen. Skulle noe skjedd med pappaen, eller oss, så har jeg liksom ikke rett på noe som helst, selv om noe sier meg at jeg fortsatt hadde hatt kontakt med dem. Jeg håper ihvertfall det.

Hadde vi fått en liten en til, så hadde han eller hun vært så ufattelig heldig. H*n hadde fått tre fantastiske storesøsken. Tre så snille og omsorgsfulle unger. Og alenetid med mamma og pappa annenhver uke. Det er lett å drømme seg bort i. Men det har jeg sluttet litt med nå.

Vi har blitt tilbudt hjelp og utredning. Men jeg orker ikke. Hadde jeg ikke hatt barn fra før av så hadde jeg takket ja. Men jeg orker ikke. Det siste året har vi hatt mye annet å tenke på, og energien jeg har igjen orker jeg ikke å bruke på flere skuffelser. Den skal brukes på det jeg har. Ikke det jeg ikke har.

Han som har hjulpet meg på andre tanker.

Oppi en hverdag med drømmer og kanskje noen sorger, som jeg er veldig flink til å holde for meg selv, så ble dette lyspunktet. Det kan man trygt si. Vi er solgt hele gjengen. Han er mildt sagt heldig som har kommet hit, så kvalm tørr jeg være. Det er godt å få tankene over på noe annet. Nå har jeg kommet dit at jeg vet ikke om jeg vil ha flere barn. Det er egentlig litt deilig. Så får vi heller ta det som en overraskelse hvis det skjer noe.

Det er noe veldig trøstende med den setningen. Det blir sånn det skal være. Og hvem vet hva som skjer?

Det er flere som har spådd (for de som tror på slikt) at det kommer en liten jente en dag. Det er flere som har sagt det samme. Og alle har sagt at det vil ta litt tid. Når jeg minst aner det (vi kan ta de spådommene i et annet innlegg) Så hvem vet? Det er ikke så nøye. Livet er ganske så bra akkurat nå, bare man fokuserer på de riktige tingene.

Her observert på en plass på kyststien i Sande på mandag. Vi har nemlig "mammaperm og pappaperm" nå. Litt tid alene. Ikke feil. Følg oss gjerne på TikTok for å se mer av valpen Presley. Vi er nyoppstartet der, så vær tålmodig med oss. Jeg lærer ennå! 😅

Ellers ønsker jeg deg en veldig fin onsdag videre. 🤍