DET VAKRE I DET VONDE

For tre måneder siden satt jeg sammen med familien min på rom nummer 306 på Flekkefjord sykehus, og så på pappa som sluttet å puste. Det rommet endret alt. For et par uker siden var jeg tilbake på rom nummer 306. Alene. En lørdagskveld. Jeg trengte å sitte der. Jeg trengte å forstå at pappa ikke var der og ventet på meg.

Det rommet, de fire veggene, endret alt, alle mine følelser, hvordan jeg så på verden og hvordan jeg så på de rundt meg. Jeg stod stille mens jeg febrilsk ønsket å løpe. Ingenting betydde noe mer som ikke han var der. Hvor var han? Jeg ropte etter han. Jeg lette etter han. Jeg savnet han. Han har vært mitt meste stabile holdepunkt gjennom hele livet, og uten han ønsket jeg kun å løpe fra meg selv. Det gikk en stund før jeg innså at hvis jeg mister meg selv oppi dette, så mister jeg alt.

----------------------------------------------------

Som jeg skrev i forrige blogginnlegg, så har flere av dere hjulpet meg mer enn jeg kan beskrive. Én av dere, sendte meg en mail like før pappa ble synlig syk, og skrev meg dette:

"Du kommer til å måtte se din far i situasjoner du aldri hadde ønsket å se din far i, og i situasjoner som han aldri hadde ønsket at sin datter skulle se han i, men oppi all sorg og forvirring, vil du få en indre styrke, og du vil kunne komme til å se noe vakkert i det vonde".

Jeg husker da jeg fikk denne mailen at jeg først ble sint, for hun som sendte meg dette hadde mistet sin pappa til kreft, men hun forstod jo ikke at min pappa ikke hadde sånn kreft. Ikke en sånn farlig en som skulle ta han bort. Min pappa fikser alt han, og siden pappa aldri snakket om døden, og aldri ønsket å høre noen prognoser fra legene, og hadde alt hår i behold til tross utallige cellegifter og strålinger, og til tross for at vi ble servert ordene "uhelbredelig kreft", og "livsforlengende behandling", så var døden aldri et tema for pappa. Dermed var døden ikke et tema for meg heller, og jeg forstod aldri alvoret. Derfor ble jeg så sint når folk skulle komme her og gi meg råd til hvordan jeg skulle takle å miste min pappa. Jeg skulle jo ikke miste min pappa.

Så kom det en natt i sommer. Pappa falt på badet, røk slangen han ikke lenge før hadde måtte få lagt inn i nyrene, og jeg ville kjøre han til sykehuset. Dette var første gang jeg så pappa som en pasient. Han sovnet i bilen som et lite barn, og vel fremme på sykehuset husker jeg pappa gikk foran meg inn på rommet han fikk. Jeg gikk bak og observerte kroppen hans, den som en gang var høy og sterk og rak, den personen som har støttet og hjulpet meg i alt, var nå puslete og tynn og trengte min hjelp. Etter diverse undersøkelser fikk pappa endelig sove, han hadde sovet dårlig i mange dager, så det var en befrielse å høre den sovende pusten hans. Jeg satt ved hans side mens han sov fra 04 til 13.00. Han våknet innimellom kun for å se på meg og si "der e du jo". Jeg svarte han hver gang "jeg er her pappa jeg går ingen plass". Så sovnet han igjen.

Denne natten og dagen på sykehuset, kom disse setningene fra mailen jeg hadde fått tidligere ramlende inn i hodet mitt; "Du kommer til å måtte se din far i situasjoner du aldri hadde ønsket å se din far i, og i situasjoner som han aldri hadde ønsket at sin datter skulle se han i, men oppi all sorg og forvirring, vil du få en indre styrke, og du vil kunne komme til å se noe vakkert i det vonde". Ordene gjentok seg som en plate med hakk i, og plutselig forstod jeg det, og bestemte meg for at dette skal være mitt fokus i tiden som kommer. Jeg skal se etter det vakre i det vonde. For der rett ved siden av meg la pappaen min og sov, han var betrygget over å vite at jeg satt ved hans side, han følte seg trygg, og jeg følte meg som superwoman.

I ukene som fulgte var disse setningene med meg nesten daglig. Når sinne ikke overtok meg fullstendig, så var all fokus på å se det vakre i denne situasjonen, og enn så rart det kan høres ut, så er det utrolig mye vakkert i en så stygg sykdom som kreft. Vi fikk mulighet til å ta farvel. Vi fikk mulighet til å komme sammen som familie og støtte hverandre på en måte vi aldri har hatt behøvd å støtte hverandre før. Vi lærte hverandre å kjenne på en helt ny måte, og vi bygget et bånd ingenting i denne verden kan bryte. Av alle besøkene, alle blomstene, og alle kortene, fikk vi se hvor ekstremt høyt elsket vår pappa var. Vi fikk se hvor ekstremt høyt han elsket oss, og menneskene i livet sitt. Vi fikk se en ubrytelig kjærlighet mellom pappa og Ingrid. Vi fikk fortalt pappa uendelig mange ganger hvor mye han betyr for oss. Og vi fikk bevist for hverandre og oss selv at vi pokker meg er laget av stål alle mann. Jeg fikk stille opp for pappa og gi tilbake for alt han har gjort for meg. Jeg fikk vise han hvilken datter han har oppdratt, en datter som setter alt til side for å hjelpe, en datter han kan være stolt av. Det er vel det vakreste man kan gi en forelder; nemlig å være en god person. Pappa fikk virkelig føle på det å være elsket, av så utallige mange mennesker, og spesielt av sine barn, og sin kone.

----------------------------------------------------

Jeg brukte nesten 4 uker på å skrive forrige innlegg i hodet mitt, og 5 dager på å skrive det på bloggen. Jeg har vært livredd, og jeg gråt i 3 timer i strekk dagen jeg skulle publisere det, etter min familie først hadde lest og godkjent det. Responsen har vært overveldende, og dere hjelper meg mer enn jeg kan beskrive. Jeg verker i hjertet mitt til dere som har e-mailet meg, sendt meg meldinger på Facebook, eller på Snapchat, og fortalt meg at dere nå går gjennom det samme. Så dette innlegget er til dere, for jeg ønsker å gi samme råd som jeg fikk; se etter det vakre i det vonde. For det er mye vakkert i å elske et menneske så høyt at tanken på å miste de ødelegger deg.

Se etter det vakre i det vonde, skriv ned så mange opplevelser og samtaler som overhodet mulig, og ta masse bilder. I noen av mine dagbok poster fra mine siste 18 dager med pappa står det "I dag spiste pappa havregryn med havremelk. Han spiste med teskje i den hvite skåla". I dag vekker en så ubetydelig ting utrolig gode minner. Så skriv ned alt.

Sorg er prisen man betaler for ekte kjærlighet.

Takk for at dere er her ❤


  • Family

Liker

Kommentarer

Mari A
,
Kjære, gode Belinda ❤️ Tusen takk for at du deler! Sender deg en stor klem ❤️
K
,
Kjærleik ❤️ To uker før min kreftsyke far døde sa han "jeg skjønner det ikke helt, men jeg har det så utrolig bra". Det er ubeskrivelig! Takk for at du skriver, det er terapi for både deg og mange av oss. Du er sterk, fortsett sånn ❤️
Marita
,
Kjære Belinda. Jeg har egentlig ikke ord, men likevel ønsker jeg å fortelle deg at tårene fosser når jeg leser de to siste innleggene dine. Du er utrolig sterk og modig som deler dette med oss, og jeg er sikker på at ordene dine hjelper alle som er i samme situasjon. Stå på, Belinda, du er et fantastisk godt medmenneske. Varme tanker til deg og familien din 😊
Henriette
,
Kjære vakre sterke Belinda.
Henriette
,
Du er fantastisk sterk og modig som ønsker å dele historien din med oss. Jeg tenker på deg så inderlig og det gjør meg glad å vite at kommentarene og tankene vi legger igjen kan hjelpe deg noe i det du går igjennom. Det er forferdelig tungt å bære, men jeg håper du klarer å se at det er mange som tenker på deg og vil hjelpe deg for å få det bedre. Selv om det kommer til å ta tid, og ting vil aldri bli det samme igjen. Takk for at du minner oss alle på å sette pris på de vi er glad i og aldri ta ting for gitt. Jeg kjenner deg ikke, men jeg skulle ønske vi var venninner. Da hadde jeg kunnet si at jeg er stolt av å kjenne deg <3
Gjertrud
,
I min dagbok står det: : "Hun koste seg med kaffe med melk og sukker, som vi ga med teskje. Nå kan jeg alle triksene i forhold til å koble til forstøveren og securitasvaktene kjenner meg igjen. De hilser god natt når jeg forlater sykehuset idet morgenen gir seg til kjenne og jeg ikke vet om jeg er glad eller fortvilet fordi hun fortsatt lever...."
belindajakobsen
belindajakobsen,
Gjertrud: Den stakk. Jeg kjenner meg sånn igjen. I begynnelsen ønsket jeg ingenting annet enn å la tiden stå stille. Nyte hvert minutt. De siste to dagene visste jeg ikke hvordan jeg skulle få styrken til å komme gjennom det. Hver gang de byttet smertepumpen på pappa og sa "sånn, da kommer vi og bytter denne igjen om 12 timer", så knakk jeg sammen inni meg. 12 timer? Skal jeg holde ut dette i TOLV timer til? Skal jeg se på denne syke mannen som en gang var min far, og telle åndedragene hans, i enda 12 timer? Og 12 timer kom og gikk 4 ganger. Jeg var så utslitt av å se pappa være så syk at jeg følte lettelse da han endelig fikk slippe. Da jeg fikk slippe. For det er en barbarisk ting å sitte på et dødsleie. Det er fysisk og psykisk utmattende å se et menneske man elsker så høyt forsvinne bort på den måten. Å være på vakt hvert eneste minutt dag etter dag. Det er slemt. Det er en indre kamp som ikke ligner noe. Takk for at du delte dette med meg, så jeg slipper å føle meg helt alene ang nettopp det.
nouw.com/belindajakobsen
keyell
keyell,
Hei! Du skriver så utrolig fint! Må si det pressa på tårene her hos meg! Kan ikke forestille meg hvordan det er å se pappaen sin slik, men hadde nylig kreft selv og er jevnlig til kontroll. Liker at du skriver om det på bloggen, er veldig tabu på mange måter og jeg synes det var tøft å skrive om selv! Pappaen din var veldig heldig som hadde deg der! Jeg hadde kjæresten min ved siden av meg da jeg var på det verste etter operasjon i Kina! Familie og venner er så viktig!
nouw.com/keyell
Marit
,
Vakkert innlegg! Du er tøff Belinda. Godt å se du blogger igjen. 😊
Siri
,
<3
Janne
,

Jeg kommenterer vanligvis aldri hverken på blogg, vlogg eller Instagram. Men altså, wow, nå må jeg bare. Jeg gråter. Gråter for det fine og vonde. Du er så god, og for en far du har hatt så har oppdratt ei så flott og sterk dame. Jeg mistet selv min mor i en alder av 22, gravid i uke 24. denne dagen i graviditeten så jeg frem til. Denne dagen, svangerskap uke 24, vil helsepersonell gjøre alt for å redde baby om den pluselig (alt for tidlig), skulle melde sin ankomst. Denne milepælen i graviditeten ble ikke en gledesdag. På vei hjem fra jobb fikk jeg telefonen fra en lege. Min mor var død. Helt uten videre. På grunn av en forkjølelse. Blodforgiftelse. Hun døde helt alene. Jeg klarer ikke sette flere ord på dette. Jeg liker fortatt ikke å snakke om det. Jeg har så vidt begynt å akseptere det. Du er sterk som klarer å sette så sterke ord på den vonde tiden. Faren din er stolt ❤️