Det å være ei 21 år gammel jente i denne verden skal ikke være lett. Hva skjedde med vår generasjon? Hvorfor er det blitt slik at du er definert som menneske ut i fra hvor mange følgere og hvor mange likes du har? Depresjon og andre psykiske plager har overtatt vår hverdag, og det er ikke lengre slik at vi gjør det som gjør oss lykkelige, men heller det som forventes av andre.

Av og til føles det som at man bare eksisterer i en verden hvor alt beveger seg sakte fremover. Av og til føles det som at man vil alt mulig på en gang samtidig som man ikke vil noe som helst. En føler at man er ment for noe stort, samtidig som man ikke aner hvorfor. Og hvis alle føler det samme, er da alle ment for noe stort? Hva er da meningen med alt? Jeg er ofte veldig lei meg, uten at jeg helt vet hvorfor, men igjen så tror jeg at jeg finner enkelte ting mye vakrere enn andre. Jeg finner glede i de minste tingene. Ting som folk ikke en gang anser som ting. Jeg kan stoppe opp og bare puste inn inntrykkene rundt meg. Stoppe. Puste. Føle. Kjenne. Glede. Sette pris på. Jeg er så takknemlig for den egenskapen. Det gjør at jeg føler meg så levende. Så sårbar, men samtidig så sterk. Noen dager så kan jeg føle meg uovervinnelig. Jeg kan danse. Jeg kan synge høyt til "I'm so Exicted" og føle en slags form for lykkerus, før jeg neste dag ikke ser poenget med noe.

Glede og godhet er de tingene som burde motivere alle. Ikke grådighet og makt. Det er så mange ting i den verden her som for meg er helt uforståelig. Ting jeg ikke har lyst til å være en del av. Ting jeg ikke ønsker å relatere meg til. Er det fordi jeg setter meg over andre? Nei. Slette ikke. Jeg vil bare ha mer kunnskap. Jeg vil blir mer reflektert. De eneste menneskene jeg misunner er de som har en mening som er annerledes enn min, og som klarer å argumentere for den uten at jeg klarer å forsvare det jeg mener. Ikke det at de får meg til å tro at jeg har feil, men jeg blir misunnelig fordi jeg blir redd for at de har mer lidenskap for noe enn meg. At de brenner mer for noe. For jeg vil nemlig kunne ALT om ALT. Jeg vil ha en mening om alt. Kunne argumentere for alt. Si noe om alt. Jeg blir redd for at jeg noen gang bare skal nøye meg med noe fordi jeg enten er redd for å si noe om det, eller fordi jeg.. Nei, kun fordi jeg skal være redd for å mene noe. For i mine øyne er det da man taper. Når man ikke tør å si meningen sin fordi noen andre skal mene noe annet, og man ikke tør å skille seg ut.

Følelsen av å leve og ikke bare eksistere er den beste følelsen. Den følelsen av å lukte duften av noe kjent og godt. Følelsen av å sette pris på en liten hverdagslig handling fra et med menneske, som egentlig ikke er noe stor, men som betyr alt i verden for meg. Følelsen av å klare å sette pris på det rundt seg, og å klare å vise det. Det er det som gjør livet verdt å leve. Som gjør at jeg, bare ei jente, ser frem til neste dag vet at alt skal ordne seg til slutt. For det må det bare.


Likes

Comments