Først vil jeg gå inn med at jeg hadde en abort for 6 år siden, jeg var 15 år og hadde hele livet foran meg. Han jeg da var sammen med hadde jeg et godt forhold sammen med, han hadde en familie som var støttende både økonomisk og følelsesmessig, men min familie var veldig uenig i saken og bestemte at jeg skulle ta abort. Jeg var veldig uenig med dem på den tiden, men jeg følte at jeg ikke hadde så mye å si der og da.

Men nå er jeg 21 år og har et enda mer stabilt forhold med min samboer/forlovede. Vi har bestemt oss for at vi skal begynne å prøve, vi føler oss klare til tross for at han allerede har 2 barn fra et tidligere forhold. Vi har snakket med hans barn mye om dette, og de har bare vist positive følelser og reaksjoner. De ønsker seg veldig en lillesøster.

Vi vet at denne reisen vil bli veldig lang, og vi er veldig klar over at det kan ta lang tid. Jeg vet ikke engang om jeg får den 2. sjansen til å få barn. Dette er et ganske følelsesladd tema for meg etter aborten jeg måtte gjennom, helt siden da har jeg angret på det jeg gjorde, og skulle så gjerne ønske at jeg hadde gått igjennom det.
Men nå sitter vi allikevel her, teller dager og sykluser. Jeg har nylig lært at jeg ikke har regelmessig mensen, noe som gjør det enda vanskeligere for oss å vite når eggeløsningen er, så vi må nesten bare gjette vilt.

Vi har bestemt oss for å prøve i et år før vi oppsøker hjelp fra en lege. Jeg har allerede tenkt på å stappe skapet fult av tester, men det kan jo gå to veier...

Jeg har tenkt til å skrive litt på denne bloggen, ikke sikkert noen leser den, men da får jeg i vertfall spydd ut alle følelsene og tankene mine..

Likes

Comments