YouTube
Niniil

Jeg har følt mye kritikk mot meg som person men nå begynner det å bli personlig. Jeg ser nå hvor utrolig mye kritikk man får ved å ha en diagnose. Jeg er direkte påvirket av den dømmelse på dette plan. Blitt sagt det er jo ikke så vanskelig du må bare gjøre det. Blir lei hver gang av å høre det. hvis jeg visste hva jeg skulle tror du ikke jeg hadde gjort det. hvis jeg turte hvis jeg hadde hatt selvtilliten og informasjonen til å faktisk gjøre det. men blokkader er i veien for meg. på en måte stilles det så høye krav like mye som at jeg stiller krav til meg selv. Jeg har sett det og jeg blir sint på meg selv fordi jeg ikke er like elskverdig. jeg føler meg uverdig i dems selskap og det er hjerteskjærende fordi jeg føler meg ikke verdig til å engang være blant dem. mange føler at det ikke er rom for dem fordi det er overhodet ingen som helst begrep på hva som foregår her. Det er ikke til å fatte ikke engang denne setningen her. jeg tror jeg prøver å vise hvor forvirrende ett hodet til en aspberger er. Om du ikke skjønner vel hvordan har vi det da. Jeg skjønner ikke at det er så vanskelig. min familie får det til å se så lett ut og enda får jeg ikke det til. Det er en ganske tøff ting å akseptere sine egenskaper i forhold til andres gjennom sjalusi. For i alt er det akkurat det vi gjør hver dag. Jeg kan ikke være det de er og er ikke det de ønsker.

Noe er forferdelig gærli her folkens. Det sitter folk og tror at samfunnet ikke vil ha dem og at det ikke er noen plass til dem. så skummelt. å ikke være ønsket og bare vil pådra seg retten til å dø. og så ikke få lov til det. vel du lever ikke akkurat heller da. Det er en plage og enhver som blir utsatt for det så sier jeg slutt. alt jeg hører er medisiner sprøyter og lærbindinger. en frihet berøvet i ett godhjertet forsøk på å redde liv.. Jeg vil at det skal slutte jeg ønsker at det ikke skal bli tydd til så enkelt som det. Hvordan det føles at ingen hører på deg og bare gjør valg for deg. Nei stopp ikke gjør det. Jeg kveles her jo jeg har det fælt.. ikke sett meg i de lenkene de hjelper ikke. forstår du ikke at jeg bare vil dø la meg. De ordene er de verste jeg har hørt- det er snakk om sann lidelse og smerte. en smerte jeg selv opplevde da alt ble revet fra meg på det mest utenkelige vis. jeg skjønner det godt om det eneste du vil er å dø. om du tenker at det ikke nytter i det hele tatt. gjør det egentlig det. Hva kan du vel forstå.? Jeg er redd for at jeg aldri vil ta igjen noen. Men det er kanskje da jeg må steppe tilbake og la dem løpe fordi jeg innser jeg ikke holder følge. jeg har desperat forsøkt å være det andre vil at jeg skal være. men er jeg ikke meg så hvem er jeg da. Ett skall av meg selv. Om du sier det er fjollete og skuespill ja da sier jeg en ting. Se på hvordan det er da. Man må nesten være litt skuespiller for at de skal forstå at dette er en real sak ekte issue her. Ikke undervyrder meg selv om jeg er mange skritt bak deg hvem vet hva jeg gjør bak i løypa .

Fordi det er så mye skjult så hvordan kan vi leve med det. for det første Aspberger er tøft å leve med.

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

Likes

Comments

jeg fikk nylig høre ett utsagn om at alle aspbergere er like. definert i tillegg som unormal. jeg tar en Bianca og sier " Really Queen?" det er ganske narrow å si at det er sannheten. det viser litt trangsyn her ass. skulle tro aspebergere ikke hadde noen læring's kurve. Det stemmer ikke. jeg ser ikke på meg selv sånn. Det er ikke det som står på papiret som definerer meg. Jeg har lært å akseptere disse aspektene ja men jeg jobber hele tiden med å forbedre meg og ikke la meg overskygge av de så visste negative trekkene. vel det de sier ihvertfall. Introvert og manglende samspill med andre, apatisk og ikke tilstede. Kanksje men det er langt fra ett hinder. Jeg velger å se ting fra ett annet point of view her. hvis jeg er unormal og ikke helt innenfor rammen hva så da. Jeg er vel ett underfullt vesen men jeg gir ikke opp for det. Jeg har kjempet hardt for mine drømmer og jeg har gjort dem virkelig. Det er en nådd konklusjon at folk med aspbergere er høyst intelligente og svært arbeidsomme med gitte klare instruksjoner. Jeg føler jeg har en klar motivasjon til å jobbe hardt og fokusere intenst på noe. Jeg vil forstå jeg vil gjøre det bra. Jeg vet jeg kan oppfattes som rar og litt usosial. kanskje jeg har ett litt forvrengt bildet av verden men det betyr ikke at jeg ikke prøver å være en del av den-. Jeg har en tendens til å gjøre ting på egenhånd. Jeg husker fortsatt det ene sitatet " Går du alene på kino er ikke det kjedelig?" Vel tilgi for å ville være litt fri da. Jeg har en rar hobby som andre ser på som shcizo adferd. seriøst schizo tror du virkelig det? det kalles enmanns rollespill og kan også ses på som en drama øvelse mange faktisk praktiserer. Det ser utrolig tåpelig ut ja. tross alt du går bokstavelig talt å snakker med deg selv oftest i inspirirasjon til musikk. Man har visse regler da. ikke la noen høre deg eller se deg gjøre det. Jeg tror mange har lurt på hva jeg driver med når jeg spankulerer ned i gangen med headsettet på og virker fjern. det er ett kanskje ett bisart trekk men igjen ikke egentlig. jeg har en vill fantasi som jeg har behov for å slippe ut.

Det er nok noe bare du selv forstår og det krever noen ganger ett stort offer og misforståelser.. jeg skjønner knapt min egen tankegang. Må huske hvor utrolig slitsomt det er for folk med asperger syndrom noen ganger. sanse inntrykk og sosial samvær kan ta skikkelig hardt på dem iallfall for meg så legger jeg mye krefter i det daglige livet så det er ikke rart at jeg noen ganger føler behov for å trekke meg tilbake og bare være alene med musikken min.. Når det er sagt så er det også bevist at utholdenhet og pågangsmot er en sterk egenskap. å bruke mye krefter kommer ubevisst til en og man merker det først etterpå. Jeg er glad jeg har klart å utvikle ett slags pågangsmot og vilje til å stå løpet ut når det gjelder. Jeg tror at uansett hva så betyr det alt at du går så langt du klarer og heller får beskjed om at det er nok.

Likes

Comments

Å finne sin plass i denne verden er utrolig vanskelig. Man tenker ikke over det men mye av det bildet du danner for deg selv definerer hvordan verden ser på deg. Ga det mening? vanligvis ikke nei. Jeg syns ofte at jeg havner utenfor denne a4 rammen samfunnet virker til å skape for meg. Men i ettertid og gjennom ganske smertefulle perioder av livet mitt så vet jeg bedre nå. Jeg tror det er altfor lett å falle utenfor og det burde egentlig ikke være en frykt for å gjøre akkurat det. det gjør jo at vi blir unike som individer. Som en med autisiske symptomer så er min måte å tenke på veldig utenfor rammene. Altså for mange så er det å være en sosial person like a second hand nature, som de sier. Men ikke for meg. for meg krever det en ekstra innsats og forberedelse. Kan være nokså så lite men likevel tror jeg at mange sliter med frykten for at det ikke vil nytte. Jeg har mislikt den personen jeg var gjennom barndom og ungdomsalder. For jeg innser jeg vandret mye i en innesperret boble av fortvilelse og frykt. Jeg har følt som om jeg aldri var tilstedet i det hele tatt og det er fælt når det skjer. det er vanlig med asperger symptomer å drifte mellom vår verden og en annen alternativ verden. Å ikke helt ha kontakt med virkeligheten. Men igjen hvem er det ikke som heller ville vært ett annet sted enn her?. tross alt det er mye av grunnen til at jeg fordyper meg inn i Disney og fantasy universet. Løftet om en verden uten realistiske grenser er vel noe mange kunne gjerne ønsket. Kan vel ikke alltid søke å sette foten i sement og bli stående fast heller. I grunn er jeg glad og svært lettet at jeg har folk i livet mitt som aksepterer og gledelig oppmuntrer meg til å bare være meg som den jeg faktisk er. jeg har kunnet finne meg selv på en bedre måte. Det er liksom ingen annen vei. Å tørre å falle utenfor den faste rammen som tvinges rundt din hals. Jeg tror vi bør knekke den i to for det er overhodet ikke realistisk lenger at det er sånn. Verden vår er bygd opp i uendelige dimensjoner og verdener. Jeg tror ærlig talt at å være annerledes ikke lenger burde fryktes. Å ha Aspberger er ikke ett handicap men en fordel og kvalitet som har en verdifull evne i alterantiv tenking. Det gir klarhet og heller løser mysteriet til hvorfor jeg har følt meg annerledes. På den måten er det nå lettere å forstå og akseptere at jeg trenger å tenke annerledes og finne alternative veier for å finne min plass i denne verden.

Likes

Comments

​Jeg kjenner mange ganger på engstelse for hver dag som går. Følelsen er ikke like sterk hver dag men likevel hvis det er noe som er like tøft så er det sprøsmålene som alltid kommer. Greier jeg meg i dag? Er jeg like sterk eller kommer jeg til å falle under presset. Jeg føler at mange aspbergere sliter med angsten for å falle utenfor kretser. Å føle seg tvunget til å mestre og være i takt med alle andre. Ikke at det er felles for mange uten syndromet. Men igjen dette er tungt for meg. Uante bruk av krefter for den minste lille ting. Frykten for at du ikke har noe nytt å komme med så du kommer alltid med det samme og repetere det samme og samme virker nesten irriterende for andre om du da ikke skjønner at det er ett vanlig symptom for asperbere. å ikke ha empati eller å ikke kunne alltid være like kjapp til å slenge inn noe innovativt eller nytt. Frustrasjonen og oppbyggingen samt den satsingen du da gjør for så å feile gjør da at alle kreftene forsvinner og du blir livløs og tom. du orker ikke du mestrer ikke. konstante forventninger.

de enkleste tingene må konfigureres som flere sjakk trekk på forhånd planlagt. Jeg snakker ganske tomt og folk har sagt jeg har ett rotete hodet. ja tenk deg da hvordan det føles når mange av de simpleste tingene vi finner lett blir ett komplisert mysterie for oss. Men på grunn av fordømmelser og latterligjøringen samfunnet i skjul gjør uten engang å tenke pver det. hvordan kan vi ytre hvor utrolig vanskelig det er. så i skjul legger vi alle disse kreftene på å mestre det og legger alt vi har i å forstå den ene oppgaven. uant at nå kommer den virkelig oppgaven. å faktisk utføre den oppgaven du har lagt krefter i å forstå. forvirrende? jupp ganske forvirrende. Jeg går inn og ut av bevissthet og ubevissthet med frykt for å space ut.. Men jeg er glad jeg forstår at det er en grunn til at jeg tenker og oppfører meg sånn. i den lettelse kan jeg si at det er ikke noe galt i det. Det er meg. Jeg er ett menneske og jeg prøver stadig vekk å ikke la det hindre meg. Jeg må oftest forskyve og velge hva jeg prioriterer mest. Jeg gjorde fokus på jobben selv men forskøv defor bort det sosiale for å gi alt for arbeidet. Det er ikke lett å forklare men aspbergere må ofte velge en ting å fokusere på for å klare å gjøre den ene oppgaven. først etter å ha brukt tiden på mestringen at oppgaven går flytende kan den sosiale biten slå inn.


Porblemet er oftest at man blir så fort sliten at i en viss periode så trekker man seg tilbake og er ikke i stand til å være sosial av den grunn at man blir helt tom. Jeg har pushet mine grenser ofte på grunn av at jeg ikke kunne unnslippe. sosiale koder og regler hindrer i å søke ensomhet. Man finner mye feil med det og det er ikke rett i den forstand. Jeg tror ett steg videre for meg ville vært å si tiil en gruppe at nå greier jeg ikke mer jeg trenger å være alene. det er ingen sin skyld det er bare en overveldene følelse av at nå er den sosiale grensa nådd. jeg skrev nettopp at jeg føler meg som en skapning istedet for hva som defineres som menneskelig. for ærlig talt jeg begynner å bli lei av å definere meg selv som menneskelig. hvis jeg ikke er definert som ett menneske men ett dyr eller skapning eller en raring vel da skal jeg ikke lnnger kalle meg menneske men simpelten en rar skapning som lever her på jorden. jeg føler mange aspbergere blir observert på den måten.. hva hvordan hvor hvordan. ingen vet hvordan vi fungerer. under studium. selv om dette er en del av min kreative forfatter side så er min skriving ganske reflekterende.

kanskje jeg simpelten bare ett vesen som virker harmløst og medmenneskelig. men tilstanden jeg er nå så vet jeg ikke er litt lost.

Likes

Comments

En ting jeg ofte legger merke til med meg er disse periodene med tomhet. Det er i grunn en tilstand hvor du stenger deg fullstendig ute og ikke orker noen ting. Jeg vet og er klar over at det er ting jeg er nødt å gjøre men klarer ikke. Folk har fortalt meg før at det er visse ting jeg husker å gjøre men at det er ting som essensielt er like viktig men som jeg glemmer. Vel jeg tror da mine prioriteringer er en helt annen enn hennes i dette tilfellet. Det er frustrerende hvordan du vil men så er hele din mentalitet helt borte. typisk trekk. Det er da jeg prøver å tenke på hva en god venn av meg sa. Ikke tving kreativiteten fram, den kommer før eller senere. Og er man i en fase hvor du bare ikke greier å tenke eller å ha vilje til å gjøre noe så er det kanskje best å ikke gjøre noe tvunget med mindre det er akkurat det du må. Problemet som oppleves oftest når man er ganske frontal med sånne emner er da at man blir oftest sett på som umotivert og lat. Lat ja det er ett ord jeg har kommet til å mislike sammen med ordet normal. Det er ett slit å motarbeide latskapen som er ganske vanlig. åhh brukte jeg ordet vanlig. Gud vet jeg ikke er vanlig. Å bli fortalt at jeg ikke gjør noe for å endre livet mitt. Jeg faller hele tiden tilbake på det å bare gjøre det.

Jeg er lei av det. Er det liksom ikke lov å klage lenger. Careful you might make somebody mad. Men igjen det er en del av livet. Det har nok aldri vært lett for meg og iallfall ikke når du kommer fra en familie med store talenter og ambisjoner. Du finner deg selv begravd i despair. Men igjen de dømmer ikke og jeg dømmer ikke dem heller. Jeg frykter oftest egentlig at på grunn av mine tilstander så kanskje de finner det vanskelig å oppfatte at jeg faktisk tenker veldig mye på dem. Min beundring for min tvillingbror og eldre brødre er stor. Jeg ser på dem på en kreativ avstand når jeg ikke klarer å være modig nok til å tre fram i person. som sagt så er trikset noen ganger å trekke seg tilbake for å få styrken til å tre fram mot de man ønsker kontakt med. Jeg tror det er mange og jeg vet gjennom observante blikk at man har lenge spekulert på hvorfor en del aspbergere tilbringer tid for seg selv på ett høyere plan enn andre. Den introvertismen er oftest ikke ett valg men ett behov. Sinnet blir oftest så fylt av inntrykk og sammen med andre kan det hende vi jobber dobbelt så hardt for å henge med. Er det verdt det? ja med de rette folkene ja. Så det gjentar seg at anstrengelser over lengre perioder gjør at det automatisk blir til at systemet bare stenger seg av og det er oftest ingen mulighet til å komme seg ut av den fasen. Vel ikke uten å bli utbrent. Det er en utrolig utfordring og en stor sorg å ikke kunne være en del av samfunnet.

Selv om man ønsker det så mye så er man simpelten redd og frykten sliter oss ut. Ha forståelse på at ja vi bryr oss men mangler evnen til å vise det hele tiden.

Ingenting kommer automatisk for oss....

Likes

Comments

Jeg blir sliten og så utmattet at jeg ikke skjønner det selv. jeg legger så mange krefter i å ikke miste track på meg selv. Uten å være klar over det selv hadde jeg lagt alle mine krefter inn i jobb intervju. Det er vanskelig syns jeg når jeg legger så mye inn i en 20 min samtale for så å føle meg skutt etter det. Jeg stresset maksimalt uten å være klar over det. Jeg tenker overtenker mye av tingene. Jeg får angstfølelse hver gang en sånn situasjon oppstår. Jeg tror og føler noen ganger at jeg lurer meg selv litt for mye noen ganger. Hva skal jeg si. Jeg bruker krefter på å bare være tilsetedet. Å ikke virke fraværende. Man skulle tro at det å være tilstedet er vel ikke vanskelig. Men jeg føler det ikke sånn. Jeg føler dernest det er det vanskelige her. Jeg klarer ikke helt å holde føttene på jorda. En ukjent ligning jeg har brukt hele livet mitt på. Kan vi aspbergere oppnå det målet verden virker til å forvente. Like krav blir stilt til alle og de er høye. Det kommer liksom tilbake til det punktet om selvfølge og ignoransen over at det er virkelig så lett. Jeg bruker min styrke bare for å ikke miste bevisstheten. Altså ikke besvime fysisk men rett og slett space ut. Har du tenkt på hvor slitsomt det er å føle angst og være redd for tilnærmelsen av ett annet menneske. Føle seg skremt til å engang gå blant folk.. Jeg har fått de blikkene. Å være meg selv ble plutselig rart. En ganske paranoid fremstilling vil du ikke si. og enda er jeg villig til å presse mine grenser og glemme at ja jeg har de symptomene. Men jeg er likevel glad i å jobbe. Jeg føler ikke at jeg er en mindre arbeidskraft men kanskje en litt vanskligere en å lære opp. Jeg har opplevdt at en instrukt har blitt gitt og jeg har ikke engang fått det med meg og jeg har måttet spurt på nytt igjen. Jeg er direkte redd for å space ut. Å miste fot ved virkeligheten. men på tross av det så har jeg lykkes i jobber.. Hvorfor? Fordi jeg har måttet presse mine angst og utmattethet til side og være sta nok til å møte denne verdens forventninger. Men fortsatt er det frustrerende at man lettere blir utslitt fordi vi tillegg må bruke krefter på å forstå det andre tar lett som en fjær. Det mest simpleste og ting som bare faller naturlig. jeg føler noen gang at jeg er så uviten og at jeg har ingen sjangs til å lykkes på grunn av dette. Mange har gitt opp på grunn av dettte. Noen ganger vet jeg ikke når siste dag blir. det er her vi må ta en stand og fortelle resten av dem at vi er dog ikke som dere men vi har viljen og en annerledes måte å tenke på. Men det er en styrke i en aspberger når dens styrker og lidenskap trer fram så er det ingen som kan stoppe dem. Så ikke undervurder oss ikke undervurder meg på grunn av min introverthet og stillhet.

Ideene mine er inni meg så det er ikke ord som kommer ut enda.

Likes

Comments

Jeg tror ikke jeg er alene om å føle meg paranoid og usikker her. Når det gjelder spørsmålet rundt det med sikkerhet. Gud veit godt hvor omdiskutert det er i disse dager. Men jeg har begynt å følt på den tøffe virkeligheten vi alle lever i. For meg som Aspberger ås er det å føle seg trygg blant det viktigste i livet. Det å kunne føle at du har en mening og årsak til å leve. Man søker ofte etter det. Jeg er ganske overbevist om at man ikke trenger å være fysisk død for å være tom. Det er en naturlig følelse når du ikke har noen som helst hensikt med å våkne om morgenen.. Men også om du stadig vekk også føler ett press og stress over jobben,kurset eller skolen du går på. Latterlig? nei gi deg jeg prøver å komme med fakta som stammer fra mine egne levde erfaringer. Det er ikke overdrevent å si at det stilles krav til å leve og bli erkjent som en eksistens. Det at man skal leve opp til verdier og prinsipper og ikke minst regler kan være ett heltidsjobb på toppen av den opprinnelig jobben du har. Ja skole er jobb det og bare ubetalt. Mange av oss bruker lang tid på å sette oss inn i selve begrepet å være en av eller å være iblant noe eller noen. Å skjønne akkurat hva din rolle er og hvor langt du kan strekke den. Den strøste verdien jeg har erfart og som jeg mener er viktig i skole og i arbeidslivet er Trygghet. Før orden og struktur må det være trygghet. En ansatt, en elev, ett barn trenger å vite at man er i gode hender og kan tillate seg å være åpen om akkurat hva som driver han/hun til å fungere optimalt. Jeg har følt på den usikkerheten selv når jeg befinner meg i en situasjon hvor jeg er super redd for å spørre om ting. Bare å kunne mestre å være ærlig uten å føle skam er en livsoppgave som aldri blir ordentlig løst. Det er en utfordring for en arbeidsgiver å kunne lese sin ansatt. problemet er ofte at det stilles så høye krav til at etter ett visst tidsrom er det forventet at man skal kunne det man har lært. Men det for en med aspberger og autisme symptomer så er det en evig kamp.. Det er ikke noe man kan forvente. Og det ligger ikke naturlig å være åpen om det i frykten for skamhet og ydmykelse ved innrømmelse av at man ikke har skjønt det etter så lang tid.. Men tingen er at hvis det kan vises forståelse for det og at denne arbeidsgiveren fortsetter å forklare i en kanskje mer utdypende form vil resultatene være svært fornøyelige. Jeg vet godt at jeg er på mitt beste og jeg jobber intensivt og hardt når jeg vet nøyaktig hva jeg gjør. Jeg elsker å jobbe der hvor jeg er trygg på at jeg gjør ting rikitg så bidrar det til at jeg jobber høyst effektivt og er blidere og mer positivt innstilt.

Jeg vet ikke om dere har tenkt på det? Men Aspbergere legger mye krefter i å forstå de mest simpleste av simple ting. Nesten som at man må analysere gå gjennom og så konludere om nesten hver bidige ting man gjør.. Det rare og nesten fascinerende er at man gjør det veldig ubevisst flesteparten av tiden. Man fatter ikke hvor mye krefter og energi som legges ned i å kunne mestre den ene oppgaven. Om det så bare er å være i en sosial setting. Jeg merker sjøl at det er nervevrakende for meg i sosiale settinger. Jeg legger utrolig mye krefter i bare å være tilstedet og være aktiv. Med riktige folk og i riktig krets er det mindre anstrengende men likevel det tapper krefter. Det er vel ikke så rart at en aspberger da har ett mer introvert behov. Man nesten si det er ett rent innstinkt og trekke seg tilbake og unngå sosial omgang.. Det er mye frykt og angst involvert. Mye av det skyldes at verden vår stiller veldig høye krav til sosial omgang. Og det er virkelig synd fordi det fører til nedsatt arbeidsevne og funksjonalitet.

Så ett tips til dere arbeidsgivere. Vær tålmodig og heller spør en gang ekstra om oppgaven er skjønt og heller ta tid fil å forklare ett hakk mer detaljert om oppgavene og forbentningene dere har. Jeg vet det må være slitsomt å måtte forklare gang på gang. Men premien for det blir en ansatt som står på, er dedikert og høyst effektiv i jobben. For en aspberger er det en driv ett adrenalin kick som gir en sånn følelse av komplett het som mange søker. Vær også obs på atf folk med aspberger oftest også er redd for å utrykke seg selv om man blir gitt friheten til det. Spør en ekstra gang. Vi vil bare føle oss trygge og verdsatt. For viljen er der den er virkelig der. Den er sterk Men hva skal vi gjøre da om vi ikke skjønner hva vi holder på med. Da slutter vi å eksistere. Og det er fælt.

Så i konklusjon ett trygt jobbmiljø er det solide grunnlaget alle trenger.

Likes

Comments


Jeg føler meg genuint redd. Redd for at jeg ikke er god nok og aldri blir det. Føler det tungt å følge ordtaket sånn er det bare. Kravet om at enten følger du tritt med de andre ellers sinker du tilbake og er ikke lenger en del av dette samfunnet. Tro det eller ei det er en frykt som skaper seg mye. Standarder og Krav er der selv om du ikke tror det. Vi må alle leve etter det. Selv om du ikke hevder det er sant så mener jeg ikke å være en sytepave og syns synd på meg selv. Dette er en ren observering over hvor tøft det er når man føler seg så utenfor sosialt som det jeg gjør. Er ikke helt håpløs da. Det er lyspunkter det vil jeg si det er. Men jeg tenker på den store helheten. Verden virker veldig skummel. Jeg føler dernest at jeg er fraværende uten at jeg vil det. Som om jeg går og aldri har ett damn clue på hva jeg holder på med. Selv om jeg gjerne vil ha ett clue. Jeg higer etter å kunne det de andre finner så naturlig og lett. De enkleste av det enkleste av oppgaver. Bare gjør det. Jeg tror at hvis jeg bare kunne gjøre det så hadde jeg vel gjort det. Tro meg jeg higer etter å jobbe meg helt ut. Men hvordan kan jeg gjøre det når jeg ikke har ett eneste clue i hva jeg holder på med. Men samtidig som at det forventes at jeg skal kunne det. Kan jeg ikke så blir man stemplet som dum. Heldigvis at ingen av mine tidligere sjefer aldri har brukt det ordet mot meg. Fint det fins folk som dem. Det skal ikke være himla lett når man må mentalt gå gjennom og analysere for å finne en strategi for å takle den minste lille ting. Det kan virke absurd men for en med aspberger faller ikke alt så naturlig lett og hver dag byr på små og store utfordringer. Jeg frykter å gå i selskaper i frykt for at jeg ikke skal greie å være sosial nok og bruker mye krefter på å gjøre det jeg takler minst. Til slutt kollapser hodet helt og jeg har ikke lenger krefter til å gjøre noenting. Det viser egentlig jo hvor mye man egentlig må ta seg sammen foran andre folk og i jobb situasjon. man bruker langt mere krefter på å opprettholde fasaden til en profesjonell. Men ei er man god til å utrykke akkurat den frustrasjonen fordi du skal jo kunne være i stand til å takle det. takle det gjør det bare gjør det alle de andre er i samme båt som deg. Hvordan kan du da utrykke deg som individ at du faktisk finner det vanskelig. Jeg merket jeg ofte måtte bare akseptere det og rett og slett ikke tvinge meg selv til å være noe jeg ikke var. Jeg holdt meg utenfor samtaler og interaksjon når det ikke falt meg naturlig å gjøre så i en innsats for å berge min styrke. Det er noen ganger for hardt å tvinge seg til å være mer enn det du er.

Jeg måtte nok og jeg må fortsatt akseptere hva jeg kan og ikke kan gjøre og håpe og tro at det vil bli en gjensidig forståelse på de som velger å ikke være sosial hele tiden. Noen ganger er det simpelten ikke så lett selv om vi vil så er redselen for stor. en aksept vi må leve med dessverre. Eller ikke kan da være lyspunkter i det. Jeg oppnådde mer på det sosiale plan når jeg slapp den falske fasaden og bare var meg selv helt ærlig.. De kom til meg til slutt. Å være introvert er ikke nødvendigvis dårlig men heller ett karakteristikk og stereotyp som skiller seg ut og heller utfordrer til å klare seg selv. Ett rotete hodet har jeg men jeg vil ikke bli sett ned på fordi jeg velger å tenke annerledes og ikke være den super sosiale her i verden. Its just not me.

Likes

Comments

Alt virker så lett og så selfølgelig. Hvorfor er det så lett å forvente at man bare kan flyte med strømmen som alle andre. Det gjør meg både glad men også litt forvirret. Men tingen er jeg forstår det ikke. Det er alltid en kamp å holde seg bevisst og tilstedet. Det er kanskje noe man ikke tenker over men det er ett faktum at mange av oss Aspbergere bruker mye krefter bare til å være tilstedet mentalt. Å ikke svinne bort. Holde ett fokus oppe og kunne gjøre det vi er satt til å gjøre-Det tar mye krefter at det ikke er rart at man ikke greier å være helt med noen ganger. man har lagt mye krefter i å bare møte opp og takle å være rundt mange mennesker. En stund tror jeg ikke engang at jeg eksisterte. Følte meg ganske utenfor. Det er liksom hardt nok å prøve å leve og være tilstedet på en vanlig dag men når du er litt trist kan det lett gå rett vest. Jeg har fått høre at jeg Spacer ut og ikke er der.. Unnskyld jeg er bare sliten. Men er det rart når du bruker all din makt på å følge med. Ironisk at jeg prøver å forklare det når det er ett symptom å ikke kunne forklare det. Men det er da dette med å føle at man er fra en annen verden. Er vi på feil planet?. he he nei men det kan føles veldig fremmed. Sannheten er jo at mange sliter med å føle seg annerledes. Vel det er hverdagen og nesten aksepten til en aspberger. Å konstant føle at man ikke passer inn men samtidig prøve å fortelle seg selv at man gjør. At man tilhører og at man har en grunn til å være tilstedet. Man kjenner man svinner hen men enda kjemper vi imot det. Jeg har alltid tenkt at hvis jeg kanskje prøver hardt nok så vil det lønne seg. Strekke seg forbi stereotyper og det som står på papiret. Det er trolig vanskelig å akseptere det verden sier du er. Særlig når du ikke er enig selv. Og enda merker jeg at de stadig vekk har rett. Jeg mister fokus og energien og svinner bort. Det er en ekkel følelse.. Føles som om du kjemper en kamp ingen andre kan se. Hvorfor? Jo fordi du ikke er i stand til å si hvor vondt du har det. Du føler deg byrdet når du gjør det. Den følelsen gjør ofte at man går på automatikk.. Jeg misliker følelsen når jeg ikke kan si at jeg har det vondt eller er forvirret.

Men egentlig er hver dag en kamp og struggle for å ikke miste grep om virkeligheten

Likes

Comments

Jeg er rimelig glad for det forrige innlegget. Sånne negative følelser som det der tar meg lang tid å bearbeide. tro meg har gjort det siden Juli. Jeg virkelig missliker å gå rundt med sånn bitterhet og usunne tanker i hodet. Og for framtidige referanser det der gjaldt ikke noen av mine jobber i Norge men den i USA. Jeg er litt redd over troen på at jkanskje at arbeidstakere i Norge tror jeg mener de har drevet meg til vettet. Å nei da de er faktisk en av de beste jeg har jobbet med. Vent kommer du til å spørre meg nå om det var en referanse til dere. nei vent nå litt. Det er ikke det. Jeg føler ikke for å være nedlatende mot Disney Housing på noen som helst måte. De gjorde jobben sin veldig veldig veldig strukturert og nært innpå radaren. Jeg pushet meg så langt som jeg kunne men du da jeg er kun ett skjørt menneske. Ett skjørt menneske som har gått i stykker veldig veldig veldig mange ganger. Jeg har nok limt meg sammen ganske manger ganger ja. Har en ekstra limtube noen som trengs å limes sammen igjen. Eller skal jeg beholde den selv i tilfelle noen kommer og knuser meg igjen. Det er sånn det er ( jeg hater den replikken og nå brukte jeg den selv) Fy skamme meg. Jeg er sta nok til å ikke ville gi opp selv om andre ber meg om det. Altså det er jo faktorer og folk som egentlig ikke betyr noe i denne settingen. Jeg tror ikke jeg kjenner en eneste sjef medarbeider eller kollega som noensinne har bedt meg om å gi opp. ( vel bortsett fra den som fikk meg kastet ut av attraksjoner og overført til food and beverage) Tusen takk du gjorde det rette selv om du kunne ha fått meg sparket og knust drømmen min. Det er akkurat denne bitterheten jeg snakker om. Jeg vet ikke om det er fordi jeg akkurat har sett mye på Bianca Del rio standup i det siste men jeg blir ofte påvirket og inspiriret av ting jeg ser. Har jeg blitt sær interessert i Bianca Del Rio. Tja hun er da veldig kul da og skulle gjerne lært mer fra hun ja. Det er ikke alltid lett å bare slippe ting. Jeg husket jeg ble fortalt at det er vanlig og jeg vedkjenner aet faktum at Aspbergere reagerer ofte litt sterkere på plutselige forandringer mer enn andre. Det kan være kjempekrise og du blir helt satt ut. I jobblivet måtte jeg legge inn ekstra krefter på bare å roe meg og fundere ut denne nye endringen. De andre tok det som en selvfølge men jeg hadde tusen tanker i hodet. Frykten er jo der. Hvis jeg forteller at jeg blir overveldet av dette er jeg redd jeg skal bli sett på som svakhet og da er jeg ikke lenger god for jobben.

Tenk litt der a. Setter vi så¨store krav at vi blir redd for å si ifra når vi føler oss litt ut av det?

Likes

Comments

Kan du ikke bare være normal

Kan du ikke oppføre deg som ett menneske?

Du er rar du er merkelig

Jeg forstår deg ikke

Hva feiler det deg

Det er så enkelt er du idiot

Jeg svarer simpelten

Definer normal og du gjorde

Mitt svar ble

Jeg er ikke normal

Ja jeg er rar og ett grann merkelig

Jeg forstår ikke deg

Jeg vet hva som feiler meg

Men det er ingen feil

Jeg tenker bare litt annerledes enn deg

Hva er galt med det?

Twitter
@NoraBrmark
niniil_voletta