Det er kun én gang jeg har vært utenfor døren etter klokka 20.00 siden jeg fikk Laura - og det var den gangen Robert og jeg hadde mini-date. Vel foruten om å kanskje hente litt ved i vårt vedskjul. Det er jo ingen fasit, men likevel blir en førstegangs-mamma sittende å tenke på hva som er akseptert. Når kan en ta turen ut på kvelden, med far hjemme, for litt venninnetid? Og hvis en skal være riktig så gal - når kan en mamma ta turen ut på byen?

Laura har nå rundet fem måneder, og jeg begynner å kjenne meg klar og nysgjerrig på å besøke verden ute. Selvfølgelig også kjempeskummelt å skulle forlate huset med frie hender og kun måtte tenke på seg selv, men det begynner å friste.

Nå som Laura endelig viser tegn til å ta flaske. Vi fant mirakel-flaska. Vi fant den flaska som hun endelig skulle sluke innpå. Så nå skal vi teste den til vi er helt bombesikre på at hun kommer til å fortsette å ta den. Hun er ei real stabeis, derfor ikke gitt at hun ikke vil ombestemme seg. Fortsetter hun å ta flaska like fint så er det ingenting i veien for at jeg skal titte på verden - helt alene.

Da er det vel bare tankene som må beseires. Mot som hentes frem og venninner som må ringes. Kanskje mor tørr titte på natten.