I dag var vi med frøkna vår på 5-måneders kontroll. En ganske så sen kontroll, så det var godt å endelig få veie igjen - er nesten halvannen måned siden sist.

Hele 69,5 cm og 7,6 kilo var frøkna blitt. Hun er en lang frøken, og det har hun vært hele veien. Omtrent like lang som sin kusine nå, som er 2 1/2 måned eldre. Klærne blir raskt for små, og vi har allerede begynt så vidt med størrelsen 74. Dumme med det er jo at hun er ei slank frøken. Kiloene rekker jo aldri nå opp til lengden, så klærne blir raskere for små i lengden enn bredden. Derfor ser alltid klærne for store ut, rundt kroppen. Finnes liksom ikke klær til små frøkner som er lange, slanke.

Hun har begynt å flate ut på vekstkurven sin, vekt i forhold til lengde. Føler derfor det er godt jeg tok valget om å starte tidligere med fast føde. Jeg kjente på meg at melka ikke var nok lenger, og alle tegn hos hun viste det. Helsesøster var ny i dag, og hun bare tittet på tallene og sa: Oi, for ei lang frøken. Hun snudde seg så og tittet på far: Ja, jeg kan jo se hvor lengden kommer fra.

Det ble vaksine, som gikk veldig bra. Ser hittil ut som at hun slipper unna denne gang uten bivirkninger. Ellers sto alt suverent til med hun. Helsesøster var imponert over utviklingen hennes. Hun er kommet hakket lenger i utviklingen enn gjennomsnittet både fysisk og sosialt. Hun snur seg alle veier og åler seg nå på matta. Hun kan gripe godt og reagerer godt på det sosiale rundt seg. Ei sosial, blid og søt jente kalte helsesøster vår frøken.

Det var 2 stolte foreldre som forlot helsestasjon i dag.

Det er kun én gang jeg har vært utenfor døren etter klokka 20.00 siden jeg fikk Laura - og det var den gangen Robert og jeg hadde mini-date. Vel foruten om å kanskje hente litt ved i vårt vedskjul. Det er jo ingen fasit, men likevel blir en førstegangs-mamma sittende å tenke på hva som er akseptert. Når kan en ta turen ut på kvelden, med far hjemme, for litt venninnetid? Og hvis en skal være riktig så gal - når kan en mamma ta turen ut på byen?

Laura har nå rundet fem måneder, og jeg begynner å kjenne meg klar og nysgjerrig på å besøke verden ute. Selvfølgelig også kjempeskummelt å skulle forlate huset med frie hender og kun måtte tenke på seg selv, men det begynner å friste.

Nå som Laura endelig viser tegn til å ta flaske. Vi fant mirakel-flaska. Vi fant den flaska som hun endelig skulle sluke innpå. Så nå skal vi teste den til vi er helt bombesikre på at hun kommer til å fortsette å ta den. Hun er ei real stabeis, derfor ikke gitt at hun ikke vil ombestemme seg. Fortsetter hun å ta flaska like fint så er det ingenting i veien for at jeg skal titte på verden - helt alene.

Da er det vel bare tankene som må beseires. Mot som hentes frem og venninner som må ringes. Kanskje mor tørr titte på natten.