Gjett om jeg har blitt glad i denne lille gutten ♥️

Mandag sto buret klart, alle tingene var vasket, og det eneste som manglet var en bitteliten innbygger. Vi tok turen til dyrebutikken (Tropehagen Zoo Lade er favoritten her Trondheim, de er den eneste dyrebutikken i område jeg føler virkelig bryr seg om dyrene sine), og tittet innom smådyr-rommet. Denne lille gutten sov i hjørnet i buret sitt, ikke i huset sitt, så jeg så han med en gang. Med en gang jeg fortalte mamma hvor søt han var, reagerte han på stemmen min, og var veldig interessert. Han kom helt bort til glasset, og var veldig interessert i meg. Med en gang buret ble åpnet, forsøkte han å hoppe ut til meg haha. Valget var mellom han, og gutten ved siden av, og valget ble ganske lett, for han valgte meg.

Velkommen hjem, Oliven ♥️

Hei dere ⛅

Jeg har planlagt å komme tilbake etter pausen min med noen spennende nyheter, men livet hadde andre planer. På Fredag dro jeg til dyrlegen med Eevee, og kom hjem uten henne. I samråd med dyrlegen kom jeg fram til at avliving var det beste for Eevee, selv om hun ikke engang har fylt et år enda. Eevee ble født ca 1.Mai.2020, og kom hjem til meg i slutten av Juni, og jeg merket helt fra starten at hun hadde en del adferdsproblemer. Hun virket rett og slett som om hun ikke hadde det særlig bra, til tross for at jeg gjorde absolutt alt jeg kunne komme på. Jeg har aldri opplevd de problemene Eevee hadde, med noen av mine andre hamstre, men jeg prøvde likevel utrolig hardt for å gjøre ting bedre for henne.

Dyrlegen var også enig i at i denne situasjonen var det ingenting jeg gjorde galt, hun mente derimot at jeg hadde prøvd mye lengere, og jobbet hardere med hun enn folk flest ville gjort for en slik liten skapning. Det kunne ikke sies for sikkert, men adferdsproblemene hennes kunne muligens kommet av noe nevrologisk, som rett og slett gjorde at hun ikke klarte å trives på samme måte som hamster flest. Å avlive kjæledyr er overhode ikke noe gøy, men Eevee's beste var å slippe.

Jeg er utrolig glad i kjæledyrene mine, og bruker mye tid på at de skal ha det bra, så det har vært å ganske ekkelt for meg å prøve så hardt for at Eevee skal ha det bra, uten at hun responderer på noe av det, så det var i hvertfall godt å få bekreftelse fra dyrlegen på at jeg gjorde alt rett, og at Eevee's problemer ikke var min feil. Med tanke på at jeg er såpass erfaren med hamster, var jeg rimelig forberedt før timen på at dette kunne være utfallet, om de ikke fant noe tydelig galt, men jeg er veldig glad jeg dro til dyrlegen, for dette er ikke en avgjørelse jeg tar på egen hånd.

Jeg er lei meg for at jeg ikke kunne gjøre mere for henne, men jeg er glad hun slipper å slite lengere . Hvil i fred Eevee❤

Livet er virkelig ikke lett for en liten katt i en stor verden. Hvertfall ikke når du har fått en veldig tøff start på livet, og ikke fått de samme mulighetene som kattunger som er født inne. Våre to katter ble født og oppvokst ute, i 7 måneder, og gikk derfor glipp av menneskelig kontakt den første tiden, spesielt de første helt nødvendige ukene. De ble heldigvis fanget inn mens de fortsatt var kattunger, som gir de en mye bedre sjanse på å venne seg på livet som familiekatt. Uansett, er det ingen som forventer at denne overgangen skal på på skinner, for det er utrolig skummelt å gå fra å være en vill liten katt, til å bli plukket opp og tatt med i et hus, omringet av mennesker. Som regel venner de seg til det, med nok tid og omsorg, men det er ikke alle katter som klarer denne overgangen.

Kion er en av kattene som sliter veldig med dette. Han sleit litt i starten, men dette ble desverre mye verre etter han stakk av, og ble borte i noen dager, før vi fikk fanget han inn. Han sliter veldig med angst, separasjonsangst, og traumer, så her er det jo litt av hvert å jobbe med. Vi har forsøkt alt vi kan på egen hånd, men helt uten hell, så lille vennen har nettopp vært til dyrlegen, for en grundig sjekk, og litt råd fra noen som vet hva de driver med. Vi skal teste et spesial-for, laget for å være beroligende for katter, han skal stå på angst medisiner, og vi har beroligende kattemamma-feremoner (?) i huset, for å virkelig teste alt vi kan. Dette skal han stå på i 2 måneder, før vi får se om det fungerer, eller om vi har noen andre muligheter.

Kion er familie, og vi vil jo ingenting mere enn å beholde han, så vi vil virkelig forsøke alt vi kan. Fungerer ingenting, virker det som det eneste valget vi sitter igjen med er avliving. Ingen av oss vil dette, men sånn som Kion har det nå, har han det ikke noe bra. Det er jo helt annerledes med mennesker og dyr, jeg blir jo ikke avlivet bare fordi jeg har angst, og det høres kanskje veldig drastisk ut, men hvis Kion ikke har det noe bra er det ikke rett å tvinge han til å bli. Slik er det med dyr, om de ikke har et godt liv, får de slippe. Kion trives rundt oss, men angsten hans er rett og slett sterkere. Spesielt separasjonsangsten, han blir utrolig fra seg hver gang vi går å legger oss, selv om vi ikke drar noen plass. Han vil ligge på fanget og få kos hele tiden, og blir utrolig lei seg når vi forlater han. I hans øyne er ikke å forlate han å dra fra huset, det er å dra på badet, eller å legge oss.

(Søteste sorte hullet i hele verden)

Vi har en plan nå, for de neste to månedene, så vi får bare håpe det fungerer. Jeg ville bare oppdatere dere også på hva som skjer, slik at jeg ikke later som alt er fint ene dagen, og plutselig er det ikke det. For nå, et skritt av gangen, også skal vi prøve til det ikke er det rette lengere.