Depresjon tanker og Julemarkedet i Trondheim
Jeg vet litt frisk luft, og en pause fra å være innestengt på rommet eller i huset, er veldig viktig når du er deprimert, men det er vanskelig når verden sier "hold deg hjemme". En liten luftetur er liksom ikke nok, jeg trenger en plan, og en distraksjon. På Tirsdag dro jeg og mamma en tur til byen, og fikk gjort unna noen ting som manglet før julen, og sjekket ut julemarkedet i byen. Det var fint, og det var godt med litt frisk luft, selv om det var gjennom masken. Vi dro også innom Lush, og jeg fikk byttet inn fem tomme bokser i en ny ansiktsmaske. Self care er noe som ikke er så lett når du er deprimert, men jeg prøver, og denne nye, ferske masken var hvertfall en god motivasjon.
Jeg har fått flere støttende meldinger og gode ord den siste tiden som betyr utrolig mye. Depresjonen forteller meg gang på gang at jeg ikke er verd noen ting, at ingen bryr seg, eller hadde merket om jeg forsvant, så det er utrolig godt å ha folk som motsier dette. Det er vanskelig, men jeg begynner å tro at folk rundt meg forteller sannheten, at det er mitt eget hode som forteller løgnene. Det er derfor depresjon er så farlig når ingen vet du sliter, for det eneste du hører dag inn og dag ut er hva depresjonen forteller deg, at du ikke er verd noen ting, og det er ingen der som kan bevise noe annet. Det betyr mye å vite at jeg har folk som støtter meg, og det gjør tankene enklere å takle.
Legen min sendte inn henvisning til psykolog når jeg var der, og har fått time i begynnelsen av Februar. Det er jo slett ikke uvanlig å måtte vente opptil et år på time til psykolog (som er helt sykt), men legen min sendte en haste-henvisning, så jeg tror nok jeg har det å takke for at jeg fikk time såpass tidlig. Selv om jeg har gått flere år til psykolog før, er jeg livredd for å begynne igjen, men jeg vet jeg trenger det. Jeg er redd, men det er samtidig veldig godt å vite at jeg har en time. Jeg håper bare jeg får en god psykolog, for jeg har opplevd både det beste og det verste tidligere. Jeg prøver å holde meg positiv, for jeg vet dette er hva som er best for meg , og jeg vet jeg trenger det. Det skal bli utrolig godt å finne ut av litt saker også, så nå gjenstår det bare å vente.
Prøver å finne noen lyspunkter i hverdagen i mellomtiden, og byturen til mamma og jeg var hvertfall det. Jeg har ikke så mye jeg kan finne på for tiden, i og med at de fleste vennene mine er spredt rundt om i landet, eller jobber på sykehus og ikke vil møte meg, siden jeg er high risk og de ikke vil risikere å smitte meg. Det er jo også veldig høye smittetall i Trondheim, så det er vanskelig å ikke føle jeg er stuck på rommet mitt. Heldigvis er mamma hjemme mesteparten av tiden, og jeg følger etter som en liten andunge når hun drar steder. Byturen var hvertfall koselig, og jeg fikk tatt noen bilder, som jeg legger med her.










