Jeg vet litt frisk luft, og en pause fra å være innestengt på rommet eller i huset, er veldig viktig når du er deprimert, men det er vanskelig når verden sier "hold deg hjemme". En liten luftetur er liksom ikke nok, jeg trenger en plan, og en distraksjon. På Tirsdag dro jeg og mamma en tur til byen, og fikk gjort unna noen ting som manglet før julen, og sjekket ut julemarkedet i byen. Det var fint, og det var godt med litt frisk luft, selv om det var gjennom masken. Vi dro også innom Lush, og jeg fikk byttet inn fem tomme bokser i en ny ansiktsmaske. Self care er noe som ikke er så lett når du er deprimert, men jeg prøver, og denne nye, ferske masken var hvertfall en god motivasjon.

Jeg har fått flere støttende meldinger og gode ord den siste tiden som betyr utrolig mye. Depresjonen forteller meg gang på gang at jeg ikke er verd noen ting, at ingen bryr seg, eller hadde merket om jeg forsvant, så det er utrolig godt å ha folk som motsier dette. Det er vanskelig, men jeg begynner å tro at folk rundt meg forteller sannheten, at det er mitt eget hode som forteller løgnene. Det er derfor depresjon er så farlig når ingen vet du sliter, for det eneste du hører dag inn og dag ut er hva depresjonen forteller deg, at du ikke er verd noen ting, og det er ingen der som kan bevise noe annet. Det betyr mye å vite at jeg har folk som støtter meg, og det gjør tankene enklere å takle.

Legen min sendte inn henvisning til psykolog når jeg var der, og har fått time i begynnelsen av Februar. Det er jo slett ikke uvanlig å måtte vente opptil et år på time til psykolog (som er helt sykt), men legen min sendte en haste-henvisning, så jeg tror nok jeg har det å takke for at jeg fikk time såpass tidlig. Selv om jeg har gått flere år til psykolog før, er jeg livredd for å begynne igjen, men jeg vet jeg trenger det. Jeg er redd, men det er samtidig veldig godt å vite at jeg har en time. Jeg håper bare jeg får en god psykolog, for jeg har opplevd både det beste og det verste tidligere. Jeg prøver å holde meg positiv, for jeg vet dette er hva som er best for meg , og jeg vet jeg trenger det. Det skal bli utrolig godt å finne ut av litt saker også, så nå gjenstår det bare å vente.

Prøver å finne noen lyspunkter i hverdagen i mellomtiden, og byturen til mamma og jeg var hvertfall det. Jeg har ikke så mye jeg kan finne på for tiden, i og med at de fleste vennene mine er spredt rundt om i landet, eller jobber på sykehus og ikke vil møte meg, siden jeg er high risk og de ikke vil risikere å smitte meg. Det er jo også veldig høye smittetall i Trondheim, så det er vanskelig å ikke føle jeg er stuck på rommet mitt. Heldigvis er mamma hjemme mesteparten av tiden, og jeg følger etter som en liten andunge når hun drar steder. Byturen var hvertfall koselig, og jeg fikk tatt noen bilder, som jeg legger med her.

Hei dere, jeg føler det er på tide med en liten oppdatering.

Ting går ikke så bra akkurat nå, som er grunnen til at jeg forsvant litt. Jeg har slitt med tilbakevendende depresjon i flere år, og akkurat nå er det ekstra vanskelig. Ting har bare ballet på seg den siste tingen, og det har blitt for mye å takle på egenhånd. Jeg er ikke meg selv, og heldigvis har de rundt meg merket det.

Mamma ringte Mandag morgen til fastlegen min for meg, og han fikk meg inn innen noen timer. Legekontoret vårt har som regel nå om at du ikke får ha med deg noen andre inn med mindre det er absolutt nødvendig, men de var veldig forståelsesfulle og lot meg ha med mamma inn, da de forsto at jeg ikke kom til å gjøre dette alene. Så lenge vi begge brukte munnbind hele tiden gikk det greit. Når du er deprimert er det utrolig vanskelig å be om hjelp, og å ta i mot hjelp. Det var vanskelig nok for meg å ta i mot hjelp når mamma tilbudte det, så jeg har ikke kommet til å dratt på egenhånd.

Selv om det ikke er så mye å gjøre her og nå, virket det hvertfall som om legekontoret tok det seriøst nok, da jeg fikk kommet inn så fort. Jeg står allerede på antidepressiva, så det ble tatt en blodprøve, for å sjekke om jeg har nok av medisinene i blodet mitt (speiling tror jeg det het). Jeg vet ikke helt hvordan dette fungerer, men hvis svarene viser jeg ikke har nok, skal jeg øke dosene. Legen min sendte også inn en haste-henvisning til psykolog, så forhåpentligvis får jeg kommet inn til psykolog neste år. Jeg skal bli utredet for å finne ut om jeg er bipolar, når jeg kommer inn til psykolog, så det skal bli utrolig godt å få svar. Dette er noe både meg og familien min, hver for oss, har gått og tenkt på lenge, så uansett hva svaret er, blir det godt å vite. Det er noe foreldrene mine har tenkt på lengre, det tok meg mye lengere å innse at det ikke er vanlig å ha det slik. Jeg har jo tilbakevendende depresjon, men det er noe annet. Uansett, jeg skal prøve å oppdatere her når jeg finner ut av noe! Jeg har en telefon-legetime på Mandagen, så da finner jeg ut om jeg kan få høyere dose av antidepressiver, så det er neste steg.

Det er vanskelig å forklare her hvordan jeg egentlig har det, for noen ganger er det så vanskelig å sette ord på følelser, men jeg vil prøve mitt beste, for det er derfor jeg startet bloggen min til å begynne med. Jeg vil virkelig prøve å sette ord på ting som ikke er så lett, bare vær tålmodig med meg, for det tar tid. Setter så stor pris på at dere fortsetter å klikke inn her, og legge igjen støttende kommentarer til meg, selv om det ikke er så mye blogmas her for tiden ♥

Tiende Desember

Hele året her har vært skikkelig tøft, det tror jeg de fleste kan kjenne seg igjen i, men de siste ukene/månedene har vært ekstra tøffe for meg. Det er så mye som har gått galt, og så mye som har ballet på seg, at det rett og slett blir for mye. Jeg vil så inderlig holde blogmas innleggene mine positive, men noen ganger er det vanskelig. Jeg vil jo spre juleglede, ikke juledepresjon!

Det er mye av det som har foregått som jeg ikke kan snakke om, både fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal formulere meg rett, og fordi det involverer en annen person som allerede forsøker å gjøre livet mitt verre akkurat nå, så jeg vil ikke gjøre ting enda verre med å prate om det i tilfelle det kommer tilbake til denne personen. Jeg kan bare si at det er mye som foregår, og hver og en av de tingene er tøffe nok på egen hånd.

Hver og en av disse tingene vil jeg kalle "grunner til å gråte", men jeg prøver å holde meg litt mere sammen, så langt det lar seg gjøre. Hva dette fører til er jo at hver minste lille dråpe får glasset til å overfylles, som ikke er den smarteste løsningen heller. Som i går kveld, da jeg prøvde inderlig å ikke falle sammen nok en gang, men så skjedde det noe helt forferdelig som fikk glasset til å renne over. Jeg fikk nemlig en marshmallow i håret. Altså, en klissete, våt marshmallow som hadde vært i kakao. Håret mitt ble helt sticky, jeg måtte dusje for å i det hele tatt få ut marshmallowen, og jeg måtte dusje enda lengere for å skylle vekk tårene som kom fordi håret mitt ble sticky.

Så med det tror jeg noe må tilføyes til ønskelisten:

• Mental stabilitet

Jeg vet jeg er en liten svekling, men å la seg knekke av en liten marshmallow er jo litt ekstremt! Det var ikke en stor marshmallow en gang, det var en liten baby! Når starten på neste år skal feires med sjampis tror jeg det må være i en kopp med lokk, slik at jeg ikke begynner å gråte om jeg søler og blir litt sticky.