Hva må jeg gjøre for å være verd å redde?
Jeg er så frustrert, lei meg, og oppgitt akkurat nå, jeg vet ikke hva jeg kan gjøre lengere, når det virker som alle jeg ber om hjelp til bare jobber i mot meg. Jeg har jobbet mot uføre søknaden min i to år nå, og har endelig kommet til det punktet der jeg bare mangler noen dokumenter til, før søknaden min kan sendes inn. Disse dokumentene trenger jeg tydeligvis en time til nevrolog for å få, noe som de nekter å gi meg, så jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal gå fremover.
En forespørsel om disse dokumentene tror jeg ble sendt i slutten av November, men det var ingen som ville svare, eller være til noen som helst hjelp, før jeg endelig fikk svar i Februar (tror jeg). Da fikk jeg brev om at de hadde satt meg opp på time 31.Mai, for å endelig få disse dokumentene. Når jeg fikk høre det ble jeg skikkelig frustrert og lei meg, for det var det eneste som manglet, og det tok et halvår fra forespørselen ble sendt til jeg i det hele tatt fikk time, selv om jeg allerede er pasient her. Likevel, jeg var glad for å i det hele tatt få en time, selv om det var så lenge til.
For et par dager siden fikk jeg et brev, der de informerte meg om at de hadde fjernet timen min, helt uten å høre med meg. De tok fra meg timen, fordi jeg ikke er viktig nok, min fremtid, mitt liv, er ikke viktig nok. Jeg ble overhode ikke inkludert i denne avgjørelsen, de bare informerte meg om at sånn var det bare. De sa at det absolutt tidligste jeg kom til å få time, var i Oktober. Det er et år siden forespørselen ble sendt inn, og et helt halvår etter timen de tok fra meg. Nå som verden åpner opp igjen, og sykehuset har fjernet munnbind krav, slik som alle andre stedene, har de bestemt seg for at de strammer inn på reglene igjen i et halvt år, og ikke vil se pasienter de ikke mener er viktige nok.
Jeg er så oppgitt, jeg skjønner ikke hvorfor det er greit å holde på sånn. Dette er kanskje ikke viktig for dem, men for meg er det livsviktig. Jeg sliter med kraftig migrene hver dag, jeg får ikke sove ordentlig, jeg er utslitt hele tiden, og jeg sliter så mye psykisk. Alt dette er så forverret på grunn av omstendighetene jeg har vært under de siste to årene, at jeg skjønner ærlig talt ikke hvordan de tror jeg klarer å holde ut et halvt år til, når jeg gjentatte ganger har sagt at jeg ikke klarer å fortsette slik. Jeg er utslitt, og nå har sykehuset bestemt at jeg må ha det slik i hvertfall et halvår lengere, før jeg i det hele tatt kan begynne å sende inn søknaden. AAP tiden min går også ut i starten av neste år, så det er ikke engang sikkert at jeg får sendt inn søknaden min tidsnok, på grunn av sykehuset.
Jeg sliter så mye, og alle jeg har spurt om hjelp fra har behandlet meg som om jeg ikke er mere enn en verdiløs bunke med papirarbeid, som det er enklere å bli kvitt enn å faktisk hjelpe. Jeg har til og med undersøkt å betale tusenvis for å reise til andre siden av landet, eller gjøre det privat, bare for å få disse dokumentene, men det må gjøres det her. Jeg må gjøre det her, men her vil de ikke hjelpe. Det eneste jeg trenger er dokumentene mine, dokumentene de nekter å gi meg uten time, og nekter å gi meg time for.
Hva må jeg gjøre for å være verd å redde?
Hva skal jeg gjøre? Jeg skjønner ikke at de synes det er greit å leke med livene til folk på denne måten, bare fordi jeg ikke er viktig nok. Jeg hadde endelig fått en time, også dro de den vekk fra meg like fort som jeg fikk den. De mener kanskje ikke det haster, men jeg har ikke et halvt år til i meg. Det er meg det gjelder, det er min time de tok fra meg, og jeg sier det haster. Jeg er så sliten, det er som om uansett hva jeg sier, er det ingen som lytter. Jeg har spurt om hjelp flere ganger enn jeg kan telle det siste året, så hvorfor er det ingen som vil hjelpe? Norsk helsevesen, DPS, NAV, St. Olavs Hospital - hvorfor er det så utrolig vanskelig for dere å hjelpe pasientene, at dere bare avlyser timer etter timer, når folk roper etter hjelp? Jeg er ikke den eneste som har slike opplevelser i helsevesenet vårt, og jeg kan ikke tenke meg til hvor mange som har mistet livene sine på grunn av mangelen på hjelp, når vi ikke bare ber om hjelp, men ROPER om hjelp. Jeg har nesten mistet livet mitt på grunn av mangelen på hjelp her i landet, den første gangen var da jeg var bare fjorten, og i steden for hjelp endte opp med en livstid med traumer som påvirker meg hver eneste dag. Tydeligvis har ingenting endret seg siden da, hvor mange flere må dø før folk innser at noe må gjøres?

Kommentarer