Hei dere ⛅

Siden det er så lenge siden jeg har oppdatert dere, har premium medlemskapet mitt gått ut. Jeg har planlagt en no spend for Februar (med noen pittesmå unntak), og minimalt med spending over de neste månedene også, så jeg skal forsøke å klare meg uten premium for nå. Hvertfall siden jeg poster så lite for tiden, så bear with me.

I dag (02/02/2021 skrivende stund), så fikk jeg endelig startet til psykolog igjen. Psykologen jeg har startet til nå skal dessverre slutte i løpet av Mars, men da kan jeg bli flyttet rett til noen andre på samme senter, i steden for å fortsatt stå på venteliste. Siden jeg sliter med å møte nye helsepersonell (som dere sikkert plukket opp på i mitt siste innlegg), så synes jeg det er veldig stressende at jeg allerede nå vet jeg må bytte snart, men jeg må bare se på det sånn at jeg fikk starte mye tidligere enn jeg ellers hadde fått startet, også satser jeg på at det går helt fint. Timen i dag gikk hvertfall kjempefint, selv om angsten min var skyhøy på forhånd. Mesteparten av tiden går det heldigvis mye bedre enn jeg tror det kommer til å gå, og i dag var ingen unntak. Jeg er veldig fornøyd over at jeg klarte å være så ærlig og åpen helt fra starten av, og fikk klart lagt frem alle problemene mine, og hva jeg trenger å jobbe med, med hjelp av et brev jeg gjorde klart på forhånd, som var veldig hjelpsomt!

Det føles veldig godt å se en psykolog nå hvertfall, for selv om jeg liker å nekte på det selv, vet jeg at jeg trenger det. Skal jobbe hard med å være så åpen og ærlig som jeg kan, for jeg vet det er slik jeg får best hjelp, og jeg kom hvertfall godt i gang i dag. Med tanke på at jeg også går gjennom prosessen for å bli ung ufør nå, så tror jeg det er veldig viktig å ha kartlagt min psykiske helse litt bedre. Neste uke skal jeg utredes for bipolar, som jeg har veldig blandede følelser ovenfor, men det skal hvertfall bli godt å få et svar. Dagens oppdatering ble ikke en lang en, men jeg ville heller komme med en liten oppdatering, enn ingen. Tror jeg nevnte tidligere at jeg skulle holde dere oppdatert, så da må jeg nesten gjøre det!

Håper dere har det bra, og jeg må nesten bare beklage for at jeg forsvinner hele tiden. Føler det er bedre med en oppdatering i ny og ned, eller et innlegg når jeg føler for det, enn ingen i det hele tatt, og nå for tiden er ett innlegg hver dag nære nok umulig. Tror oppdateringer med brevpost hadde gått raskere enn bloggoppdateringene for tiden haha, men det får bare være!

// gamle bilder, for det er en stund siden jeg vinklet kameraet mot meg selv //

Er det noe jeg alltid har hatt lyst til å skrive mere om her, så er det opplevelser innen Norsk helsevesen. Jeg ble kronisk syk da jeg var elleve år, og har vært innom flere helsepersonell, behandlinger, undersøkelser og sykehusbesøk enn jeg har tellingen på. Jeg har så mange forskjellige opplevelser med helsepersonell, og det er noe jeg vil dele mere om, for om dette når frem til fremtidige helsepersonell, kan det faktisk utgjøre en forskjell med hvordan de behandler sine fremtidige pasienter. Jeg har gode opplevelser som kommer senere, men jeg må først dele den helt verste, fordi akkurat denne opplevelsen har formet meg som person utrolig mye, og det sitter veldig dypt inne. Hvis du som leser dette har planer om en utdanning innen helse, vil jeg bare minne deg på at hva du sier og gjør kan utgjøre den største forskjellen hos pasientene dine, og om du gjør noe veldig bra, eller veldig dårlig, kan det bli værende hos de for resten av livet. Dette er et veldig langt innlegg, og det har ligget i arkivet i to år, for jeg har vært for redd for å poste det. Ikke alle opplevelser i helsevesnet er gode, og det er så viktig å snakke om de dårlige, og hindre at det skjer igjen.

Jeg måtte kjempe for å bli trodd, jeg måtte kjempe for å bli hos min egen familie,

Da jeg var rundt elleve år når jeg først ble kronisk syk, men dette skjedde noen år senere, når jeg var fjorten. Migrene er en nevrologisk sykdom, så fastlegen min henviste meg til nevrolog, for å få hjelp av ekspertene. Når det kommer til migrene er det i mange tilfeller avgjørende om du får hjelp tidlig eller ikke. Får du hjelp tidlig, er det mulig å hindre at sykdommen blir kronisk, eller hindre forverring. Jeg var veldig glad for at jeg hadde fått time til nevrolog, og satte veldig stor pris på at jeg skulle få hjelp. Nevrologen som møtte meg hadde andre planer.

Jeg var til nevrolog fordi jeg hadde kronisk migrene med anfall daglig og lå på et mørkt rom i sengen min i så mye som 72 timer i strekk. Jeg greide ikke spise, eller gjøre noe annet enn å sove, eller å stirre i veggen. Jeg var fjorten år, jeg var fortsatt bare et barn, og jeg hadde valgt å være med vennene mine, finne på noe med søsteren min, eller hva som helst annet over å sove, om jeg hadde hatt et valg.

"Ta deg sammen, eller så tvangsinnlegger jeg deg på en mental institusjon"

"Hvis dette fortsetter må vi involvere barnevernet"

"Du er ikke egentlig syk, du bare later som"

"Det kommer aldri til å bli bedre, du må bare lære deg å leve med daglige smerter"

Dette er ting jeg ble fortalt av barne-nevrologen jeg møtte. Hun fortalte meg at jeg ikke var syk, for i følge henne var det umulig for et barn å være så syk. Fra før hun møtte meg hadde denne nevrologen gjort opp en mening om meg, som overhode ikke var sann, og på grunn av dette nektet hun å gi meg den behandlingen jeg hadde rett på, og i steden kunne ha ødelagt alt for meg. Etter jeg gikk til denne nevrologen ble jeg alvorlig deprimert, og tok nesten mitt eget liv, på grunn av ting denne nevrologen gjentatte ganger sa til meg, jeg ble også mye sykere, og jeg ble livredd tanken på å møte nye helsepersonell, og nye behandlinger. Jeg har aldri vært redd sykehus, leger, eller noe slikt, men etter jeg møtte denne personen får jeg en skikkelig ekkel følelse hver gang jeg skal møte nye helsepersonell, og få nye behandlinger. Jeg er livredd jeg kommer til å møte noen som denne nevrologen, jeg er livredd de kommer til å tenke disse tingene om meg, eller nekte meg behandling fordi de har gjort seg opp en mening om meg som ikke stemmer.

Denne nevrologen mente at fordi jeg bare var et barn, så var jeg ikke egentlig syk. Hun mente jeg bare latet som, fordi jeg ville ha oppmerksomhet, og fordi jeg ikke ville på skolen. Hun mente jeg trengte psykisk hjelp, ikke fysisk, fordi i følge henne diktet jeg opp alt. Hun fortalte meg at siden jeg later som jeg er syk er det håp for at jeg kan bli bedre, for om jeg virkelig er syk, så kommer dette aldri til å bli bedre, og jeg må bare lære meg å leve med kraftige smerter hver dag, for det er ingenting å gjøre. Hun mente foreldrene mine burde miste foreldreretten over meg og jeg burde havne i fosterhjem, fordi i følge henne var det uakseptabelt at de lot meg være syk.

Denne nevrologen behandlet meg ikke, hun truet meg. Hun truet meg med barnevernet, om jeg ikke tok meg sammen, og hun truet meg med tvangsinnleggelse på psykehus. Så lenge jeg gikk til denne nevrologen, hadde jeg trusler hengende over meg hver dag. Jeg var livredd for å være hjemme fra skolen, fordi jeg ville bo hos familien min. Jeg måtte tvinge meg selv til å være på skolen mere enn jeg klarte, og om jeg ikke gjorde dette, sa hun jeg kom til å miste familien min. Mine foreldre prøvde så hardt de kunne å skaffe ordentlig hjelp, og si fra om hva som foregikk, men ble møtt med de samme truslene om at de kom til å miste meg, om de kom i veien for nevrologens planer.

Jeg hadde så sterke smerter denne perioden, at å være oppe var utholdende. Jeg klarte ikke å spise eller drikke, jeg var hele tiden kvalm og svimmel, og jeg klarte ikke stå lengere enn jeg måtte fordi jeg følte meg så svak, jeg var hele tiden redd, og deprimert. Hver eneste morgen lurte jeg på om dette var dagen jeg ga opp, for jeg trodde ikke jeg klarte denne kampen lengere. Å tvinge noen som er kronisk syk til å opprettholde en vanlig hverdag, er som å tvinge et menneske til å fly; det går ikke. Hopper du utfor et stup, kan du late som du flyr en periode, men før eller senere treffer du bunnen. Jeg jobbet så hard jeg kunne med å overbevise nevrologen at jeg kunne ta meg sammen, men innen jeg ble tatt ut av denne situasjonen, så traff jeg bunnen. Jeg ble enda sykere, jeg var i enda mere smerter, og jeg har aldri blitt bedre. Etter denne nevrologen, har jeg bare blitt sykere. Jeg fortsatte å slite psykisk, og jeg gjør det enda. Jeg er livredd nye helsepersonell, livredd de skal tro det samme om meg, livredd de skal behandle meg på den samme måten.

Den tiden jeg kunne ha brukt på å kjempe sykdommen min, måtte jeg i steden bruke på å kjempe mot helsevesenet. Jeg måtte kjempe for å bli trodd, jeg måtte kjempe for å få den behandlingen jeg hadde krav på, jeg måtte kjempe for å overleve hver dag. Foreldrene mine måtte kjempe på mine vegne så utallige mange ganger, men hos denne nevrologen var de bare medskyldige i min forbrytelse.

Denne nevrologen kunne ha ødelagt livet mitt, hun kunne ha tatt livet mitt. Men hun brydde seg ikke, for hennes meninger om min sykdom betydde mere enn mine.

Nevrologen presset meg så hardt, at jeg ikke trodde jeg klarte å kjempe en dag til. Jeg viste jeg var syk, men hun fikk meg til å tro at ingen kom til å tro meg, at jeg ikke hadde noen fremtid. Jeg var bare et barn, og hun sa gjentatte ganger at jeg ikke var syk, og at ingen kom til å tro meg. Når jeg dro til nye helsepersonell etter dette, lot jeg vær å fortelle hvordan jeg hadde det, for jeg trodde de også kom til å tro jeg bare latet som, jeg var redd de også kom til å true med å fjerne meg fra familien min. Mamma har så mange ganger vært nødt til å snakke med helsepersonell for meg, fordi jeg ikke ville si hvordan jeg hadde det, fordi jeg ikke trodde noen kom til å tro meg. Jeg ga opp tanken om å få hjelp, tanken om å bli bedre, når jeg var elleve år gammel. Jeg var bare et barn, og hadde allerede gitt opp.

Den første gangen jeg gikk til psykolog, lot jeg være å dele noe dypt eller personlig, fordi nevrologen sa jeg var psykisk syk ikke fysisk syk, så jeg trodde at om psykologen fant ut at jeg var psykisk syk, kom hun til å tro at jeg ikke egentlig var kronisk syk. Hvor fucked er ikke det? Psykologen jobbet med meg i over et år før jeg sa noe som helst om hvordan jeg egentlig hadde det, fordi hun måtte overbevise meg om at hun ikke skulle ødelegge livet mitt, bare fordi jeg slet psykisk. Hun måtte overbevise meg om at bare fordi jeg slet psykisk, betydde ikke det at hele min fysiske sykdomshistorie var ugyldig.

Jeg var bare et barn, og jeg mistet troen på helsevesenet i lang tid etter dette. Alle som har kommet etter, har måtte jobbet så hardt med meg, for siden jeg var barn har jeg trodd at det ikke er noe hjelp å få. Jeg har trodd så lenge at ber du om hjelp, og helsepersonell mener du ikke trenger hjelp, så kan de gjøre livet ditt til et helvette. I den virkelige verden skal du få hjelp, eller bli sendt vekk hvis det ikke er hjelp å få, det er ingen konsekvenser av å be om hjelp. I mitt hode, så har helsepersonell muligheten til å hjelpe, eller til å gjøre livet mitt til et mareritt. Det er hjelp, og det er konsekvenser av å be om hjelp.

Hvis du er, eller vil bli helsepersonell, vær så snill å lytt til pasientene deres. Bare fordi dere har en utdannelse, betyr det ikke at dere kjenner pasientene bedre enn de selv. Å leve med en sykdom er den beste måten å lære om en sykdom på. Jeg har levd med denne sykdommen hver eneste dag i ti år, ikke undervurder min opplevelse, mine følelser, bare fordi det ikke passer det du leste i tekstboken.

Denne nevrologen gikk jeg til da jeg var fjorten år, og det var den siste gangen jeg hadde helsepersonell tvile på sykdomshistorien min på denne måten. Jeg er tjueen nå, og har over 3650 dager hvor min kroniske sykdom er dokumentert. 3650 dager med medikamentutprøving, undersøkelser, sykefravær, behandling, hodepinedagbok, og utallige helsepersonell. Min sykdom er så bevist som en usynlig sykdom kan være.

Kanskje har vi en stalker, kanskje var det en serie med meget rare sammentreff og en meget sketchy mann som bare tilfeldigvis var på feil plass og gjorde feil ting. Hvem vet? Jeg har ikke oppdatert dere på lenge nå, og jeg savner det skikkelig. Jeg har fortsatt ikke energi eller inspirasjon til å blogge hver dag, men jeg tenker å skrive litt her og der når jeg orker. Stalker historien var kanskje en rar start, men det var så merkelig at jeg bare må.

I formiddag sto jeg opp, og åpnet gardinen min. Jeg satte meg ved en kasse med klær jeg har på gulvet mitt, og begynte å se igjennom den. Når jeg snudde meg mot vinduet etterpå, sto det en mann der. Rommet mitt er i kjelleren, og vinduet er på bakkenivå, så du kan se rett inn. Det er også en del ting, og et lite steingjerde utenfor vinduet, og et gjerde som skiller eiendommen vår fra en stor åpen plass, så du får bare til å se rett inn om du står fra rett vinkel. Denne mannen sto akkurat på denne plassen, to meter unna vinduet, og var vendt rett mot meg, og hadde derfor full innsikt til rommet mitt. Han har også forsøkt å se inn i søsknene mine sine rom, men det er litt vanskeligere da de er høyere oppe. Han sto med en pc åpen i hendene (??), og sto vendt mot oss slik lenge. Jeg strakk meg etter mobilen for å ta bilder av han, og da stakk han.

Den samme mannen har gått rundt huset vårt, og sett inn fra alle sidene, og tatt bilder med mobilen. Han gikk inn med pc'en, og hentet mobilen, og da så vi hvor han bodde. Det viser seg at denne mannen bor i en naboblokk, med veranda og vinduer vendt mot oss, og full utsikt mot huset vårt fra hans leilighet. Han har gått noen runder frem og tilbake rundt huset vårt, og ved vinduer, før han til slutt gikk å satte seg på verandaen sin med pc'en. Jeg kan også nevne at det er -10 grader her, så det er ikke særlig logisk å være ute med pc'en sin i flere timer, hvertfall ikke gående rundt.

Jeg har fått et veldig klart bilde av ansiktet hans, og hvor han bor, hvis det trengs til senere, men jeg håper dette bare var en veldig rar mann og en serie med rare hendelser, ikke noe mere. Skulle ønske jeg kunne delt bildene med dere, men jeg tror desverre ikke det er det smarteste å legge ut bilder av en fremmed mann, som ikke har gjort noe ulovlig enda (tror jeg)! Jeg skjønner ikke hvordan det kan være sammentreff da, for hva i huleste gjør han utenfor vinduene våre med en pc, luskende rundt huset, og står og følger med oss gjennom vinduet? Hvis det bare var rare sammentreff, hvorfor flykte når jeg tar opp mobilen? Jeg skjønner virkelig ingenting, men jeg håper hvertfall han ikke kommer tilbake. En ting er også sikkert, gardinene mine skal være lukket når det er mørkt ute og jeg ikke klarer å se om han er der!