FEIL SIDE AV BYEN.

For de fleste var de tre årene på videregående noen av de beste årene i deres liv - for meg var det motsatt. Jeg telte ned dagene til jeg kunne forlate det området og ikke minst det bygget for godt.

Jeg hadde aldri følt på skillet mellom øst og vest Oslo før jeg startet på Videregående. Jeg hadde aldri følt på behovet for å passe inn til jeg ble satt inn i et miljø som dette. Disse tre årene var med på å gjøre meg mer usikker og styrket både min identitetskrise og ikke minst hvem jeg tilhørte - for det kom en dag hvor den originale versjonen av meg selv ikke var nok for å passe inn . Jeg hadde kun to valg og det var enten å bli en av dem eller å være en "outsider".

Jeg jobbet hardt for å få gode karakterer helt siden jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg ville inn på et av Oslos beste skoler og jeg fikk det til. Det ble Elvebakken og jeg valgte å gå utenfor komfortsonen min - jeg kjente kun 3 personer som skulle starte der og tenkte at det blir gøy å bli kjent med flere mennesker - lite visste jeg at jeg skulle føle meg så uvelkommen. Jeg gikk fra å være jenta som kjente alle elevene på skolen, som snakket med alle og som hadde mange rundt seg til å bli den som gikk rundt med beats 24/7 og som aldri hang igjen på skolen fordi det var gøy. "Tar du noen gang av deg headsettet" ble jeg en gang spurt om og det beskriver egentlig hele situasjonen godt nok.

Jeg vet ikke om jeg har meg selv å skylde på eller miljøet som ble skapt der. Mange kan mene og tro at det kanskje er jeg som tok avstand fra miljøet og elevene, men jeg har mine grunner og nå skal du høre hvorfor - for jeg vet at jeg ikke er alene om dette. En krig for å passe inn eller ut av et miljø er dessverre en krig for mange.

Første skoledag var veldig bra. Vi var en god blanding av ungdommer som kom fra alle mulige områder i Oslo og jeg tenkte kjapt at dette kom til å bli spennende. Alle var seg selv, hadde sin stil, sin personlighet og var veldig åpne, men det varte dessverre ikke så lenge. Etter en veldig liten periode handlet det kun om å ha den samme hipster-stilen, dø for revyen, ha den samme hårklippen, høre på den samme musikken og snakke på samme måte. Alle de ulike menneskene jeg gledet meg til å bli kjent med ble plutselig en og samme person og det handlet kun om en ting; det å passe inn uansett hva konsekvensene skulle være.

Dessverre klarte jeg ikke å gjøre om tracksuiten min om til en løs jeans-bukse og hvor jeg kom fra i byen ble plutselig veldig spennende. "Haha, hvordan snakker man der du kommer fra?" sa hun med en rar stemme og jeg måtte dessverre rette på kebabnorsken hennes også - for den var like feiltolket som bilde hun hadde av meg. Jeg trodde aldri stedet jeg var vokst opp skulle ha noe å si for hvordan noen skulle dømme meg - så hvem er det som egentlig er født på feil side av byen, tenkte jeg?

Også drakk jeg faen meg heller ikke alkohol - lite visste jeg at det skulle bety å bli ekskludert fra fester. Som om det var en frykt for at en edru person skulle ødelegge en hel fest - som om man måtte være lik alle andre for å være en del av ting som skjedde. Det var dessverre slik det var, men jeg prøver fortsatt å fortelle meg selv at det sikkert ikke var intensjonen deres - for jeg kunne kanskje tilpasset meg selv litt mer - tatt mer initiativ. Kanskje kunne jeg vist mer interesse for å lære om deres miljø, men samtidig ville jeg ikke miste meg selv helt, heller.. Istedenfor var jeg heller med på festene gjennom kvadratruter som jeg dobbelttrykket på, med et lowkey håp om å kanskje få bli med på neste. For jeg er en veldig festlig og kul jente jeg også, men samtidig ikke helt lik deg.

Siste året var kanskje verst. tre kjente personer ble til en person og plutselig ble man avhengig av at den ene kom på skolen for å ikke henge alene - ikke at det var et problem, men faen heller - tidligere var jeg aldri vant til å i det hele tatt ha den frykten. Motivasjonen for å dra på skolen ble bare mindre og mindre og jeg ga mer faen i anmerkninger fra lærere. Jeg hadde et mål og det var å komme meg ut fra det stedet så fort som mulig.

Siste skoledag gråt alle over at de ikke skulle se hverandre og bygget igjen. Jeg grein for at jeg endelig skulle komme meg vekk derfra. Jeg delte ut klemmer, tok et bilde med en sliten rose og viste fingeren til bygget imens jeg kjørte forbi - dagen var endelig her og jeg kunne ikke huske sist jeg følte meg så fri.

Jeg har aldri delt dette med noen før og jeg skriver ikke dette for å få trøst. Jeg skriver dette med håp om at vi skal være flinkere til å se hverandre og ikke minst akseptere hverandre slik vi er - spesielt i miljø som på VGs. Det er så viktig å se seg rundt to ganger, invitere den personen man kanskje ikke snakker så mye med og kanskje ha et ønske om å lære mer om andre enn å heller ville endre dem. Jeg skriver dette innlegget med håp om at vi ikke skal dømme en person på bakgrunn av hvor i byen de er fra eller om de drikker eller ei. For vi trenger ikke være rene kopier du og jeg - noen ganger må det en liten miks til for å skape den villeste vesten.

Liker

Kommentarer

Hannah Mae
Hannah Mae,
Åå Anna, dette innlegget var så fint og viktig, Jeg tror virkelig så mange har godt av å lese det, som så mye annet du skriver. du er et forbilde, rett og slett. You go girl
Nissrin
Nissrin,
Sykt bra skrevet, Anna. Du tar opp et veldig viktig tema!!
Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229