Hallaisen!

Da er enda en uke over og straks er vi i februar faktisk! Denne uken startet litt kjipt med at jeg forrige søndag hadde en laaang økt på mølla med 90 minutter. Våknet opp mandag med en vond hofteleddsbøyer som har satt meg litt ut av spill på løp denne uken, så alle løpeøkter/overgangsøkter har blitt gjort på elipsemaskin.

Nøkkeløkter denne uken var 18x2 minutter i4 og torsdag 4x8 minutter.

Etter trening på torsdag så var jeg innom Motorforum på Risløkka for å hente bil igjen. Denne helgen skulle vi på nytt opp på fjellet og hva er vel bedre enn en Renault Kadjar til å gjøre jobben? Sist gang lånte vi en Grand Scenic som er en vannvittig romslig 7-seter, mens Kadjar er en sportslig SUV med 4x4 og god plass!

Det er sjuuuuukt mange år siden sist jeg stod på langrenn, men med hytta som har langrennsløyper praktisk talt rett utenfor døren hadde vi ikke noe valg. Vi fikk to timer i går og en drøy times tid i dag. Skulle gjerne gått lenger, men jeg blir hindret av en vond hofteleddsbøyer. Jeg skal nok få ordnet en time hos Impuls Helse i starten av uka så jeg finner ut av om det er en strekk eller noe belastningsgreier.

Uken som kommer nå blir nok veldig hektisk da det har skjedd litt private ting som angår flere på jobben som gjør at jeg må gjøre litt ekstra denne uken. Det skal nok gå helt fint og jeg vet at når det skjer noe med meg eller mine så stiller de opp, så det er bare på sin plass.

en annen ting som skjer denne uken er.... bambambaaaambaaaam. Jeg skal begynne å svømme igjen. Jeg kunne godt sagt at jeg gleder meg skikkelig, men det gjør jeg ikke. Men skal jeg overleve ute i den Eidfjorden midt på svarte natten så må jeg nok ha noen flere timer i banken først.

Legger ved noen flere bilder fra helgen!

Følg meg gjerne på snapchat : Afjaera
eller Instagram - Andrefjbratli

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

Hallaisen!

En ny uke er ved veis ende. Som jeg lovte forrige uke skal jeg oppdatere litt oftere og fortelle dere litt mer i detalj hvordan treningen min ser ut dag for dag.

Denne uken har jeg faktisk hatt to dager hos Cryosauna og det har jeg trengt. Torsdag og fredag var passende dager og det kan du sikkert forstå etter de to hardøktene de dagene. Jeg sliter også tidvis med søvn og har funnet ut at cryo-behandlingene gjør at jeg sovner forholdsvis bra igjennom natten etter å ha vært på behandling. Kan forøvrig minne om at de åpner i Frognerveien 13 på torsdag og da er DU invitert til å prøve Cryo!
Mandag:
Rolig løp 8 km på mølle. Varierende fart fra 9-11 km/t

Tirsdag:
Overgangsøkt fra sykkel til løp. 3x15 minutter. Z2, Z3,Z3. Overgang til 3x10 minutter løp på 11,5 km/t flatt. 2, 5% stigning på 10 km/t. og siste 8% stigning på 9 km/t.


Onsdag - Hvile


Torsdag økt 1. 40 minutter rolig jogg før frokost. - Økt 2: 4x8 minutter på 280 watt med 4 minutter styrketråkk som pause.

Fredag : 6x1000m løp. 6:00-fart, 5:20-fart, 4;50-fart, 4:40-fart, 4:30-fart og 4:30-fart.

Lørdag ( i dag) 30 min sykkel på 180watt og siste halvtimen på 210 watt. Forholdsvis rolig økt.

i morgen søndag har jeg 9 km rolig løp etterfulgt av 3x1500m.


Og BRAAAAAAP! I morgen har jeg bursdag. Det bør du ikke glemme. Jeg har ingen store planer annet enn å trene. Det blir ingen feiring i år, men kanskje en hyggelig lunsj med gutta

Neste helg skal Silje og jeg opp til Engerdal for å gå litt på langrenn og kose oss! Det skal bli godt å komme seg litt unna Oslogryta igjen!

OG! Ny sykkel! Jeg fikk i går se en sneeaky på den nye Meridaen jeg får. Den jeg har nå er jo knapt innkjørt med ca 200 km syklet, men nå er en ny snart på trappene. Design og utstyr kan jeg desverre ikke uttale meg om enda, men jeg kan si så mye som at det blir elektronisk giring, skivebremser og feiende flotte karbonhjul i år også! Bilde under er forøvrig modellen jeg har kjørt siden sensommeren. En helt rå maskin, men nå kommer noe enda råere, om det er mulig?

Likes

Comments

Hallaisen! 


Nå er vi midtveis i januar og det ordentlig hardkjøret mot Norseman har startet. Programmet fra Coach Gundersen startet jeg med forrige uke og avsluttet forrige ukes program med en FTP-test i går. Det eneste folk snakker om i sykkelmiljøet er watt og FTP. Jeg har tidligere vært som alle andre, ville holde mitt "gylne" tall hemmelig. I år har jeg en litt annen innstillingen. Siden Juli 2017 har jeg ikke kjørt en eneste hardøkt bortsett fra to nå i januar, så det var forholdsvis spennende når jeg skulle ta fatt på denne testen. Jeg hadde rett i underkant av 380 watt på 30-minutters test i juli. Så jeg var veeldig usikker på hvordan dette skulle gå og hadde et håp om å ende opp med rundt 300. Forhåpentligvis på riktig side av 300.

Testen startet og jeg gikk ut i ca 300. Altså målet var å snitte på 300 i løpet av disse 30 minuttene. Etter rundt 17 minutter hadde jeg snitta på 302, men kjente at det skulle bli tøft å holde det de siste 13 minuttene. Med 4 minutter igjen hadde jeg 293 på klokka. Klarte å hente ut litt ekstra og endte opp på 294 watt. Det er egentlig ikke helt krise, for jeg vet jeg har grunnlaget for å få opp watten ganske mye nå som jeg tar opp syklingen. Målet er å nå 350 før jeg ligger å vaker i vannet 4.august.

Det at jeg klarer å fullføre testen på en god måte uten å knekke sammen fullstendig får jeg si meg fornøyd med. At jeg ikke bikker 300 er litt skuffende, men det er så god/dårlig jeg er nå etter at jeg ikke har syklet på et halvt år. Jeg er derimot mer fornøyd med løpeformen og det føles godt at kroppen responderer. 

Og BTW som dere sikkert ser sitter jeg på en splitter ny Wahoo Kickr17 wattrulle. Stein Magnus Olafsrud sendte meg en melding etter at jeg etterspurte noen som kunne leie ut eller selge en rulle til en ålreit penge. Dette var på torsdag kveld og lørdag formiddag satt sjefen selv hjemme i stua mi og monterte og ordnet så jeg kunne sykle samme dagen. Det er ikke spons eller noe som helst, men bare sinnsykt fornøyd med god service! Takk for hjelpen SMO! 


Nå skal jeg gjøre et godt stykke arbeid resten av uken, og nå på søndag har jeg bursdag, så forhåpentligvis får jeg dytta i meg litt kake etter at jeg har løpt 1t ute pluss 3x1500 meter inne på mølle som står på programmet. Neste helg er vi så heldig at vi får låne hytta i Engerdal igjen så da blir det nok litt langrenn og jeg skal få løpt litt. Renault stiller som alltid opp og ordner bil. Jeg lånte en stor Renault Grand Scenic hele julen og for en fantastisk bil. Den har alt av utstyr. Bose-anlegg, massasje i setene, adaptiv cc osv osv. Og ikke minst har den ufattelig god plass. En fiffi liten sak var "one touch" for å slå ned setene bak. Hvor nødvendig den er kan vi heller stille spørsmålstegn ved, men sånne små detaljer elsker gadget-fyren i meg.

Legger ved noen bilder fra sist vi var i Trysil! Om det er noen ting du vil jeg skal skrive mer om så må du skrike ut så skal jeg gjøre så godt jeg kan. Jeg skal forsøke å legge ut en oppsummering av hver uke fremover, så dere kan se litt mer detaljert av hva jeg trener!

Likes

Comments

Hallaisen!

Nå er jula neeesten overstått og jeg har selvfølgelig lagt på meg de to obligatoriske kiloene som kommer hver eneste jul.

Jeg har vært så heldig at jeg har fått låne en helt nye Renault i jula som dere sikkert har fått med dere på diverse SoMe. I morgen skal raggen opp til Trysil, nærmere bestemt Engerdal for å feire nyttårsaften sammen med Silje. Det kom også egentlig litt brått på siden vi egentlig skulle være hjemme, men så plutselig tikket det inn en melding fra Gunn i familien vår som ringte for å si at "hytta er ledig". Så det setter vi selvfølgelig utrolig stor pris på. Vi har ikke hatt noen ordentlig ferie sammen siden oktober i 2016 så denne trengte vi. Selvom det kun blir 2-3 dager. Det skal bli veldig gøy også siden dette blir Silje`s første ordentlig tur med slalåmski på bena. Vi gleder oss stort!


Ellers går treningen bra. Jeg kjørte to hardøkter på rad onsdag/torsdag med 10 km progressiv løp fra 5:15 til 4:30-fart. Funket bra og beina føles okey. Torsdag hadde jeg 5x5+2 min. 5 minutter sykkel med overgang til 2 minutter løp. Merker at jeg ikke har syklet noe særlig, men det føles overraskende bra. I dag har jeg tatt meg en hviledag og i morgen skal jeg varme opp til Trysil med en dag i Varingskollen. Om du har ski/brett og er gira på å bli med så trenger jeg selskap! Send melding da vel!

Det kommer en liten videosnutt etter nyttår, så følg med videre. Eller følg showet på Afjaera på snapchat eller AndrefjBratli på Instagram!

Likes

Comments

Hallaisen!

På tirsdag kunne jeg fortelle dere om Norseman og prosjektet til oss i Team Renault som heter "Mission 1883". Det har i etterkant vært noen spørsmål om hva som er så spesielt og hva Norseman egentlig er. Så alle som vet hva Norseman er kan få scrolle ned til neste avsnitt. For dere som fortsatt ikke er helt sikre så skal jeg fortelle kort.

Norseman Extreme Triathlon :
3.8 kilometer svømming i Eidfjord. Ca 12-16 grader i vannet. Man hopper fra fergen Norled.
Videre går turen 180 kilometer på sykkel fra Eidfjord til Austbygde.
Etter en lang sykkeltur er de siste 42.2 kilometerne med løping som skapt for en ålreit avslutning. 25 km flat løping før det hele avsluttes med turen fra Rjukan og opp til Gaustatoppen.


Torsdag morgen våknet jeg opp med tett nese, vondt i hode og feber, så jeg hadde kun en coachingtime. På fredag fikk jeg fri da jeg fortsatt ikke var frisk. Jeg er fortsatt ikke i toppslag. Fortsatt litt sliten og er forholdsvis tett i nesa. Hodet er litt lettere, men fortsatt ibux og paracet til alle måltider.


Jeg fikk uansett karret meg ut av bula for noen timer midt på dagen i dag. Ettersom jeg er en del av Team Renault og de legger utrolig tilrette for at vi skal lykkes så fikk jeg meg en tur til Løplabbet ved Tunghuset. Ikke tilfeldig at det ble i dag. En ringrev med navnet Svein Ole jobber der noen ganger i uken, og etter at han så på løpesteget mitt forrige gang jeg skulle kjøpe sko har jeg vært så utrolig fornøyd, så nå var det tid for å hente seg ut noen nye sko igjen. Sist jeg var der kjøpte jeg Nike Pegasus 33 og Hoka Clifton 3. Jeg har vært og er utrolig fornøyd med begge parene, nå var det på tide å bytte ut Clifton 3 da de var helt utslitte. Pegasus 33 holder fortsatt koken. Jeg var ganske fast bestemt på at jeg skulle ha minst ett par Hoka til. Etter nok en liten vurdering på Mølla med blant annet Hoka Tracer 2, Adidas Adios, Nike Vaporfly 4, Nike Zoom Fly og Hoka Clifton 4 så endte jeg opp med de to sistnevnte. Zoom Fly og Clifton 4. Med tiden er planen at jeg skal kunne løpe maraton-delen på Norseman med Vaporfly 4 som også bedre kjent som valget til gutta bak forsøket "breaking 2". Altså maraton på under to timer. Så da er det perfekt å starte med modellen under for å venne meg til de. Vaporfly 4 er en ren konkurransesko og ikke forbehold trening. Også endte jeg opp med Clifton 4 da jeg er utrolig fornøyd med 3`ern. God demping og perfekt for en tjukkas som meg til langturer og rolige turer.

Så nå må jeg bare bli frisk så jeg kan få teste de nye skoene. Jeg er vannvittig motivert om dagen og kan ikke vente med å bli frisk fort nok. Det er svært sjelden jeg er syk så for håpe det blir lenge til neste gang!

Likes

Comments

HEEEERREEEEEEGUD!

Nå kan jeg endelig fortelle dere at det er offisielt. Dette har vært en pågående greie, faktisk veldig, veldig lenge. La oss skru tiden tilbake til midten av august. Kristin Bærland som jeg kjenner fra landeveissyklingen tok kontakt og lurte på om jeg ikke ville være med på Redbull Sladding. Det hørtes jo kult ut, men egentlig ikke noe for meg, da jeg ikke er spesielt teknisk god på terrengsykkel eller når det kommer til diverse hinder, så jeg takket i utgangspunktet nei og svarte med at det fantes nok bedre kandidater enn meg. Samtalen gikk videre -

K-"Hei! Sorry mas altså. Men skal du delta i Norseman neste år?"
A-"Har forsøkt i fire år, men aldri fått plass, men ja, om jeg får plass"
K- "Kan jeg ha deg som en kandidat på jobben? Vi sponser eventet"
A-" JA"
K- " Kult! Da setter jeg deg opp som en kandidat. Markedsavdelingen kommer til å kontakte deg. Lite pro tip, bli på RedBull eventet. Samme folkene som tar ut til Norseman"

og vipps. Jeg kunne jo ikke la sjansen gå fra meg, så derfor ble jeg med på Redbull Sladding. Som noen vet endte jeg opp i finalen, men gikk ordentlig på trynet. Uansett, dagen var dødskul og jeg fikk møte masse kule mennesker!

Med Redbull Sladding vel gjennomført var det egentlig bare å vente på dommen. Ville Renault få nok sponsorplasser til at de kunne avse en til en tjukkas som meg? Og nå, FIRE måneder senere kan jeg ENDELIG fortelle deg at jeg skal være med på Norseman 2018.

Jeg kan ikke få takket folkene i Renault nok, og spesielt Kristin. Hun har gått god for meg og det setter jeg ufattelig stor pris på. Og forresten, Kristin som egentlig er ei jålete landeveisdame, skal på med trisuiten og hoppe i Eidfjorden sammen med meg. For hun skaffet seg også en plass. Ydmyk som jeg er vil jeg påstå at vi har brukbar kontroll på stil og for en drøy uke tilbake skrev hun på messenger : "Kan du love meg én ting? At det ikke blir noe ankelsokker og nosleeve?"

Team Renault vil i 2018 bestå av fire «atleter». Jeg skal utdype litt mer om de to andre som ikke heter Kristin eller André litt senere i vinter. 


Nå begynner jobben. Jørgen Gundersen som jeg hadde som coach helt til jeg knakk foten i juli har igjen sagt seg villig til å hjelpe meg. Istedenfor Livigno blir det altså Gaustatoppen som blir det store målet. Til tross for at jeg aldri har deltatt har jeg vært support to ganger og vært der tre ganger, så jeg kjenner løypa godt. Jeg gleder meg helt ufattelig, veien dit er lang og krevende, men alt er tilrettelagt for at jeg skal kunne ha en bra dag i august 2018. Jeg har en bedre grunnform enn på samme tid i fjor, og spesielt mtp på svømming. At jeg slipper å starte helt på scratch. Det gjelder egentlig løpingen også, formen er bedre, men ikke bra nok. Heldigvis har jeg 8.5 måned på meg hvor jeg skal være det beste utgaven av meg selv og gjøre alt for at jeg skal prestere så godt så mulig denne dagen.

Likes

Comments

Hallaisen!

Nå er det over en måned siden sist, og jeg får bare unnskylde at det har vært lite oppdateringer. Det er ikke det at det ikke har vært nok å skrive om, for det har det virkelig, men jeg har ikke sittet i ro et eneste sekund siden Oslo Maraton for over én måned siden. Jeg blant annet flyttet ut av en leilighet, inn i en ny, jobbet morgen til kveld mandag-fredag og fylt helgene med masse sprell. Blant annet innflyttingsfest og Ivar Formo´s minneløp (17 km).

Nå har jeg en ledig halvtime og skal være rask!

På innflyttingsfesten kom en kompis av meg som heter Nikolai. Nikolai la denne sesongen sykkelskoene på hylla, men det er fra sykling jeg kjenner han. Nå er han gründer og har masse fete ting på tapeten. Noen har han allerede fått realisert og blant disse er Cryosauna. Cryoterapi er kuldebehandling. Jeg vil påstå at det er slags viderføring av isbad. Kulde styrker immunforsvaret og øker blodsirkulasjonen blant annet. For meg som "idrettsutøver" er dette nok til at jeg ville la meg teste. Jeg har hatt to behandlinger denne uken og planen er at jeg skal oppretteholde noen sånne behandlinger i uken fremover for å se om dette funker for meg.

Foreløpig kan jeg si så mye som at jeg føler meg vesentlig mer opplagt etter behandlingene og at -150 grader gjør godt for kroppen. Man står inne i cryotanken i 3 minutter. Hansker og sokker/tøfler for å ikke få frostskader. Dette høres muligens kaldt ut, og det kan jeg skrive under på det. Man hater litt underveis, men det gjør godt etterpå.

Nå skal du få se noe morsomt. Søvnanalysen min fra en vanlig natt hvor jeg ikke har hatt behandling og en natt hvor jeg har hatt behandling. Jeg skal ikke bruke dette som noe bevis foreløpig, men etter begge behandlingene har jeg sovet igjennom hele natten uten at jeg våkner. Noe som er veldig spesielt for meg, da jeg vanligvis våkner 2-4 ganger hver natt.

Kroppen føles mye mer uthvilt dagen etterpå. Nå snitter jeg på mellom 20-30.000 skritt hver eneste dag i jobben min og føler jeg trenger all energi jeg kan få. Nå skal dette testes ut litt før jeg kommer med fyldig objektiv test litt senere i høst/vinter. Enn så lenge kan du sjekke ut cryosauna.no, og om du skulle være keen på å sjekke det ut holder de til på Vika i Oslo. Oppgir du navnet mitt i tillegg får du 20% off!

Jeg har så smått begynt å trene litt igjen, men sliter fortsatt med foten jeg knakk i juli, så lange løpeturer blir det ikke, men får trent litt. Målet for 2018 er satt og jeg håper at jeg snart kan fortelle dere litt mer. Litt ut i neste uke skal jeg offentliggjøre en av de siste puslespillbrikkene som skal på plass før 2018-sesongen kan starte. Det blir nok et hat-elsk-forhold, men noe jeg virkelig har godt av, så følg med!

Likes

Comments

Hallais!

Da begynner kroppen endelig å våkne igjen. Lørdag kveld og i går var jeg totalt ubrukelig, og det er kanskje ikke så rart etter nesten 60.000 skritt.

Jeg hadde egentlig et ganske avslappet forhold til konkurransen til tross for at min lengste løpetur var 21.1 km før jeg skulle løpe 42.2 km. Mest sannsynlig fordi jeg ikke hadde noe press på meg, bortsett fra det jeg selv hadde satt, som var å gjennomføre. Og når man har syklet Jotunheimen Rundt tre ganger og i snitt har brukt 16 timer, så vet man at man bare må ta tiden til hjelp.

Thommy og jeg møttes på Rådhusplassen lørdag morgen 08:00. 1t 30min til start. Jeg fikk sove mine nydelige ni timer og var veldig fornøyd med det. Satt og så på showet med rulleski og rullestol før pulje 1 startet. Thommy skulle absolutt varme opp før turen. Idiot. Jeg lot meg ikke lure med, så jeg satt der, stiv som en stokk, mens jeg humret for meg selv. Fin fyr da.

Starten går 09:30. Pulje 2. De første 8-9 kilometerne går fort og praten går lett med Thommy, Jacob og Mario. Vi løper store deler av den første runden samlet. Kroppen føles bra og føler vi gjorde unna først runden i et behagelig tempo. 6.13/km. Vi kunne nok løpt på 5.30 uten problemer, men ingen av oss har løpt så langt tidligere så det var vanskelig å vite hvilke startfart vi skulle ha. Vi løp runden uten noen pauser og ut på andrerunden måtte vi/jeg gå litt i bakkene opp mot Frogner plass, ikke fordi jeg ikke kunne løpt, men i frykt for en kjempesmell. Vi mistet Jacob på brostein etter 25 km og så dessverre ikke mer til han da han måtte gi seg grunnet en leggskade.

Mellom 23-28 km er jeg litt for dårlig til å få i meg mat og det skal jeg få smake litt på nå. På 30 kilometersmerket kommer en sprekk selv Jörgen Brink ville vært stolt av. Får i meg drikke og mat. Det går trått nå, og ned forbi Tjuvholmen og Aker Brygge klarer vi i god show-off-stil og holde beina i gang. Opp til St.Hanshaugen er det mange høydemeter og beina står rett ut. Thommy holder beina i gang til halvveis opp i bakken før han venter på meg. Dette gikk sakte. Over 9 minutter på den kilometeren som ikke kan betegnes som annet enn en kjempesprekk. Jeg må veksle mellom gå og jogg. Vi kommer til toppen sammen og vi slepper opp bra på vei nedover. Nå er det kun 2.5-3.5 km igjen. Vi slipper opp og lar beina gå. Vi passerer mange som går. Inn mot mål de siste kilometerne ligger vi stødig på 5.30-fart når vi snuser på målstreken. Jeg legger meg i front i et bra tempo med Thommy i ryggen. Når vi kommer ned Karl Johan tar Thommy over og setter opp tempo yttligere. Beina står rett ut, men holder ryggen helt til det er 150 meter igjen. Husker ikke så mye av det, men vi kom oss til mål sammen. 4t 42min!

Men herregud for en fantastisk tur. Ikke et eneste gnagsår eller en eneste kranglete kroppsdel i ettertid. Veldig stolt og glad for å gjennomføre etter det mildt sagt Suboptimale oppladningen med brudd i foten. Litt smerter på slutten, men klarte å holde humøret oppe og raggen måtte jo gå.

Dette var absolutt ikke siste gang og jeg må få takk Mario, Jacob og sist men ikke minst, Thommy for en sinnsykt rå tur! Absolutt minner for livet!

Likes

Comments

Hallaisen!
Da er arbeidsdagen over og godt er det. Det har vært en lang uke med mye jobb så da er det deilig å avslutte litt tidlig på fredag. I et svakt øyeblikk klarte jeg å la meg overtale til å være med på Skeidar for sengeshopping..... Så nå skal vi til Skeidar for å titte på seng til den nye leiligheten.

For to uker siden så var jeg så vannvittig dum at jeg sendte en melding til min kontakt i Maxim, Thea, for å spørre om hun ikke hadde et ekstra startnummer til meg til Oslo Maraton. Og det hadde hun jo selvfølgelig. Jeg kunne jo ikke si sånn " Okey, ville bare spørre". Vet ikke hva det er med meg og dumme utfordringer, men trigges av mentale kriger og nå er jeg klar for en ny. Foten min begynner endelig å bli bedre, men etter en lang dag med mye jobb merker jeg at foten er litt sigen på slutten av dagen, så hvordan morgendagen blir er jeg fryktelig spent på.

Jeg har hatt fire løpeøkter frem til i dag. 7 km, 17 km, 15km og 5 km. Jeg har en bra motor og bra kondisjon så jeg håper at det kan redde meg litt. Som nevn tidligere er det bare 8 uker siden jeg knakk foten, og jeg har ikke fått trent noe løping før forrige uke.

Heldigvis skal jeg ikke løpe alene, men sammen med Thommy, en gammel barndomskompis av meg. Vi har avtalt at vi kryper sammen til mål om det er det som skal til. Jeg vet at jeg er veldig sterk mentalt så jeg er ikke så redd for at jeg bryter om jeg går på en smell, for den kommer nok på et eller annet tidspunkt uansett.

Nå skal jeg spise litt god mat og kose meg i kveld også går starten 09:30 i morgen tidlig. Om du er gira på å følge med så kan du sjekke ut startnummer: 42956 som er mitt startnummer!

Anbefaler deg forresten å legge meg til på Snapchat, så skal jeg gi deg et snapshow uten sidestykke- Afjaera​!

Ønsk meg lykke til´a!


Likes

Comments

Hallaisen!

To blogginnlegg på under én uke er ikke hverdagskost lenger, men jeg har hatt en meget interessant helg og det er mye som skjer nå.

Først og fremst, jeg tar det jo som en selvfølge at alle som leser bloggen er blant mine FB-venner, har meg på Insta eller snap, og da har dere selvfølgelig fått med dere min nye bolig og at jeg skal selge den jeg bor i akkurat nå. Men til dere sjuke folk som følger meg uten å være venn eller følge meg på noen som helst sosiale medier så kan jo ikke dere vite alt som har skjedd!

Så her kommer først og fremst noen perverse bilder fra den nye leiligheten vi har kjøpt som ligger mellom Tjuvholmen og Solli på beste vestkant.


Såååå! Hva tenker`u? Sylfrekk og matcher en kaptein på A-laget?. Stemmer bra det kamerat.


Sååå, over til boligen vi selger som har siste visning i dag 18:30. Her har du noen sneakies. URL - https://www.finn.no/realestate/homes/ad.html?finnkode=103341615

Ogsåååå over til hva som faktisk skjedde i helgen. Redbull Sladding og min første løpetur siden jeg knakk foten for 8 uker siden. Vi tar det omvendt rekkefølge bare for å gjøre det litt vanskelig.

Jeg stod opp 05:50 for å møte Thommy, en barndomskompis av meg som endelig har flyttet til Oslo. Vi møttes 07:00 nede på stortorvet å skulle ha en finfin rolig løpetur. Vi løp mot gamlebyen, og oppover mot Ekeberg hvor vi hadde soloppgangen fra Utsikten ved Ekeberg Camping. Nå vi kom oss opp til Ekeberghallen tok vi til høyre mot skulpturparken og ned stien fordi Ekebergrestauranten. Videre ned til gamlebyen igjen, Sørenga, Operaen, havnepromenaden, Aker Brygge, Tjuvholmen og en liten stopp utenfor den nye leiligheten som jeg flytter inn i 28.september som du så bilder av over her. Videre til Solli hvor vi skilte lag og jeg løp hjem til Majorstuen og han tilbake til Sentrum. Gode 16 km. Helt forbanna kokt. Sjukt støl bare et par timer senere. Men det var en sinnsykt deilig start på lørdagen før jeg og Silje satte kursen mot Redbull Sladding.


Så, helgens høydepunkt. Redbull Sladding med Team Renault. Sindre Haugsvær, Brage Vestavik, en fyr til jeg dessverre ikke husker navnet på, og meg. Sindre på CX, Brage, som kanskje ikke såå mange av MINE følgere kjenner til, men han er jo en legende i downhill-miljøet og kjører aktivt på et sinnsykt nivå. Og meg da, på rittfulldemper. Målet var selvfølgelig kun å ha det gøy og forhåpentligvis klare å karre seg videre fra kvalifiseringen. Vi var 86 som startet kvalikken. 32 som skulle videre. Jeg følte jeg kom greit ut, tok hindrene greit, og hadde høy fart der man kunne sykle og slapp å sladde. Overlykkelig når jeg klarte å kvalle meg inn som nummer 13 av 86! Brage vant vel kvalikken og Sindre var 5-6 plasser unna å kvalle seg inn. Ikke så rart på CX muligens. Uansett, her kommer et perverst bilde av A-laget før vi fortsetter.

Så begynte St.Hanshaugen å fylles opp. Musikken ble stadig friskere, stemningen det samme. Startlisten ble snudd på hodet og de som kvallet inn sist skulle starte først så man fikk de beste tilslutt. Ingen fatale kræsjer så langt, så var det min tur da. Jeg måtte jo gutse skulle jeg være med i dette selskapet og kanskje kvalle meg til finalen. (topp 10). Så jeg tok sats på første hinder/hopp. Som vist på bildet her -

Hoppet av, og landet i ubalanse og ble sendt med en salto inn i gjerdet som du kan se i bakgrunn her. Kastet meg på sykkelen og syklet videre. Kom meg til mål, men skjønte at finalen røyk. Skulderen trodde jeg også et sekund hadde røket. Heldigvis kom jeg fra det med kun noen skrubbsår og en ordentlig forslått kropp.

Men sjukt creds til Redbull og Renault-gjengen med Kristin, Jacob og Stine i spissen som ga meg muligheten! Jeg håper eventet kommer tilbake neste år og at enda flere tar turen. Ser forøvrig litt folketomt ut på bildet over da dette var i pausen mellom kvalikk og semi.

Jeg har forøvrig fått sånn semi-bekreftet noe dødsfett for neste år, som jeg ikke vil si noe om før alt er 100%, men forhåpentligvis kan jeg lette litt på sløret om kort tid! legger med et annet fett bilde Ola Morken tok av meg i Shimano-wallriden.

Likes

Comments

Hallais!

Nå er det helg igjen, og godt er det. Har hatt en del flere coachingtimer denne uken da høstsesongen virkelig er i gang igjen. Trives utrolig godt i jobben og kunne virkelig ikke tenkt meg å drive med noe annet!

I ettermiddag stakk jeg til St.Hanshaugen hvor årets Redbull Sladding går av stabelen. Her skal vi sykle over noen sjuke hindre, sladde litt, showe litt, og ha det mildt sagt sjukt fett! Så her må du bare møte opp i St.Hans-parken fra 13:00 og utover i morgen. Jeg fikk en hyggelig invitasjon fra Kristin i Renault og takket selvfølgelig ja. Guttungen i meg var ikke vond å be. Så jeg fikk hentet startnummer 37, litt skuffa. Prøvde å krangle meg til 69. Får heller håpe at jeg kan snike til meg favorittnummeret ved neste anledning. Jeg møtte Jacob og Stine fra Renault, lagde litt show foran kamera, fikk med meg en sjukt fet genser, en sjukt fet t-shirt, en psycho trailercaps, en ordentlig redneck-olavest og en Redbull selvfølgelig.

Jeg fikk testet løypa litt og du kan se en liten snutt på Instagram - Andrefjbratli eventuelt showet på snapchat - Afjaera.

Over til noe annet. 1.September i dag. Icon Livigno Extreme Triathlon går jo av stabelen i dag og det er mildt sagt kjipt å ikke få delta grunnet foten som har vært et problem en stund nå. Jeg prøvde meg på en kort løpetur i går og det funker fortsatt ikke optimalt. Jeg har sett noen videoer fra løypa og de har måtte snu før toppen av Stelvio grunnet 10 cm nysnø. Pr nå er det fjorårets vinner som leder og er vel snart i mål.

Jeg har satt meg noen mål for neste sesong som jeg vil fortelle om litt senere i høst når alle detaljer er spikret, men jeg kan love at det ikke blir Enebakk Rundt som er hovedmålet.. ;)


Nå har jeg nettopp punga ut 198 kroner på smågodt, lagt meg godt tilrette i sofaen og skal nyte en ålreit film før jeg tar kvelden. I dag har hun frøkna hjemme her holdt ut med meg i 3 år, så jeg får gi´a et kyss på kinnet og smekk på lanken som takk. Makan til tålmodig dame skal man lete lenge etter!

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

Hallaisen!

I et svakt øyeblikk i dag morges slo det meg at jeg skulle løpe Oslo Maraton 16.september. Like spontant som da jeg meldte meg på Icon Livigno som går av stabelen førstkommende helg. Foten er fortsatt ikke bra nok til at jeg kan løpe, men jeg har forsøkt meg på noen små joggeseanser på 30 sekunder til 1 minutt. Og forhåpentligvis vil jeg bli helt bra i løpet av en drøy ukes tid.

Nå tenker du kanskje at det er rart at jeg kan være med på Oslo Maraton og ikke kjøre Livigno Extreme, men saken er den at det er en viss forskjell på å løpe 42.2 km helt flatt kontra det å svømme 3.8 km, sykle 195 km over fire fjell på 2000moh for så å løpe 42.2 km i fjellet. Saken er også den at det om det ikke funker å løpe 42 km i den formen jeg er i nå, så er det greit. Da setter jeg meg på t-banen og drar hjem. Om det ikke hadde funket i Italia hadde det ikke vært like lett å bare bryte. Spesielt mtp at jeg hadde dratt med meg to stykker fra Norge, også skulle de ikke engang fått oppleve at jeg kom til mål. Mens Oslo Maraton blir lavere skuldre og tunge ben. Forhåpentligvis klarer jeg å småjogge hvertfall 25-30 km også får jeg heller gå litt om det ikke funker i det hele tatt.

Idéen fikk jeg når Thea fra Maxim sa neste eventet hennes var Oslo Maraton. Jeg vil også være med på ting som er gøy, så nå har jeg tatt første steget. Meldt meg på, så får vi se om jeg klarer steg 2 som er å komme meg til start, og steg 3 som er å gjennomføre.

Uansett blir dette med lave skuldre og uten forhåpninger, litt som Birken var, som ble en god opplevelse for min del!

Btw: For dere som tror jeg er en løpegud så kan jeg fortelle dere at det stemmer ikke, og at bildene under her lyver. Jeg forsøkte meg på en treningshalvmaraton i desember og brukte 2 timer og 27 minutter. Så hvordan dette skal gå kan bli mildt sagt jævlig spennende når jeg skal løpe dobbelt så langt. ​​

PS: Om jeg mot formodning skulle komme til steg 2, så kan det lønne seg å følge med på snapchat - Afjaera.

Foto: Ola Morken

Likes

Comments

Hallais!

På tide med en liten oppdatering og da passer det jo perfekt nå etter Birken 2017. I dag tidlig reiste jeg opp til Rena sammen med Kristin og Christopher.

Jeg var egentlig ikke nervøs i det hele tatt. Jeg hadde ingen forventninger mtp på resultat eller tid da jeg ikke har hatt en eneste hardøkt siden første uken i juli. I 2015 kjørte jeg Birken sist og da var jeg egentlig i bra slag, men startet i Pulje 54. Altså useedet pulje. Den gangen kom jeg inn på 3t 31 minutter. Og var vel egentlig fornøyd med det, da jeg kjørte store deler alene.

Så siden jeg knakk foten så har jeg vært litt spent på hvordan dette skulle gå! Følte meg brukbar på øktene tidligere denne uken, men nesten umulig å si noe om tid eller plassering. Starten gikk 08:55. Pulje 11. Jeg fikk plass helt foran og når det smalt satte jeg fart på asfalten sammen med en noen få andre. Jeg hadde bestemt meg for at jeg får kjøre til jeg sprekker også heller ta den støyten når den måtte komme. Opp til Skramstad var jeg ca 40 sekunder tregere enn i 2015. Opp til Bringbusætra hadde jeg kjørt inn det tapte og klokket inn 3 sekunder raskere enn for to år siden. Beina føles bra og jeg fortsetter å pushe. Vi er en liten gruppe som stadig plukker folk fra lavere og lavere puljer. 10 først, så 9, 8 og helt ned til pulje 7 som startet 20 minutter før oss.

Videre igjennom første terrengparti bruker jeg nesten 30 sekunder kortere tid enn for to år siden. Så kommer det jeg fryktet mest. Gåpartiet. foten er ikke 100% men jeg gjør en mellomting mellom å gå og jogge. Foten blir vondere og vondere og jeg må løsne skoen. Jeg er likevel 8 sekunder raskere i dette partiet sammenlignet med i 2015.

Mellom Kvarstad og Storåsen går det vesentlig raskere enn for to år siden. 5 minutter. på 50 minutter er vesentlig raskere. Rosinbakken går også raskere i år. 30 sekunder. Videre så går turen fra Elgåsen til toppen av Storåsen nesten 3 minutter raskere enn for to år siden. Vi nærmer oss mål og av samtlige deltakere på Strava har kun 53 vært raskere enn meg inn på Skistadion. Videre ned balletbakken er det kun 16 som har vært raskere enn meg som er registrert på Strava.


I mål på 3t 17min og 17 sekunder. I mål med litt kramper og et smil om munnen. 3.17 er i seg selv ikke noen supertid, men kun 6 stk var raskere enn meg i Pulje 11 og jeg vet jeg slapp noen av de i Rosinbakken. Jeg er dog fornøyd da jeg ikke har fått den oppkjøringen jeg hadde håpet på, og bena var overraskende bra. Jeg klarte meg på kun gel fra Maxim og hadde en 0.5-flaske med energidrikke som holdt hele veien i tillegg til at jeg tok noen vannglass på mat/drikkestasjonene. Jeg er helt sikker på at om jeg hadde fått starte med en raskere pulje. Kanskje pulje 4-5-6 så hadde jeg kunne kjørt på 3.05-3.10. Flere ganger underveis syntes jeg det gikk for sakte og at det egentlig var litt for behagelig. Samtidig er jeg usikker på om det ville lønne seg å kjøre alene da det koster forholdsvis mye mer krefter med litt motvind. Alt i alt er jeg strålende fornøyd og håper at seedingen for neste år blir litt bedre enn Pulje 11.

En annen ting som var hyggelig var å møte Thea fra Maxim. Hun er Country Brand Manager og er den som har tatt meg under vingene til Maxim sammen med Pål. De fikser og ordner alt for meg og det setter jeg utrolig pris på! Fulldemperen fra Merida funka dødsbra. Gikk fort på flatene og det var deilig å kunne sitte "avslappet" i utforkjøringene. Spesielt fornøyd med en topp 17 ned ballettbakken, med hjertet i halsen. Sikkert noen flere som var raskere som ikke er på Strava, men det later vi som at ikke skjedde.



Likes

Comments

ENDELIG!


Nå har jeg ventet på denne dama i noen måneder siden jeg fikk gladnyheten. Jeg skulle nemlig få meg ei ny dame i tillegg til hun skreppa som allerede må holde ut med meg. Det har ikke florert av bilder på nettet, da denne er så fersk som den kan få blitt. Noen har sett bilder og bare et fåtall har fått se den med egne øyne, og nå er jeg en av de, og en av de enda færre som faktisk eier en.

La meg beskrive på en ålreit måte. Jonatan, Markedssjef i Merida plukker meg opp hjemme på Majorstuen 08:15. Turen går rett til Lysaker. 08:32 åpnes porten til kjelleren i Merida Norge/Stian Sport sine lokaler. Inn går Jonatan først. I et hav av sykler er det umulig å se hvem som kan være min, men samtidig leter jeg febrilsk. Øynene triller rundt. Lengst inn i bygget. På et perverst sykkelstativ står herligheten. Sjekk snapchat-story for video (Afjaera). Gaffelen er kappet, akkurat som på bestilling i går kveld. Integrert styre/stem. Matt sort. Også til hovedretten. Sram Red E-Tap. Herregud så herlig. Etter noen tøffe uker motivasjonmessig etter bruddet i foten var det akkurat dette jeg trengte.

Sykkelen er også utstyrt med Sram Red HRD Shift-Brake Control disc. Altså skivebremser. Skrur jeg to år tilbake var det nettopp dette jeg skulle prøve ut for første gang. En racer med skivebremser, men grunnet flytting til Malta ble det ikke noe av. Nå er tiden inne, for å prøve ut fremtiden.


Jeg fikk et kort tur i dag tidlig og mitt førsteinntrykk av sykkelen er at den fremstår mer stilren og har en utrolig ryddig cockpit. Integrert styre/stem, og siden gir er elektronisk og trådløst så er det ikke noen irriterende kabler eller vaiere som tar plass eller som tar fokuset bort fra den fantastisk cockpiten. For jeg må innrømme at jeg flere ganger tittet ned på styret, ene og alene fordi det var så sjukt jævla porno. Smilet gikk nesten rundt.

Så til det mange lurer på; Hvordan funker Sram E-tap? Det skal jeg si deg, det funker jævlig bra. Det er litt uvandt siden man girer lettere med venstre hendel, og får å bytte på storeskiva/lilleskiva så må man klemme inn høyre og venstre hendel samtidig for å få den opp/ned. Tyngre giring bak skjer ved å bruke høyre hendel som på Shimano. Jeg har ikke fått justert og kjørt inn alt enda, men gi meg noen uker så skal jeg komme med en god test av sykkelen. Førsteinntrykket er uansett satt. Den er knallstiv, sinnsykt rask og bremsene funker utrolig godt i krappe svinger og der hvor man vil vente lengst mulig med å bremse. Og ikke minst, bakbrems som virkelig tar, i motsetning til alle andre sykler jeg har hatt de siste 10 årene.

En annen gladnyhet. I Morgen drar jeg til Eidfjord sammen med Ola Morken. Vi skal dekke Norseman. Vi har begge fått akkreditering som fotografer/videofotografer. Noe som gjør at vi kan få være med ut på ferja og få et unikt innblikk i stemningen som er minuttene før starten på et av verdens tøffeste Ironman-distanser.


Likes

Comments

Hallaisen!

Det har nå gått nesten 10 dager siden jeg pådro meg brudd i foten og skuffelsen er i ferd med å legge seg. Jeg har vel innsett at det ikke nytter å sippe lenger. Nå er det bare å se fremover!


På onsdag var jeg på bruddkontroll på Oslo Legevaktsenter. Jeg drømte om å kunne få ta av meg gipsen, men det var vel egentlig ikke så realistisk mtp på at jeg hadde jo ikke bare ett brudd, men tre. Kom inn til legen og vi diskuterte litt frem og tilbake. Jeg sa jeg gjerne ville ha den av og heller være forsiktig enn å loffe rundt med gips fordi det er ganske upraktisk. Så vi kom fram til et kompromiss. Gipsen av og jeg får heller være litt forsiktig.
Jeg skal innrømme at jeg har hatt ganske store smerter i foten siden jeg tok den av siden det ikke er noen form for beskyttelse. Jeg går fortsatt med krykker for å avlaste foten, samtidig som jeg prøver å gå litt forsiktig på hælen da dette er minst vondt om jeg skal prøve å gå.

I morgen tidlig tenkte jeg faktisk å se om jeg klarer å få foten inn i sykkelskoen. Om jeg får til det så skal jeg få tatt meg en rolig sykkeltur for å kjenne etter hvordan det føles. Jeg har syklet til/fra jobb med en fot med gips. Jeg prøvde meg nå nettopp med slippers og så lenge jeg ikke legger press på foten så går det greit, dog helt umulig å reise seg. Så det å løpe legger jeg på hylla i hvertfall 4-5 uker til. Jeg får bare føle meg frem, men sånn som det er nå er det helt umulig.


I morgen skal jeg også på foto og video-shoot med Abracadabra! Vi har nå fått inn masse nytt tøy i nettbutikken så sjekk det ut! Vi skal ha med oss Stian Gregersen som er en vannvittig proff fotograf og vi skal ta MYE fete bilder og video. Om du vil få med deg dette "live" så legg meg til på Snapchat - Afjaera. Jeg tar med dronen også skal vi se om vi ikke får til noe med den også. Planen er at jeg for første gang skal holde meg bak kamera også får noen andre ta hovedrollen på sykkelen! Vi trenger forøvrig ei dame til som kan være med oss. Ta kontakt om du kjenner noen!

Og sist, men ikke minst, Malmö. Jeg har en kompis som bor der, Peter og hans fantastiske dame Kathrin, som jeg ble kjent med på en ferie i Tyrkia for nesten 10 år siden skal jeg nå endelig catche opp med. Det er to år siden sist jeg så han og 4 år siden jeg så hun, så det skal bli kult med en helg der neste helg. Da blir det god mat og god drikke og endelig en liten flytur for å få feriefølelsen! Forhåpentligvis er foten litt bedre også, så målet får bli å dra uten krykker, så får vi se om det lar seg gjøre!


Ellers går dagene nå med til Tour de France, og det er jo dritkjedelig fordi det ikke skjer noe som helst! 



Likes

Comments

Hallais!

Vet ikke helt hvor jeg skal starte, for dette er så sykt frustrende, irriterende og ikke minst skuffende. Jeg har nå holdt på dag inn og dag ut i 10 måneder. Fysisk og mentalt forberedt meg på best mulig måte. Siden jeg startet har faktisk gått ned så mye som 12 kg. Har gått fra å være i helt forbanna rævva form til å faktisk føle meg sterkere enn noen gang. Spesielt på sykkel. Jeg har lært meg å svømme og begynner å få taket på løpingen også. Det går ikke fort, men det går fortere enn det har pleid med meg.

Onsdag ettermiddag:Jeg tok med den lille hunden ut på tur, som vanlig. med 250m igjen av turen så er jeg uoppmerksom et lite øyeblikk og tråkker skeivt på et komlokk, før foten sklir videre ned i et hull ved siden av. ca 10-15 cm ned i bakken. Her får jeg all vekten på ytterkanten av foten og hører to ganske klare knekk. Jeg syntes det var jævlig vondt og skjønte at dette ikke var optimalt, men hinket hjem i troen på at jeg bare måtte "gå det av meg" som med det meste annet av sånne skader. Så jeg kommer hjem og skal ta på joggeskoene fordi jeg skal på jobb på Ekeberg. Jeg har ikke sjans til å få på skoen og må bare ringe for å si ifra at dette ikke kommer til å funke og at jeg må få sjekket foten.

Jeg får karret meg på trikken og på vei ned til legesenteret forventer jeg timeslang venting som det alltid er. Det tar ca 1.5 minutt fra jeg trekker kølapp til jeg får forklare hva som har skjedd. Videre blir jeg sendt til et venterom. Her venter jeg i 2-3 minutter før jeg blir ropt opp og inn til en ny lege som kjenner på foten. Røntgen er bestilt og "du kan bare sitte utenfor her til noen roper navnet ditt". 2 minutter går. "Bratli". Røntgen tar 2 minutter. Så jeg spør hvor lenge han antar jeg må vente før jeg får vite svaret. "alt fra 2 minutter til 2 timer". Så jeg forventer at det nå skal bli lang ventetid. 4 minutter senere kommer ei snill dame ut og forteller meg på en god måte at jeg har to brudd i foten og at det må gipses. Så jeg setter meg utenfor venteværelse til bruddskader. Her rekker jeg å skrive kort til min nærmeste og ringe mamma før jeg blir tatt med inn for å gipses. Selve prosessen med gips tar ca 15 minutter. Jeg blir sittende å prate litt med hun og hun forteller at jeg kan ta av gipsen om 1-3 uker avhengig av hvordan det ser ut. Jeg må begynne å belaste foten gradvis, og kan begynne å sykle rolig igjen ca én uke til 10 dager etter at gipsen er av. Løoingen må jeg ta gradvis men sannsynlig er jeg ikke i gang med rolig løping før om 5-7 uker og at jeg kan løpe normalt om 9-11 uker. Kort fortalt. Livigno er om 6 uker. Jeg vil takke de på legevakten for helt utrolig god service og rask hjelp. Alt var unnagjort på drøyt 45 minutter fra jeg trakk kølapp. Setter utrolig pris på så god hjelp og håper andre får like god hjelp som meg!

Nå har jeg allerede vært uten trening siden onsdag kveld og føler meg fullstendig crap. Jeg har innsett at det ikke blir noe Livigno i år ettersom jeg ikke får den nødvendige treningen nå frem mot konkurransen og spesielt nå som jeg skulle trappe opp løpingen. Løpeformen skulle peake uten å bli skadet, men da slapp jeg det.

Så hva skjer fremover?
Ja, det kan du lure på. Vi vet vel omtrent like mye om det. Det eneste jeg vet nå er at jeg skal bli frisk og rask før jeg tar noen forhastet avgjørelse. Jeg har fortsatt lyst til å gjøre Icon Livigno som jeg har fått en slags "kjærlighet" for, selvom jeg aldri har vært der. Om det blir i 2018 eller når det blir vet jeg ikke. Det føles jo ut som at jeg har kastet bort over 500 timer med trening disse månedene selvom jeg vet at jeg ikke har gjort det, føles det sånn nå. Så nå skal jeg ta meg noen fortjente uker med restitusjon og før jeg aner ordet av det er den nye sykkelen min her. Fikk vite tidligere i uken at sykkelen min er rett rundt hjørnet og jeg rakk aldri å legge ut min før den ble solgt så det er jeg fornøyd med!

Det eneste som er sikkert er at jeg kommer til å oppretteholde syklingen igjennom høsten, vinteren og frem til neste sommer. Hvilket nivå det blir på har jeg ikke bestemt meg for, men jeg er alt for glad i å sykle til å legge det helt bort. Jobb er hovedfokus uansett så får vi ta syklingen som det kommer!



Snapchat - Afjaera
Instagram - AndrefjBratli
Strava - André Fjærestrand Bratli

Likes

Comments

Hallaisen!

Nå er det gått noen dager siden jeg kom hjem fra Jotunheimen Rundt. Kroppen begynner å bli bedre, men føler meg fortsatt litt sliten, så jeg skal nok hvile et par dager til.

Mandagen før avreise til Jotunheimen tikket det inn en hyggelig melding på FB. "Du er èn av tre vi har lyst til å bruke som sykkelambassadør i 2017".

Så det var jo flaks! Onsdag morgen syklet jeg ned til Skøyen og der lå det en pakke til meg i resepsjonen

(fortsetter under bildet)

MAXIM NORGE!

Sinnsykt deilig. De leverte altså en stor og fin pakke til meg som jeg tok med meg opp til Jotunheimen Rundt. I løpet av 430 kilometer spiste jeg 12 barer og fikk i meg intet mindre enn 14 gel. På flaskene hadde jeg kun saft/vann. I tillegg fikk jeg i meg ca 6-7 brødskiver i tillegg til laupskaus på Lom og tre vafler på Sognefjellet. Kan med hånda på hjerte si at jeg neppe hadde karret meg til mål uten.

Denne avtalen kommer utrolig godt med, og jeg kjenner jeg blir ganske happy av å tenke på det. Vi nordmenn kjenner jo ekstra godt til Maxim. Mitt første med Maxim var sportsdrikken når jeg spilte fotball for 14-15 år siden. Etter at jeg startet med sykling har jeg titt og ofte brukt produktene og vekslet litt med andre også. Det skal bli spennende å komme i gang med samarbeidet.

Spesielt bra skal det bli å ha Maxim med på laget når jeg drar til Italia og forhåpentligvis skal gjennomføre Icon Livigno Extreme Triathlon. Apropos det så håper og tror jeg at jeg turen i helgen vil hjelpe meg med akkurat det. For en sånn nedtur som jeg hadde i helgen må jeg nok være forberedt på i Livigno også. Men, nå har jeg trent for dette i nesten 9 mnd, og er ready for whatever!


Snapchat - Afjaera
Instagram - AndreFjBratli
Strava - André Fjærestrand Bratli

Likes

Comments

Siden jeg kom i mål i går har jeg stilt meg spørsmålet sikkert 20 ganger. Uten å finne ut av det. For hvor jeg hentet krefter eller vilje fra kan jeg ikke skjønne.


Det hele startet torsdag. Kom til hytta i Borgund. Ca 30 km fra Lærdal. Mutters alene. Egentlig ganske deilig! Fikk bare 3-4 timers søvn og tidlig på morningen dro jeg til Lærdal for å møte Stig og kompisene hans som også skulle sykle.

Vi snakker skit og mildt sagt nervøse. Det regner og er opphold om hverandre. Blir det regn? Snø? Sol? Vind?

Starten går 21:15. Raskeste Pulje.

Gameplan : "Være med teten til det sier stopp".
Gjennomføringskarakter: 6.

Jeg skulle være med teten så lenge så mulig. Det begynte dårlig. Merket fra 10 km at jeg ikke hadde bra ben. Helt merkelig. Du vet følelsen du får rett før du får kramper? Den følelsen fikk jeg etter 15 km.

Vi fortsatte i det flate partiet inn mot bunn av Filefjell. Satt greit med i starten. I et svakt øyeblikk ble jeg liggende litt bak i første gruppa. Splitt. Brukte 2 minutter på å kjøre meg opp igjen og var egentlig ganske kokt så jeg var fornøyd med å ligge på halen i et par minutter før jeg skulle helt frem. Før jeg rakk det: ny splitt. Kommer meg opp igjen og er helt ferdig etter 47 km. Som om rittet skulle hatt målgang etter 50 km. Men da var det fortsatt 380 km igjen.

Jeg ble liggende i 30 minutter ca alene. Det pissregnet. Jeg var iskald på vei opp, og hadde bestemt meg for at dette ikke går med så dårlige ben. Og knær. Vonde knær pga kulden. Ble tatt igjen av den delen av feltet som jeg måtte kjøre meg opp fra i første omgang. Her møtte jeg Anders Gray og Martin (bedre kjent som wattkoden). Pratet mye med disse til vi kom til Fagernes. Etter Fagernes så jeg ikke noe mer til han.

Jeg og Anders kjørte med en gruppe på 10-12 mann opp til Beitostølen. Jeg fikk noe ordentlig godis av Anders som gjorde at jeg kviknet til etter Beito. Anders kvikna også til. Kjørte sammen opp til Valdresflya (200 km). Fortsatt 230 km igjen.

Jeg slet fortsatt med vonde ben, og ikke minst en jævel på ryggen. Knærne mine så ut til å hovne opp litt pga temperaturen over Valdresflya med 3 grader og jeg i kort shorts.

Anders var i dytten og dro hele gjengen til Randsverk. Vi stoppet der for å spise og drikke. Jeg var ganske tydlig på at jeg skulle forsøke å komme meg til Lom før jeg skulle gi meg. Jeg hadde ikke noe som helst krefter. Jeg var helt tom. Ikke følelsesløs, men bare helt knust i hele kroppen. Skuldre, armer, nakke, korsrygg og føtter.

Anders kjørte fra meg etter Randsverk (240 km) og jeg klarte å bite meg fast med den gruppa på 10-12. 20 km før Lom måtte jeg så sinnsykt på do. Jeg slapp gruppa 5-6 ganger, men klarte å støte meg opp igjen. Dette kostet så sinnsykt mye krefter. Jeg klarte å holde meg med et nødskrik til jeg kom til Lom. Her fikk jeg gått på do, spist lapskaus. Ventet egentlig bare på Jørgen Berg (arrangør). Planen var å gi meg her. Jeg var helt på felgen og skjønte ikke hvordan jeg hadde klart å komme meg til Lom en gang. Ikke en eneste jævla gang hadde jeg en bra opplevelse med hodet eller bein.
Jeg begynte å kle av meg her. Iskald etter å ha syklet i regn så og si hele veien. Fikk av meg regnjakka og vesten. Glimtet litt med øynene. Vært våken i over 24 timer nå.

Vendepunktet: Stig kommer til matstasjonen med kompisen sin Trygve. Jeg var fast bestemt på å gi meg. Han skulle videre og etter litt overtalelse så endte jeg med å kle på meg og forsøke litt til. Trygve forsvant tidlig, så Stig og jeg ble syklende sammen til bunn av Sognefjellet.

Her møtte vi også Stian Tveit. Sjukt hyggelig å se deg igjen kompis. Alltid godt humør og smil!

Etter rundt 10 minutter sykling i bakken tar Stig og jeg en pause. Vi stopper. Prater litt og kommer oss videre. Den neste timen blir det mange stopp. Fysisk og psykisk tom for energi. På dette tidspunktet stopper vi igjen. I et siste desperat forsøk på å ikle bryte 17 km før toppen begynner vi å GÅ opp fjellet. Etter 10 minutter skjønner vi ar dette ikke går. Vi diskuterer seriøst å bryte. Jeg mener det ikke er noen skam da vi ikke har forutsetninger for å komme oss igjennom dette. Det er over 130 km igjen. "

HVORDAN FAEN SKAL VI KOMME OSS TIL MÅL, STIG?" - Jeg vet ikke.

Vi bestemmer oss for å sykle litt igjen og heller stoppe veldig ofte. Jeg begynner å kvikne til. Endelig. Etter 14,5 time begynner det å løsne. Følelsen jeg har ventet på. Jeg kjører ifra Stig og Lars-Jørgen fra Kjekkas. Pusher hardt og bra opp til toppen. Her møter jeg Martin igjen. Han frøys like mye som meg å kjørte videre. Jeg tok meg en vaffel og ventet på Stig.

Stig kommer opp. "Jeg står av her. Ikke nubbsjans at jeg skal sykle de siste 80 kilometerne". Jeg hadde kviknet til og nå var det min tur til å jage han. Ikke faen om vi stopper nå, på oppløpssiden. Med "bare" 8 mil igjen. Jeg gir han tre minutter så han kan få i seg to brødskiver. Fyller flaskene med varm solbergtoddy. På toppen var det 1 grad fikk vi høre. Jeg i shorts fortsatt.

Iskald. Så jævlig kald. Aldri i hele mitt liv vært så kald, men kan ikke gi meg nå. Jeg er han som må ta ansvar nå. Få Stig til mål. Det ville vært en sinnsyk lagprestasjon. Vi kommer oss ned fra fjellet. Istapper på fingrene og tærne.

"Legg deg på hjul så skal jeg taue deg til mål".
Stig legger seg på hjul i den jævla motvinden. Beina er bedre og bedre, men knærne blir verre og verre.

Vi stoppet nesten 10 ganger på 40 km. Stig hr problemer med å holde seg våken og faktisk se veien og hjulet mitt. Powergums hjelper. Jeg gir bort mine siste.

Siste bakken 25 km før mål. 8 km lang. Vi blir hentet av en gruppe på 4. Jeg trygler Stig om å bite seg fast her til over toppen for da får vi en gratis reise på hjul de siste 15 kilometerne. Stig biter seg fast og med noen hjelpende hender fra meg klarer han å karre seg over.

De siste 15 km blir det ikke sagt et ord. Jeg er helt tom. Fysisk og mentalt. Ikke noen krefter. Noen steder. 3 km til mål. Jeg har ikke kjørt med briller de første 426 kilometerne, men skal jeg skjule gleden av å komme igjennom dette må de på.

Vi har nå 1 km igjen. Triller et par tårer. Så jævlig stolt. Til mål med ene armen rundt Stig. Herregud for en tur.

Mitt livs verste opplevelse. Så kald, så sliten, så tom. Jeg hadde ALDRI underveis noen tro på at jeg skulle fullføre. Aldri følt meg så dritt.

Utrolig fornøyd med å komme igjennom! Spesiell takk rettes til Stig, Martin, Lars-Jørgen, Jørgen Berg og Anders!

bilder - Ola Morken 

Likes

Comments

Vel fremme på hytta som er booket for natten. Dagen i dag ble faktisk overraskende lang da jeg tilfeldigvis møtte på Adrian Aas Stien og Iver Knotten fra Joker. Jeg var på vei til Lærdal og passerte Gol og plutselig kom de meg i møte. Så vi tok en kort prat og det endte med at jeg ble med ned til hotellet deres. De skal kjøre Norgescup denne helgen og det startet allerede i dag. Tour de Hallingdal. Fire dager og fem etapper! Vi ble sittende en drøy times tid på balkongen deres mens vi pratet skit og så TdF.


Jeg har nettopp kommet inn fra en sykkeltur på en times tid. Det har blitt en vanesak å dra opp til Jotunheimen torsdagen, altså dagen i forveien. Det er egentlig ganske godt, for da blir det ikke noe stress i morgen og jeg kan sove en god del på dagtid i morgen. Samtidig som jeg fikk luftet bena litt i dag så rekker jeg en kort rolig tur i morgen tidlig også, før det braker løs på kvelden.


Det er noe spesielt med JR. Litt av grunnen er nok også at dette er et av mine to store mål i år. Som alltid skal jeg man være fornøyd om man fullfører JR, men det føles litt feil å være fornøyd med å «bare» gjennomføre også, samtidig som det ikke er det. i 2014 måtte jeg gi tapt for magiske Sognefjell. i 2015 fikk jeg min revansj. Kom meg igjennom med et nødskrik. Sykkelformen jeg har nå har jeg ikke hatt siden jeg var aktiv, og det føles veldig deilig og det gir meg også selvtillit foran morgendagen. De siste to ukene har jeg brukt på å visualisere morgendagen, men det er egentlig helt bortkastet fordi det kan skje så vannvittig mye iløpet av disse 430 kilometerne. Punktering, regn, minusgrader, motvind, vond kropp, vond mage, osv osv.


Nå skal jeg bruke resten av kvelden til å redigere litt klipp jeg har tatt i dag, og jeg har fått noen fete droneklipp som jeg skal vise dere om jeg kommer meg igjennom JR i morgen. Skal også gyve løs på godteposen jeg handlet på vei opp hit og drikke så mye Pepsi Max at jeg blir dårlig.



Ønsk meg lykke til a!

Likes

Comments

Hallaisen!

Da kan jeg endelig få sprekke bobla!

Jeg har i noen måneder hatt gleden av å vite hvordan min neste sykkel skal se ut. Og i går offentliggjorde Merida Bikes nyheten! Jeg har fått velge meg ut det grommeste av det grommeste Merida har å by på. Valget mitt falt til slutt på en Merida Reacto E-9000! Det eneste som skiller denne fra den Bahrain-Merida kjører på er at min vil ha Sram E-Tap, mens Bahrain kjører med Di2.

Så hva er nytt? Reacto III. 3.gen Reacto. Dette er tredje gang den blir fornyet. Nå er den 5% mer aerodynamisk. Den vil ha integrert stem og styre. Det desidert feteste oppgraderingen er at denne nå vil komme med Sram Red E-tap! Jeg har i år kjørt med den nye mekaniske gruppen til Shimano. Dura Ace 9100. Jeg har vært sinnsykt fornøyd og det har ikke vært en eneste bomgiring eller kjede som har hoppet av. Den har også et helt nytt desigt. Matt sort. Hele sykkelen er gjennomgående sort! Hjulene er 2018-utgaven av de hjulene jeg kjører på nå. Vision Metro 55. Sinnsykt stive, ruller enormt bra og tåler mye juling.

Så nå venter jeg bare som en unge på julaften. Det skal bli dødsfett å få den nye sykkelen! Så nå må du bare vente på at min nåværende Reacto legges ut til grisepris!



Over til noe annet som er veldig hyggelig: Mens jeg var coach i Frognerparken i dag kom det et kjent fjes bort. Ingen ringere enn selveste Jørgen Berg. Sist sett på fiskespa i Kreta. Jørgen er en av hodene bak Jotunheimen Rundt og vi ble kjent etter at jeg syklet JR første gangen i 2014 ( da Jotunheimen vant over meg). Så hadde han fått med seg tvillingene, kone og yngstedatteren. Utrolig koselig! Så vi fikk slått av en prat og stemningen var som vanlig god. Pappa Berg er faktisk så hyggelig at jeg nå skal få tilbringe torsdag-søndag hos han og familien under Jotunheimen Rundt. Jeg gleder meg utrolig, og du skal ikke se bort i fra at det blir en aftermovie fra hele turen!


Likes

Comments