Skrevet i : Beauty & Makeup, Personal

Denne looken har jeg virkelig falt pladask for, og det er tydelig at varme toner og pigmenter har blitt en gjenganger hos meg. Jeg syntes at de varme tonene fremhever mine blå øyner så pent. Jeg er godt over gjennomsnittlig interessert i sminke og skjønnhet og har enkelte kvelder da jeg kan sitte på Youtube og Instagram kontoer og kikke i time etter time. Det har falt meg inn om jeg skulle filmet hvordan jeg legger hverdags sminken min og fest sminken min for dere, eller om det er like greit med bilder av resultatet og skrive om produktene jeg bruker. Selvlært sminkør kaller jeg meg selv.
Dere som kjenner meg vet at "less is more" ikke går hånd i hånd med meg, og sannheten er jo at "more is more". Når man ikke ønsker og la seg stikke og kutte i eller gjennomgå kosmetiske inngrep er det ekstremt mye god sminke og riktige farger kan gjøre, og det fine med det.. ingenting er permanent! Så om jeg ønsker å gå i kosedressen hele dagen burde ansiktet samspille med humøret mitt, og alltid se perfekt ut er noe de aller færreste gjør. Det tar litt tid fremfor speilet og se ut som jeg gjør, men jeg syntes det er verdt det. Det har alltid vært viktig for meg å føle meg vell og dette inngår selvsagt ut ifra å se godt ut og føle seg bra.

Med årene har jeg innsett at uten selvtillit og kjærlighet for meg selv, mitt naturlige utseende og min kropp nytter det ikke å ta på seg en "maske" av sminke og produkter om det som ligger bak er i ferd med å falle i fra hverandre. Og sannheten er at jeg har slitt mye med selvtilliten, det skal så lite til for å sette sprekker i den når man er ung, usikker og sårbar. Jeg var veldig nærtagende og ofte kunne andres lykke og suksess gjøre meg mere usikker enn jeg var. Jeg undret over hvordan andre kunne være så lykkelige når min hverdag og selvfølelse var i ferd med å rase sammen.

Heldigvis har jeg hatt enkelte mennesker opp gjennom livet som har hjulpet meg og på en måte løftet meg opp der jeg burde være, som en helt alminnelig- ikke så uvanlig fra andre mennesker- jente. Kan ikke få sagt det nok hvor viktig det er å ikke sammenligne seg med alle andre, for vi er så forskjellige og det er faktisk ingen fakte på hvordan man burde se ut. Skjønnhet kommer i så mange former og fasonger, alle er vakre på sin måte, fordi vi er mennesker.


Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

Skrevet i : Personal
Jeg har denne helgen vært hjemme hos mine foreldre i den lille sørlandsperlen, Mandal. Det er alltid en lettelse og komme hjem til familien, til et stappfullt kjøleskap og noen trygge skuldre og lene seg mot. Jeg kan daffe rundt i bamse pysjamasen min likevel som jeg ikke er et lite barn lengre, haha, i love it!
Det hele var ikke planlagt og jeg bestilte flyet hjem kvelden før jeg skulle ta morgenflyet. Snakker om spontanitet da. Hensikten med hjemreisen er fordi noen i nær familie er syke. Ei omsorgsfull og sprudlende dame som snart bikker 99 år. Jeg forstår jo at med alderdommen kommer det problemer også, som slitne og trøtte hjerter og kropper. Men likevel som hun er blitt så gammel slår hun enda av noen festlige vitser. Det var med andre ord godt å komme hjem og besøke henne.

Har også benyttet anledningen til å treffe gode venninner, slappet av og spist god mat sammen med familien. Jeg reiser tilbake til Oslo på Onsdag og der venter det lange dager på skolen og jobb.

Tradisjonen tro blir det alltid servert reker når jeg og min bror kommer hjem til Mandal. Og jeg vil dele en helt magisk mangosalat oppskrift med dere! Om dere ikke har prøvd dette sammen med reker, kongekrabbe, sushi eller vanlig krabbe har dere virkelig gått glipp av noe. Som mamma sier: "Det er en helt ny dimensjon av smakssanser" !

Du trenger:
1 stk mango
1 stk avokado
1 stk rødløk
1 stk rød chilli
Saften av 1 lime
Salt og pepper

Kutt alle grønnsaker/frukt opp i små biter, rens chillien og ta vekk frøene(helt valgfritt, men vi tok ikke med frøene i salaten). Smak det til med salt, pepper og lime til du er fornøyd. Bland godt sammen og server. Magisk deilig å ha litt mangosalat oppå skiven med reker.

x

"I have been at my parents house this weekend at the little southern pearl, Mandal. It's always a relief to come home to the family, to a stuffed fridge and some safe shoulders to lean on. I can walk around in my teddybear pajamas all day, even though i'm not a little child anymore, haha, i love it! This trip was not planned and I booked the ticket home the night before I had to take the morning flight. Talking about spontaneity though. The purpose of the trip home is because someone in my close family is sick. A caring and amazing lady which will soon be 99 years old. I understand that with an old age there are also problems, like tired and worn hearts and bodies. But nevertheless, as she has grown so old, she still hits some festive jokes. In other words, it was good to come home and visit her. My special little lady.

I have also used the opportunity to meet good friends, relax and eat good food with the family. I travel back to Oslo on Wednesday and there are long days waiting for school and work.

A tradition in our home is when i and my brother come home to Mandal we get served fresh shrimps . And I want to share a totally magical mango salad recipe with you! If you have not tried this together with shrimp, king crab, sushi or plain crab you've really missed something. As my Mom says, "It's a whole new dimension of taste senses"!

You need:
1 piece of mango
1 piece of avocado
1 piece of red onions
1 piece of red chilli
1 piece of tomato
The juice of 1 lime
Salt and pepper

Cut all vegetables / fruit into small pieces, clean chillien and remove the seeds (completely optional, but we did not bring the seeds into the salad). Season with salt, pepper and lime until you are satisfied. Mix well and serve. Magically delicious to have some mango salad on top of the plate with shrimp."

Likes

Comments

Skrevet i : Personal

I dag våknet jeg så ekstremt trøtt, sliten, lei. Klarte nesten ikke å holde øynene oppe før jeg tok meg en lang og varm dusj, det hjelper som regel på morgenen for å kvikne til litt. Jeg trodde jeg hadde forelesning klokken 08:00 idag men når jeg ankom skolen sto det at det begynte kl 11:00. Så jeg bestemte meg for å sitte i biblioteket i 3 timer og lese krim novellen til Jo Nesbø. Det var i tillegg så hyggelig å bli møtt av to damer som delte ut gratis kaffe for oss trøtte studenter på morgenkvisten. Jeg trakk veldig på smilebåndet da, og alle disse små elementene igjennom morgendagen har gjort resten av ettermiddagen min så bra! Det koster så lite å glede andre, virkelig altså.
Det jeg vil snakke om i dag kan for mange være ubehagelig å åpne seg om, men realiteten er at de alle fleste har opp til flere ganger i livet følt motgang, alvorlige psykiske problemer og kanskje du gjør det akkurat nå, eller kanskje dette bare er en tøff periode du er igjennom. Psykisk helse har markeringsdag 10. Oktober  hvert år, for å øke fokus til nettopp dette. Det har vært alt fra tematikker som "ungdom og psykisk helse", "arbeid og psykisk helse", "mestring i livets overgangsfaser", "psykologisk førstehjelp", "noe å glede seg over" og "se på hverandre".

Okei... dette her er skikkelig skummelt å skulle dele på bloggen, tilgjengelig for alle å lese, og langt utenfor min komfortsone, men vett dere hva? FUCK IT! Dette er så mye viktigere enn hva jeg syntes er skummelt eller ubehagelig. Jeg søker ikke sympati når jeg skriver dette og jeg funderer over om jeg i det hele tatt skal dele. Men det er et alt for viktig tema til at jeg som av fri vilje har valgt å blogge ikke skal tørre og dele eller snakke om ubehagelige temaer.

Psykisk helse for meg er preget av en oppvekst med utestengelse, mobbing, verbal og fysisk misbruk og selv om ikke hele oppveksten min har vært slik har det vært med på og forme meg til en viss grad, den jeg føler meg som i dag. Det har også vært med på og minne meg på hvem jeg ikke vil være lengre og hva som ikke er greit å oppleve for barn og unge.
Psykisk helse finnes i alle aldre, former og livssituasjoner. Jeg føler jo selv at jeg kan oppfattes som ei jente som stort sett er glad, sprudlende, har et sosialt liv og har et fast grep på hva jeg ønsker i livet, svaret er nei. Livet er ikke så sukkersøtt som vi gjerne vil fremvise på Instagram og sosiale medier. Den delen av vår hverdag kan være så utrolig overfladisk og ikke ekte i det hele tatt, det er først og fremst ikke det som spiller størst rolle i livet, det er jo åpenbart de menneskene som får deg til å smile og føle deg elsket og de dagene som gjør deg lykkelig som betyr noe. Jeg har både gode og dårlige dager, og de gode dagene verdsetter jeg høyt for alt de gir meg. Det er de gode dagene som får meg igjennom de dårlige, bare tanken av hvordan noen dagen kan bli er en motivasjon i de dårlige dagene.

Det som kan gjøre den store forskjellen når det er snakk om psykisk helse er åpenhet, å ha noen å snakke med kan være den faktoren som får snudd om alt. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde motet til å snakke med noen når jeg ikke hadde det greit. Det å holde følelser og problemer inni seg over så lang tid tærer på deg som person, og det kommer ingenting godt ut av det, det kan jeg skrive under på. For meg har årsaken for å ikke å dele vært at jeg vil ikke at de jeg snakket med skal ta det innover seg som sin byrde og bære, når det er mitt problem og mine følelser. Herregud så idiotisk av meg å tenke slik. Mennesker med empati er jo bygd på en slik måte at man av naturlige årsaker har medfølelser for andre og bryr seg. Så det er ingenting å være redd for.

Jeg tok for noen uker siden det tøffeste steget så langt i livet, jeg åpnet meg for en person jeg kan stole på og delte alt grumset jeg har bært på de siste 15 årene. Selvom det gjorde forferdelig vondt å rippe opp i gamle sår var det som om jeg mistet vekter fra skuldrene og endelig kunne puste ordentlig ut. Følelsen jeg hadde der og da er ubeskrivelig. Og nå har jeg endelig tatt meg motet til å snakke sammen med noen som er utdannet til dette fagfeltet og har lyttet til tusenvis av mennesker i lignende situasjoner. Min første time hos psykolog er faktisk denne uken og jeg både gruer meg, blir kvalm av tanken og litt glad på samme tid. Om du ikke har turt å gjøre som meg å ta tak i problemene selv ber jeg deg i det minste åpne øynene for andre og snakke med den personen du tror sitter i den situasjonen eller han/hun som sitter alene i lunsjen. Man kan oppleve dette på arbeidsplassen, på skolen, hjemme, på fritidsklubben, i vennegjengen og på nettet for å nevne noen. Vår psykiske helse smitter over på hva vi gjør i hverdagen og hvordan vi oppfører oss mot andre medmennesker. Det er så lite som skal til, men det kan bety så mye!
Det jeg har gjort ekstra mye av idag er å smile til alle jeg møter, si hei til gutten bak kassen, være behjelpelig mot en stakkars jente som skled i en sølepytt, og det at jeg sitter her nå og deler dette med alle dere håper jeg kan gjøre en bitteliten forskjell.


Likes

Comments

Skrevet i : Personal

Vell... for en tid tilbake delte jeg et innlegg om min nabo fra helvete. Jeg skrev innlegget med en klype salt og en dæsj humor. Men nå ser jeg virkelig ikke humoren i dette lengre. Situasjonen før var som følgende: Min nabo tok seg friheten til å tenne seg en røyk (av typen hasj/ marihuana) opp til flere ganger om dagen hver bidige uke siden vi flyttet inn i denne ellers flotte leiligheten i en rolig blokk på Bislett. Dette trodde jeg var det eneste problemet, men det lå visstnok mye mere bak.

Vil si at situasjonen har eskalert og jeg liker virkelig ikke å føle meg utrygg i mitt eget hjem. I kveld ringte det på dørklokken min og jeg tar røret og spør hvem det er. "Det er fra politiet, lukk opp døren". Jeg åpnet døren og slapp dem inn i blokken. Dette er da ikke første gang de kommer på besøk, er vell 5 gangen på 4 måneder.

Jeg er ikke vandt til slik dramatikk rundt meg, men det gjorde meg selvsagt nysgjerrig på hva som foregikk. Det tror jeg de fleste hadde blitt. Naboen min er nesten 2 meter høy og nærmere 110 kg med muskler, han er rett og slett ingen lett mann og felle. Det måtte hele 6 politifolk til for å få kontroll over han og legge han i bakken, der han ikke kunne gjøre mere skade til seg selv eller andre rundt han. Og jeg ble helt sjokkert da jeg gikk inn i leiligheten hans for å sjekke at kjæresten hans hadde det bra. Det var glass over alt! døren til gangen lå på kjøkkenet og badet fult av blod. Jeg grimmes, ikke et syn jeg er vandt til å se og kommer til å glemme med det første. Heldigvis er det ingen vold innblandet mellom han eller kjæresten. Men han oppleves som destruktiv og jeg klarer ikke å slutte å tenke på hvordan han har det, hans historie og hva som vil skje i fremtiden. Jeg føler det er alt for mange tapte sjeler som vandrer gatene i Oslo uten å få den rette hjelpen, og frykter at dette er en av de mange tilfellene.

Så, hva kan vi som ser dette gjøre for vedkommende? Jeg vil ikke vitne naboen min på denne måten igjen, truende, ruset, ikke i stand til å ta vare på seg selv. Når man gang etter gang roper om å ende livet sitt er det er skrik om hjelp, og bli tatt på alvor. Jeg føler meg automatisk hjelpesløs under slike situasjoner, og det beste jeg har gjort er å ringe etter hjelp. Men når nødetatene kommer, snakker med han, og det er tilbake til det samme dagen etter ser jeg at det trengs andre midler for å hjelpe denne mannen. I kveld prøvde naboen min å ende alt ved å kutte pulsåren sin, jada, jeg vett at det helt sikkert er ekkelt og lese om dette og til og med unødvendig av meg å nevne detaljer, men dette er ikke noe å skyve under teppet. Det er alvorlig, og dette skjer så alt for ofte og ender i tragedie.

Jeg har de siste månedene tenk på han som den irriterende naboen som røyker hele tiden og ikke bryr seg om lukten kommer inn i vår leilighet og plager oss. Men etter i kveld er han ikke den irriterende naboen lengre, heller ikke naboen fra helvete. Men en som tydeligvis trenger profesjonell hjelp og de menneskene han har rundt seg har tydeligvis vært av feil selskap med feil intensjoner.
Selv om jeg til tider har vært redd i mitt eget hjem kommer jeg ikke til å være det lengre, hvertfall ikke for min nabo. Han trenger sårt hjelp, og det minste jeg kan gjøre er å banke på døren hans og snakke med han.


Likes

Comments

Skrevet i : Personal

Valg natten var ekstremt spennende og opphetet, jeg sjekket nettaviser og mobilen støtt og stadig for å få med meg de nyeste målingene og jeg må ærlig innrømme at jeg ble sittende paff. For 4 år siden, og forrige stortingsvalg var jeg nettopp vervet meg til Forsvaret, til min førstegangstjeneste. Vi hadde akkurat kommet hjem fra en lang øvelse i skogen og jeg hadde ikke tilgang til mobil eller internett under øvelsen. Når vi endelig kom hjem fortet jeg meg til TVen og ble sittende og følge med så lenge jeg kunne. Jeg ble knust når valgresultatet var endelig og sersjanten min (som var en Høyre-mann) kunne gni det inn i ansiktet mitt. Og tårene presset på, jeg var i mange år før førstegangstjenesten politisk engasjert og jeg vil påstå at jeg fremdeles er det. Om ikke aktivt i et politisk parti, så følger jeg med, diskuterer, gjør min borgerplikt, engasjerer meg og bruker stemmen min for alt den er verdt.

Tårene kom, og tankene løp løpsk om hvordan fremtiden ville bli, hvilke saker som ville jobbes med, hvor mye fremgang vi kom til å få. Listen er lang, og jeg kjenner det fremdeles den dag i dag. Som en innbygger av over 5,2 millioner i Norge deler vi mye, retten til å ytre våre tanker og meninger og bruke stemmeretten vår er en av de viktigste faktorene her.

"Min stemme har ingenting å si uansett, så ser ikke vitsen i å stemme i år".

Den har jeg hørt utallige ganger får og blir like frustrert hver gang. Altså, hvordan kan noen være så lavpannet at de ikke begriper viktigheten med å bruke stemmeretten sin? For det første burde man føle seg priviligert som får lov til å stemme, og vi er heldige som har et demokratisk samfunn. For det andre er det en borgerplikt og benytte seg av stemmeretten sin.

Etter min mening burde dere som ikke bruker stemmeretten deres bare klappe igjen brødboksen. Om dere likevel skal sitte der og sture og sutre over hva dere er misfornøyd med i samfunnet, vell, da kunne dere løftet på ræva den 11.september og stemt på det partiet som fremmer deres verdier og de sakene som er viktig for deg. Om du er en av de mange som mener at dere ikke er engasjert i politikk, ikke bryr seg, ikke forstår. Det tar dere maks 30 minutter og sette dere inn i hva de politiske partiene står for og jobber opp mot. Og om du bryr deg om at skolene skal være et sted for trygghet og godt arbeidsmiljø, veiene er for dårlige, skatten er for høy, innvandrere fortjener vår barnhjertighet, eldreomsorgen er for dårlig osv. Ja da er du faktisk politisk interessert.

Fra 2011-2013 var jeg veldig aktiv og engasjert i ungdomspartiet til Arbeiderpartiet og har aldri angret på mitt engasjement og min lærdom jeg innhentet i AUF.
Jeg gav mye av meg selv og min tid til politikken, men politikken gav enda mer tilbake til meg.
Jeg fikk muligheten til å starte opp eget lokallag i Mandal og Lindesnes, deltatt på fylkesstyret og en rekke turer inn til Oslo AUF og møte andre herlige mennesker som virkelig brant for det de arbeidet med.

Jeg fikk reise på lederskolering, politiske kurs, møte representanter fra Stortinget, holde 1.mai tale i Mandal, arrangere helgekurs for AUFere fra Vest-Agder, Aust-Agder, Østfold og Vestfold, delta på årsmøte for Vest-Agder Arbeiderparti og Landsmøte i Oslo for AUF. Listen er lang, og minnene er mange. Fantastiske opplevelser, fantastiske mennesker, fantastisk ungdomsparti med et unikt samhold og åpenhet for alt og alle.

Egentlig spiller det lite rolle i mine øyner HVA du stemmer på. Det viktigste er at du faktisk stemmer og engasjerer deg i hva som foregår rundt deg. Jeg vil til slutt gratulere Høyre med valget, og dele noen gamle bilder fra min glanstid som aktiv AUFer.


Likes

Comments

Skrevet i : Personal

Det er en tanke som har slått meg flere ganger, og jeg er usikker på om jeg skal gripe den og realisere den.

Har nettopp begynt på mitt 3 år i Bacheloren på BI. Og er veldig sikker på at dette blir det siste året jeg studerer på BI. Skal gi 100 % det siste året og få det diplomet som jeg pokker med har gjort meg fortjent til. Herregud så mange sene kvelder jeg har vært på den skolen for å lese pensum, skrive notater, jobbe med oppgaver og jeg har jammen meg kommet meg fint gjennom disse 2 årene. Det å være student er både fysisk og psykisk slitsomt for mange og vi takler studietiden forskjellig alle sammen.
Jeg har hatt oppturer og nedturer, og noen dager må man spørre seg selv om det er denne retningen man ønsker. For det finnes hundrevis av studieretninger man kan ta og tusenvis av yrker og jobbe med. Drømmene mine har vært mange og svært ulike, men for øyeblikket sitter jeg med en drøm og den skal jeg virkelig jobbe beinhardt for å oppnå!
Det er sjeldent at ting faller i fanget på deg uten at du har lagt ned noe arbeid for å få det, så jeg vil alltid ha en sterk og stabil arbeidsmoral for å nå så langt jeg klarer og oppnå målene mine.

Men hva jeg vil gjøre etter endt studie på BI er enda litt uklart. Jeg vett jeg kunne gjort det bra innenfor markedsføring, sosiale medier og salg. Men det er mere enn dette jeg vil bedrive tiden min med.
Jeg har en plan om hva som skjer neste høst, men ser ingen vits i å dele dette med dere før det er sikkert og igangsatt.

Når jeg først skal si til meg selv at "Nå er jeg her, Dette er toppen, Du har endelig klart og oppnå drømmen din", den tid kommer, og da vet jeg det.

x

" It's a thought that has hit me several times, and I'm not sure if I'm gonna catch it and realize it.

Have just begun my 3 years in the Bachelor of BI. And am very sure that this will be the last year I study at BI. I will give 100% in the last year and get the diploma that i have worked my ass of to earn. Oh my gosh,so many late nights I have spent on that school to read the curriculum, write notes, work with tasks and I've had a good time through these two years. Being a student is both physically and mentally difficult for many and we all handle this time to study different from each other. I have had ups and downs, and some days you have to ask yourself if this is the direction you want to go. Because there are hundreds of studies you can take and thousands of professions to work with. My dreams have been many and very different from each other, but at the moment I'm having a dream and I'm really going to work hard to achieve it!

It's rare for things to just fall in your hands without having to do anything to get it, so I will always have a strong and stable work ethic to reach as far as I can and achieve and accomplish my goals.
But what I want to do after graduating at BI is still a bit unclear. I know I could do well in marketing, social media and sales. But it´s more than this I want to spend my time with.
I have a plan of abput what i´m doing next fall, but I do not know to share this with you until it's settled and started.

When i can finally say to myself, "Now I'm Here, This is the Top, You've finally achieved your dream", that time will come and when it´s here, i´ll know."


Likes

Comments

Skrevet i : Personal

Har vi ikke kommet lengre enn dette her? Vi er i 2017! Etter generasjoner med "ulikheter", fremmedfrykt, raseskille og hat. Hvor tusener har stått opp og kjempet for denne årsaken, blitt undertrykket, sett ned på, spyttet på, banket opp og mistet livet. Og for hva da? Sin rase? Etniske bakgrunn? Seksuelle legning? Hudfarge? For at man er et menneske med ekte tanker og følelser?

Som dere kanskje vet slapp bloggeren, Sophie Elise låten "all your friends" nylig samt en musikkvideo hvor hun synger, danser og omhavner en ung mann. Det at han har mørk hudfarge ser jeg på som irrelevant da det ikke burde hatt en dritt å si hva slags farge huden vår er!

Sangen handler om kjærlighet. Og det handler dette blogginnlegget om også.

Jeg ble oppriktig uvel av å lese i kommentarfeltet på videoen på YouTube. Den er smekkfull av kommentarer fra mennesker med slike ekstreme meninger som jeg trodde vi var ferdig med og begravde i jorden for lenge siden. Hatet er så sterkt og jeg skjemmes over å være av rasen menneske idag. Hvordan er det mulig og slenge kommentarer som at rasemix burde bli straffet med gasskammer eller henges? At man støtter det Anders Behring Breivik gjorde? At Hitlers regime burde gjenoppstå og straffe slike handlinger med døden?

Det renner over for meg! Rasismen lever enda. Og det er bare vi som kan gjøre noe med saken. Det er faen ikke ok hvordan mennesker som deg og meg ikke kan føle seg likeverdige eller respektert. Uansett hvor sterkt hatet er, Kjærligheten er så mye sterkere. Det har vi bevist så utallige mange ganger før. Denne verdenen er alt for full av hat og ondskap, det kan vi vitne og relatere til hver eneste dag.

Tør og si ifra og si imot, for om dette ikke føles som din kamp og kjempe, så er det så mange andres kamp!

X

" Have we not come any further than this? We are in 2017! After generations of "inequality", fear for differences, segregation and hatred. How thousands have stood up and fought for this reason, been suppressed, looked down upon, spit on, beaten up and lost their lives. And for what? Their race? Ethnic background? Sexual orientation? Complexion? Because you are a human being with true thoughts and feelings?

As you may know, the blogger Sophie Elise released the song "all your friends" recently as well as a music video where she sings, dances and embraces a young man. The fact that he has dark skin color i think is irrelevant as it should not have any meaning what color our skin is.

The song is about love. And so is this blog post.

I was genuinely discusted to read the comments on the video on YouTube. It is so many of the people's comments with such extreme opinions as I thought we had finished and buried into the ground a long time ago.

The hatred is so strong and I'm ashamed of being of the race mankind today. How is it possible to be slashing comments that racemix should be punished by a gas chamber or hung? That you support what Anders Behring Breivik did? That the Hitler regime should resume and punish such actions with death?

That's it for me, I had enough! Racism is still alive. And only we can do something about it. It's not fair how people like you and me can not feel equal or respected. No matter how strong the hate is, love is so much stronger. We have proven this so many times before. This world is too full of hatred and evil, we can witness and relate to this every single day.

Dare to stand up for yourself or others, because if this does not feel like your battle to fight, it's so many others' battle".

Likes

Comments

Skrevet i : Personal

Da satt jeg her da, nok en gang, men tårene trillende, nok en gang.
Er så sykt vemodig å se den siste episoden av Skam for herregud så mye de 4 sesongene har gitt meg og så utrolig mange andre.

Skam har lært oss hvordan det er og bli holdt utenfor og stå uten noen nære venner når dagene blir turbulente.
Skam har lært oss hvordan det er og ha kjærlighetssorg, spiseforstyrrelse, være psykisk syke eller deprimert eller kjenne noen som er det.
Skam har lært oss hvordan det er for den enkelte og bli utsatt for seksuelt overgrep, og viktigheten rundt dette.
Skam har lært oss at det er greit og forelske seg i hvem man vil, og at kjærlighet ikke kjenner noen etnisk bakgrunn, hudfarge eller kjønn.
Og sist men ikke minst, så har Skam lært oss at fremmedfrykt kun ligger inni oss selv, og det er ingenting galt i å stille spørsmål og være nysgjerrige. For vi er alle bare mennesker, uavhengig av hva vi tror på eller ikke, hvem som hører bønnene våre. Vi er alle like mye verdt.

Innerst inne skulle jeg ønske det kom flere sesonger. Det er fremdeles så mange interessante mennesker som har sine viktige historier og formidle. Jeg krysser mine fingre for det.

Det er nok elendigheten hver eneste dag i verden, og jeg føler meg svært hjelpesløs hver gang det inntreffer en ny terrorhandling eller tragedie.
Hva kan jeg gjøre for å hjelpe når jeg bor hundre tusen min ifra? Man blir sittende på andre siden av verden og lese om nyhetene og kjenne på sinnet, men hvordan kan jeg gjøre ord til handlinger?
Det jeg har konkludert i er at jeg skal aldri slutte og vise mine medfølelser til mine medmennesker.
Jeg skal være snill og spre kjærlighet, uansett hvem du er, hvor du kommer ifra eller hvem du elsker- så er jeg ditt medmenneske.

Som overskriften sier "verden er ikke bra nok- du er perfekt" , fra min seneste favorittlåt taler for seg selv.

Med all denne elendigheten og onde handlinger er det tydelig at verden er problemet, samfunnet med ekstreme meninger som fører til ekstreme handlinger. Vi enkeltmennesker er mere nok bra som vi er, vi er perfekte som vi ble skapt og vår rett er og leve livet vårt så komplett og fult som overhode mulig.

Alt er love.

Likes

Comments

Skrevet i : Personal

Jeg vett ikke riktig hvor jeg skal begynne, føler meg frustrert og lei nå!

Dere som jobber for Staten, er dere klar over hvordan det er å vokse opp som ung i dette århundre? Hvordan det er og pakke sammen sine eiendeler og flytte ut av sin trygge boble for å studere i en fremmed by? Nei?
Så la meg forklare dere, en gang for alle!

Dette varierer selvsagt på hvor i landet man bor og studerer, men som student og bosatt i Oslo er det til tider ekstremt hardt...

Man skal jobbe hardt, møte til forelesing, pugge mye, lese tusenvis av sider med pensum-OG huske det! , holde fokus, spise sunt, drikke nok, huske og trene og være aktiv, ha et sosialt liv, unne seg noe fint, reise bort på ferie.

Det jeg vil ta opp med dere, kjære Stat, er studiepengene vi som studenter får utbetalt av Lånekassen. Det er ingen hemmelighet at de usle 7600,- er for noen akkurat nok og for andre alt for lite og skulle leve av i mnd som student.
Jeg kommer fra en normal familie og bestemte meg for å ikke bli avhengig av å spørre om hjelp med det økonomiske når jeg flyttet til Oslo. Jeg ville vise at jeg kunne klare meg selv og ikke trenge hjelp av foreldre til å betale regninger.

Igjen, dette varierer fra hvor i landet man bor, men i Oslo er boligprisene helt fucked up- for å være helt ærlig! Både om man eier eller leier. Og for studenter i Kristiansand for eksempel, så er nok studiepengene nok for mange av dem. Men i Oslo dekker det i mange tilfeller ikke husleien en gang! Og det er så langt bak mål som du får det. Jeg leier for øyeblikket og disse studiepengene holder på nippet til husleien og regningene. Så når dette er betalt hver mnd, tenker dere at jeg skal spise pensumbøkene mine eller hva er greia egentlig ? Jeg vil som mange andre ha muligheten til å gjøre alt det som ble nevnt over!

Studietiden skal være fantastisk og minnerik, og da hjelper det med noen ekstra penger etter husleie og regninger. Er det så mye å be om at skole og student budsjettet økes?

Har fått med meg at dere har økt studiestøtte fra 10 til 11 mnd, men dette med gradvis opptrapping. Her må jeg også klø meg i hodet. Har dere ikke innsett at norske studenter lever som kirkerotter på slutten av mnd, og at det åpenbart ikke er nok til å leve et verdig liv på? Det er tydelig og klart at vi behøver 11 mnd studiestøtte og det trengs ingen "prøveperiode" for dette.

Jeg har heldigvis en jobb ved siden av studiet som hjelper en god del for min del, så jeg kan føle at jeg lever godt og kan ha en god hverdag. Men jobber vokser ikke på trær, så er en god håndfull studenter som kun lever på studiestøtten fra Lånekassen.

Vi trenger 11 mnd studiestøtte- og er verdige dette!


// Amalie

Likes

Comments

Skrevet i : Personal

Jeg skriver dette innlegget med tillatelse fra den gjeldende, min pappa.


Onsdag formiddag kom mamma og pappa til Oslo for å delta på et pårørendekurs på Rikshospitalet.
Jeg hadde ryddet og vasket hele leiligheten dagen før de kom til Oslo, og avsluttet kvelden med å bake noen nydelige kanelsnurrer. Onsdagen slappet vi bare av hjemme hos meg og hadde en filmkveld med taco og John Wick- Actionfilm.


Året 2016 var et ekstremt traumatisk år for min familie og jeg husker hvor fysisk sliten jeg var og psykisk nedbrutt... lyset i hverdagen var veldig vanskelig og finne og det var tyngre og komme seg ut av sengen og gjennom dagene enn før.
Derfor var det deilig og få delta på dette pårørendekurset og møte andre familier, venner og kjære til pasientene som har gjennomgått mye av det samme som min familie. Alle med utrolige historier, opplevelser og ønsket om å lære hvordan man best mulig kan hjelpe og være der for den det gjelder.

Det var sykepleiere, dyktige leger, ernæringsfysiolog og hudspesialist. Alle med tonnevis av informasjon for oss og fordøye. Dette var et to-dagers-kurs, så bare tenkt dere hvor mye informasjon det må være for pasientene som har fått flere måneder med dobbelt så mye informasjon og ta innover seg.
Ventelistene på disse kursene er lange og vi fikk ikke plass på det første kurset etter operasjonen til pappa, men nå var det endelig vår tur, og det var så godt.

Det er noe utenom det vanlige og ha familiemedlemmer som har gått igjennom noe så traumatisk som en transplantasjon. Dag inn og dag ut med smerter. Smerter som vi utenfor ikke riktig begriper og kjenner oss igjen i, vi kan ikke klappe han på ryggen og fortelle han at vi forstår hva han føler og tenker, for det er det ingen andre enn han selv som kan.
Og i og med at jeg bor i Oslo og mine foreldre i Mandal kan jeg dessverre ikke være der for pappa til en hver tid. Jeg tror derfor dette kurset har gjort meg veldig godt, og jeg ønsker og lære så mye som mulig for å forstå hva pappa må leve med. Og igjen kunne støtte og stille opp for han når han trenger det.

Det jeg nå sitter igjen med etter to dager på kurs, er en mye bredere forståelse for hva disse menneskene må leve med, og alternativet hadde selvsagt verdt mye verre. Jeg fikk mye igjen av å dele min opplevelse med situasjonen og fortelle hvordan jeg følte det. Og svaret er en dyp sort, depresjon som jeg ikke klarte og rømme fra.
Jeg var hos pappa fra hans første dag på Ullevål sykehus, jeg dro dit hver dag etter forelesning og ble til sent på kvelden, så var det om igjen dagen etter. Det og se noen du bryr deg så mye om bli så syk går inn på deg, uansett om du vil det eller ei. Og jeg ble sint, fort irritert og hadde ingen lunte lengre. Mamma ble min "boksesekk", god som hun er forsto hun og lot meg slippe min frustrasjon og sinne ut på henne. Formen til pappa gikk fra stabil til forverret til kritisk. Og dagene var lange, vi visste at det eneste som kunne hjelpe nå var et nytt organ. Legene forsøkte og dra ut tiden så mye som mulig og tilpasse det slik at pappa kunne leve med leveren sin så lenge som mulig.

Det tok kun 7 måneder.
Fra tilstanden hans ble oppdaget og innsett å være så alvorlig som det var - til han våknet med et nytt og friskt organ.
Og jeg husker det som det skulle vært i går, og våkne til den beskjeden at operasjonen og transplantasjonen var gjennomført var den absolutt beste oppturen jeg hadde hatt i 2016. Vi skulle få tilbake en frisk pappa, ektemann, sønn og bror.

Vår historie og situasjon er like ulik og unik som resten av familiene og pasientene som gikk gjennom transplantasjon. Jeg er på grensen av over-emosjonell og røres av alles historie, det er umulig og holde følelsene og tårene tilbake når jeg lytter eller forteller om opplevelsene. Men herregud så godt å få lettet på trykket...

Angrer ikke på deltagelse på kurset, vil gjerne være med på flere lignende kurs! Og ingenting av dette hadde vært mulig foruten organdonorer, noe man trenger flere av. Jeg er organdonor og håper min kropp kan bidra til å redde mange liv etter min bortgang. Det er så enkelt og bli organdonor, man trenger bare og "Si det for å bli det", fortelle noen av dine nærmeste at du ønsker og være organdonor og fylle ut et donorkort du har i lommeboken din eller et klistremerke på lommebok/telefon. Noe du bærer med deg de aller fleste steder.
Her kan du fylle ut donorkort

Var en ganske vemodig meg selv som tok farvel med pappa og mamma på togstasjonen idag ettermiddag. Heldigvis er det ikke mere enn en uke til jeg ser dem igjen. Mine største støttespillere.


Likes

Comments