Jeg klapper meg selv på skuldra🙌🏼

Hei og god torsdag rundt om. Sitter her med kaffe i koppen☕️. Jeg har planer om og starte litt husvask til helgen etter hvert, da jeg gleder meg stort til vi skal på en camping tur i helga. Joda regnet er meldt, men det er da man må skyve det vekk, og skape hyggen og roen inni hytta.

Jeg har skrevt innlegg før der jeg har framsnakke venner og foreninger, men denne gang skal jeg skryte av meg selv❗️. Ja du leste rett, meg selv. Jeg er ikke den som roser meg selv ei heller klarer ta ros og komplimenter helt til meg. Jeg høer dem, jeg blir både rørt og kjenner på det, men noe inni meg skyver vekk rosen og gode ord, for jeg har en bit som ennå hvisker" du er ikke god og bra nok"! du blir aldri noe.. de kommer snikende frem når jeg minst venter eller vil ha dem. Men så skal jeg rose meg selv, klappet meg på skuldra mange ganger også..


Ja det har hent en sjelden gang at jeg har klart gått ca 10000steg om dagen.. Ikke for at jeg er lat eller ikke har orket, men for helsen ikke har klart. At jeg runda 15000 steg på en dag da vi var i usa på Alcatraz hadde vel ingen trodd langt mindre meg selv..


Men jeg klapper meg på skuldra, jeg har de siste åra klart gå mere og mere, jeg presser meg bortover noen dager som en annen land krabbe. Nei jeg er ikke fjell geit som går i høyden og bratte stigninger, ikke for jeg ikke vil, men for jeg vet ikke om jeg hadde kommet med ned om jeg prøvde...

Som noen vet så våknet jeg i 2004, og var nesten lammet fra korsryggen og ned. Jeg våknet med nerven i ryggen som da hadde fått rift og skade som gjorde at jeg ikke merket at jeg måtte på do.. Ja dette er et stort hopp å sette ned ordene på og ut til de som leser... , men historien er slik. Jeg våknet med at jeg hadde tisset på meg, kom meg ikke ut av sengen, bena var som bly. Trodde først de "sov". så med hjelp fikk jeg bena over senge kanten, skulle trå på bena og de svikta under meg. for å gjøre den historia kort, ble det 6 måneder med hvorav jeg knapt klarte gå, dro bena etter meg med krykkene..Før jeg kunne starte gå uten støtten. Det var starten på åra med lite mobilitet. Etter som årene gikk kom disse muskel og ledd plagene ned på papiret.. Og ja kjære deg som sliter med dette selv, vi vet alle at psyken spiller en stor tromme her. Har du det bedre psykisk så er letter det på de smertene du har, ja på en annen måte men det gjør det..


Jeg fikk beskjed etter beskjed om at jeg aldri ville klare gå mye igjen. At jeg måtte bare akseptere at slik var det. Jeg er ikke en som gir opp lett så nei jeg aksepterte det aldri. Men at jeg skulle klare det jeg klarer noen dager nå, er jeg stolt av. Og ja det er luksus og ha slike smart klokker, men jeg er utrolig glad i min. Den viser meg og motiverer meg i dagen og klare bare noen steg til, bare noen steg til. Men ja de dager man klarer over 10000 steg, merkes de neste dagene. Da blir ikke stegene så mye. Men jeg vet jeg tar det igjen. Og at jeg har disse små firbente som skal få sine turer i løpe av dagen er jo en god måte at du er gang. Noen dager er det ikke så lett å komme seg ut døra, for smertene rir i kroppen og i ben, og herr angsten er fremtreden. Sannheten er at jeg stengte meg inne i mange mange år, jeg gikk mine små turer, men alltid redd for at noen skulle studere meg, se på meg det jeg gikk og prøvde skjule. Smerter og plager syns i et ansikt og på gange.. Men jeg starta mine turer med et kamra i hånden, det gjorde at turene ble lettere.. Der angsten var sterkest kunne jeg gjemme meg bak kameraet, ta bilder og ja det var ganger jeg ikke viste hva jeg tok bilder av. Men så fikk vi Rocky og dørstokkmila forsvant nesten..


Så jeg går mine turer med dem, alene og tar en god pust med sjøen. Stedet hvor sjelen min finner sin egen ro. Jeg har sagt det før jeg er ikke lat, jeg går turer selv om mange nok tror man ikke er så aktiv. Det er ikke lengda du er i gang på , men at du velger gå fire små turer enn lange. Det er kun din kamp og jobbe deg frem på, selv om det er et steg fram og fire tilbake, neste gang er det to steg frem. Fra mine skryte steg den siste tiden, klapper meg på skuldra.. Bilde dryss på en av mine go steder jeg vandrer..

For få vet at...


Det er tunge steg, ikke for jeg gar dansende lår og en stor fin rumpe😂, men senskadene etter kreft behandlingen gir enorme smerter, nervesmerter i fra megen og ned, lymfeødem som pumper og viser seg mere når jeg har stått og gått litt. Men jeg danser til tider mine steg bortover med airpodsa i øra. En gave som brukes hver dag. Men ja så dere skjønner jeg klapper meg selv på skuldra, for stegne kan være tunge, veien har vært lang og er lang, men jeg vandrer mine steg selv!! Jeg tar et steg ad gangen , både langs vei og i den jobben man holder på med i seg selv.

Så i dag må det bli en tur å kjenne sjø lukta igjen, puste inn puste ut, la det strømme. Så takk til de nære venner som vet hvem vei jeg har vandret og jobbet meg frem, takk for dere har vært der som positive dråper i livet mitt. Deres omtanke har vært en pådriver og en energi booster i seg selv. Takk for dere har klappa og snakka det positive frem. Jeg er evig takknemlig ❤️


Åpent, sårt men ærlig, jeg er stolt over hvor stegene stegene mine har tatt meg👣👣💃🏻


Takk for besøket, legg gjerne igjen en liker som et tegn du har lest. Velkommen til bake☕️



#nouwblogger #tankespinn #hverdagsglede #fremsnakke #framsnakke #livet #kronisksyk #etstegadgangen #livetnå #småturer #angst #livetetterkreft

  • 211 visninger

Liker

Kommentarer

vibeke
vibeke,
Sterk lesning ❤️ Nei, det handler ikke om antall skritt eller antall høydemeter. Det handler om at du faktisk klarer å komme deg ut, gå på steder som gjør deg lykkelig. Noen dager klarer man færre skritt enn andre dager, men hva så? Heier på deg 😘
nouw.com/vibeke
Aimaander
Aimaander,
Tusen takk kjærr Vibeke før gode ord, men det er så rett. Det viktigste er at man kan ha gleden av og kunne få gå turer. Takk❤️😘
nouw.com/aimaander
frodith,
Jøss, for en framgang du har hatt da 😊 Viktig å rose seg selv. Ha en fin dag 😊
frodith.blogg.no