Om du fikk spørsmålet om du ville leve med de plager du har i livet eller ikke vært her? Både de du hadde før du gjennomgikk kreftbehandling og de som har kommet i ettertid, og de synlige endringer som har kommet som følge av både overgangsalder og lymfeødem. Om du fikk spørsmålet om du ikke har ønsket om bare slippe fra alt? Hadde du hatt et svar da?

Dette har jeg tenkt lenge på å skrive om, så nå hopper jeg uti..Ærlig og sårbart

🍀

🎶I'm a big big girl in a big big world,🎶 De linjer kommer fra en sang som spiller litt bak i minnene når jeg har tenkt på dette innlegg jeg har hatt lyst til å skrive. I tankene kan de linjer snurre som en plate med hakk i seg, I'm a big big girl, big big girl.. in a big big world.. og jo jeg er jo det. Det er sikkert mange som man både har hørt hviske og som tror det er for man ikke har tatt vare på den biten i seg selv.

Vel jeg hadde aldri problem med vekten, utenom de 30 kg æ la på meg under svangerskapet som tok meg 2 år gå ned igjen. De fant ut i Fredrikstad årsaken til den kraftige vekt økningen var for laft stoffskifte. Så jeg gikk fra tynn, til en dame med former. Men det var før henge mage og lår kom som følge av alle strålinger. De kg som gikk av lagret under kreft behandlinga var tilbake før et år var gått i trippel for tall og mere til de neste 2 åra. Det var da jeg uten noe å kunne reklamere på eller nekte velkommen, var Lymfeødem, stråleskade tarmer som laget innsnevringer og også ga men Aileen min ( les brokken)(galgenhumor).

Bilder jeg ikke trodde jeg kom til å dele.. men hopper etter Wirkola på mange måter jeg..

Jeg satt så over noen bilder her om dagen da jeg begynte tenke skrive noe om dette med vekt økninger da man leser så mye rundt om. Jeg ser mange får stygge kommentarer og jeg blir vel ikke overrasket om noen finner min og kommer med noe. Jeg fant dette bilde hvorav mange henger eller dvs ring kanten rundt der strålingen gikk. Ved brokken som til tider kan ses og jeg føler det ser ut som jeg er på vei. Jeg har hørt kommentarer som ikke var ment for meg å høre.Dette andre bilde var da jeg var med min kjære ut å kjørte med han på jobben.Nettopp for det viser litt meg.

Så jeg har fikk spørsmålet; Om jeg ville leve med de plager livet har gitt meg eller ikke vært her.. Jeg svarte kanskje kjapt, æ leve live. Æ sett pris på live mitt selv me disse dagen av ting og hvordan ting har blitt, men det var en periode det første året etter kreft behandlinga hvorav jeg til tider skulle ønsket jeg hadde sluppet..Men som mor måtte jeg fullføre jobben min var tanken min, jeg måtte se min sønn ferdig med utdannelse og starten på livet selv..

Jeg har hatt mange tårer og forbannelser etter dette nye livet etter kreften for hva det har gitt meg, som nye pakka i livet å leve me. Ingen sa jeg skulle gå opp på det meste nesten 30 kg me overgangsalderen, lymfe ødemet og hormon medisiner pga tidlig overgangsalder. Da stoffskifte kom i rett verdi på over 10 år gikk jeg ned noen kg. Nok til at det merkets, men endringer og mere ødem er mere kg.. Jo jeg skal innrømme jeg ble så så desperat å søkte om slanke operasjon, men min ernærings lege sa ganske så kjapt hun trodde det ikke var noe vits i å søke da det ikke var derfor jeg var kraftig. Hun hadde rett , jeg fikk avslag pga mine kg var av lymfeødem og at der var uansett en fare med at jeg ikke ville ha våknet pga all arrvev dannelse som kunne gitt komplikasjoner.. men jeg forsøkte.🤷🏻♀️

Jeg bruker heller litt for store klær enn for små. En liten uvane av og til ;) Som da jeg skulle teste ut bestille en kjole ( den svarte) fra Dresslily som forresten har samme klær som Rosegal. De sender nok om hverandre. Men jeg hadde lest negativ om tale om personer som ikke fikk varene sine eller penger tilbake så jeg turte ikke bestille. pluss at jeg ble ikke sikker på den Str i Usa kontra Uk Str kontra Eu Str. Noen noen gang så kan det være en liten Str 48, neste gang en stor, og flær jeg ikke får prøvd først ja da pleier jeg ikke ta sjangser slik.

Så da jeg fikk den svarte i gave til bursdagen min sa jeg bare bestill den største😳Altså den i 5xl. jeg tenkte da skal den nå passe i alle fall slik at jeg kunne ha den i bryllupet vi skulle i. Men den svar stor ja. jeg likte den så godt og ble overrasket over stoffet i den også, men heldige meg som har en bonusmor som er en kløpper med symaskin. Jeg spurte pent om hun ville prøve sy den inn og ordne slik at den i iallfall ble litt mindre. Hun gjorde det, lite viste jeg hvor mye jobb hun fikk med den, i den forstand måtte sy den ned noen Str, klippe til og få mønster møtes bak igjen, ta vekk og flytte glidelås , pluss mere. Men hun fikk den klar til vi måtte dra, og jeg følte meg fin der vi pynta oss opp og dro avsted.

Så nå har denne sjøgrønne kjolen og den svarte toppen kommet. Kjolen var bare nydelig ha på, og kommer til og være god å ha på i varme dager til ferie turen kommer. Den svarte jumperen med blonder var bare en drøm og ha mot huden. Jeg har et "handicap" og det er at jeg må ha noe langt over rompa, slik har det vært etter lymfeødem kom. Så denne henger fint rett under midjen mot rumpa. Har sett på noen knebukse jeg skulle ønske jeg hadde til turen , men det får være for denne gang. Men om du syns som meg at det ikke er lett å finne , litt rare, litt kule, litt kvinnelige klær selv til formfulle ta en titt innom de sidene 😊

Disse rosene er til deg ;

Til slutt vil jeg takke en blogger her inne , Kari Maritas https://nouw.com/karimaritas

for sin åpen het, sine ærlige tanker og følelser i det hun skriver om det å slite med overvekt og ikke minst alle de stygge kommentarer du har fått igjennom tiden me din ærlighet. Takk for du er du, og at du blogger og skriver om det du har på hjerte. Jeg vet at det ikke er like lett med mange ting, og ofte blir æ rørt når jeg leser dine innlegg. Du forteller slik er det og ferdig me det. Det er ikke lett å skrive alltid , men deg med flere her inne takk for dere skriver å deler det med noen i alle fall enn holde det for dere selv. Takk til dere.

Så en takk til deg som stakk innom og leste🌹

#nouwblogger #livet #livetetterkreft #tankespinn #hverdagslivet #endringer #blogg #takktildere

Det er utrolig hvor fort det begynner blir tidlig mørkt igjen ute. Det blir tidligere og tidligere. Jeg har fundert litt i det siste på noen ting når det kommer til dette med deling og reklamering av sin egen blogg på facebook, også instagram. Vi er mange som blogger av ulike grunner. Noen er de fødte neste influensene , tenke seg til et nytt "yrke" i listen oppsto med denne nett verden. Mens noen av oss sitter med mye vi kan og vil dele av ulike ting 😊. Er det jeg syns er så fint. Vi kan skrive og dele det vi ønsker.

Jeg skriver det som er i og rundt mitt hverdagsliv. Jeg har delt mine innlegg på blogg grupper for å reklamere litt ja for meg selv å se om det var endringer på statistikken de ganger jeg gjorde det eller ikke. Noen har jeg delt på min fb, slik at venner og familie kan lese. Men jeg fikk et tips om å lage min insta over til bedrift, samt legge ut en post når jeg hadde skrevet et innlegg. Og med det får man en side eller gruppe på fb å dele innlegga med. Jeg har tenkt litt men ikke bestemt meg ennå. Det hadde vært lettere med en slik tenker jeg for da hadde jeg slippet spamme ned veggen min med innlegg, og de som hadde interesse kunne likt eller følgt siden / gruppen selv og sett når det var postet noe. Det hender jeg skriver og har skrevet innlegg jeg ikke har delt. Dette for det er ting som jeg både har hatt et behov for å skrive men ikke delt for jeg har ikke ønsket føle jeg klaget eller at det er enkelte tanker man burde holde for seg selv. Jeg står for alt , ikke misforstå , men det er ganger man bare ikke deler på min egen fb.

Så undrer om det er flere som har slike sider/ grupper? Svar tas imot omså på melding eller mail:)

En god og bekymringsfri natt ønsker jeg rundt om🌹

#tanker #tankespinn #hverdagstanker #hverdagslivet #blogging

Det er ganske deilig og utrolig at jeg kan sitte her ute på verandaen å skrive. Det er ikke ofte det er vær til slikt. Natten har vært en lang natt, da det ble litt for varmt og kroppen kom i uro og ikke falt til ro. Så lite søvn og tidlig opp og ut i skyggen jeg gikk. Nå skal ikke jeg klage på varmen , for det er deilig nå som den først er her.

Jeg skrev tidligere at jeg skulle dele noen spørsmål som jeg fikk til innlegga ;

Lille speil på veggen der https://nouw.com/hverdagsfruenoglivet/lille-speil-pa-veggen-der-ser-du-35858791 og til innlegget om Herr X

https://nouw.com/hverdagsfruenoglivet/kopi---hei-herr-x-husker-du-den-lille-je-36166248

Jeg har fått spørsmål ang kreften og tiden der, men tenker jeg tar med noen her nå.

Spørsmål:

Om hvorfor jeg aldri stakk hjemmefra når det va krangel og vold.?

Æ trur de første åra dette var og når det hendte så tok æ på mæ rollen og skulle beskytte mamma. Noen måtte jo stå ved hennes side. Som barn så er man lojale  mot sine foreldre så man gjør som man får beskjed om i den alderen. Men jo det hente jeg gikk og gjemte meg, enten nede i kjelleren hvorav vi leide ut hybler, eller i garasjen under en slik arbeids benk. Jeg husker jeg satt der og begynte skrive navnet mitt og mammas for jeg tenkte han kan jo ikke fortsette bo her, men det gjorde han. Jeg skrev navn i garasjen, under salongbord på stoler, EM som mammas tegn. Jeg gikk når det roet seg, men måtte være tilbake sjekke at det gikk bra de sende åra.

Hvordan var det ha venner på besøk eller om jeg hadde etter en slik krangel?

Det var ikke mange jeg ville ta med hjem. Det endte med at jeg selv bare var ute til jeg måtte hjem. Når vi starta på ungdomsskolen og de åra det var som verst i grunn så gikk jeg hjem, var han hjemme tok jeg med meg bøker til skole arb og satte meg i vaskekjelleren, alt for å ikke lage lyd om han sov etter en nattevakt. Når det var gjort gikk jeg ut, opp tim min barndoms venninde. Jeg ville ikke være der mere enn jeg trengte. Jeg søkte bort. Men ja det hendte at jeg hadde overnattings besøk om sommer når hyblene var ledig, og da kunne æ bruke den under stua. Den hybelen som var mest lytt.. Så ja det vat ganger det smalt der oppe og noen hørte det nede.

Du skrev du ikke kunne delta på drill stevene. Hvordan var det for deg å bli med på klasse turer og andre aktiviteter?

Jeg husker vagt det var en leirskole tur vi skulle på, etter frem og tilbake skulle jeg si at jeg ikke ville på tur. Dette vet jeg ikke hvorfor , men tenker meg det var for jeg ikke skulle komme i å si noe. Sannheten var jo at jeg var ofte redd for M når jeg ikke var der. Selv om sant skal sies det var ikke sloss, vold og krangel hele tiden.

Hvordan ville du reagert om du sto annsikt til innsikt med han igjen?

Det er noe jeg brukte tenkte på før. Jeg vet ikke. jeg vet ikke om jeg hadde sagt noe eller om jeg hadde snudd meg gå den andre veien. Jeg pleide tenke tidligere at jeg skulle så gjære hatt mail Adr hans. Skrevet det jeg ville eller delt noen av disse innlegg. Ikke for at jeg tror han hadde brutt seg.Men igjen for min del. Jo jeg skal innrømme i mine mørke og tunge stunder skulle æ ønska æ hadde ønska han hadde måtte kjent på det selv.., men jeg er ikke laget av å hate til syvende å siste. Så jeg vet ikke...

Er det mange som hvet hvem denne Herr X du nemner er? Og har noen som han kjenner lest innlegget?

Ja det er mange som vet, det er flere som har forstått, og ja jeg hat fått spørsmål om det virkelig kunne være han. De som har spurt har vist og vet fra M sin egen historie og ting hun sakte delte med noen, andre sto langs veien og både såg og viste. Men så var det mere slik da enn nå, selv om det ennå er, at det som skjer innen for husets fire vegger holder man der. Og som barn så hører du og irettesetter deg etter det som blir sagt i allefall til en viss alder. Jeg vet der er personer som kjenner han eller vet godt hvem han er, mange fra tettstedet og rundt har lest har jeg sett etter statistikken så ja mange vet. Jeg har faktisk mottatt meldinger hvorav det står " endelig kom sannheten frem som det ble hvisket om", på tross at ingen kunne tro han kunne være slik.

Og for å avslutte: Ja mange forsto selvsagt at den lille jenta innlegget var meg selv, mange forsto plutselig innlegget om prinsessen også i et annet lys. To siste spørsmål jeg velger før jeg avslutter.

Er det ting du er redd i dag som følge av det du opplevde?

Ja det er det, men jeg lever ikke med noen eller har tillat noen og være fysisk slemme mot meg eller min sønn. Jeg hadde perioder jeg var husredd, jeg har slitet og sliter med angst, herav det som også blir kalt GAD. Depresjon kom også hilste på i mange mange år. Jeg lærte meg min måte håndtere hverdagen min på, for jeg prata ikke om dette, men jeg skrev det ut. Brukte slike A4 kladde bøker på skolen, for det var den eneste plassen min mor ikke gikk snek på hva som var blitt skrevet. Men når noen på tull løfter hånden som i en klapp eller brått tar rundt meg så står æ klar med hånden opp.

Kan du noen gang tilgi Herr X?

Nei, nei dessverre får jeg si det kan og klarer jeg nok aldri. For så mye kunne vært annerledes inni meg og for min del både i framtids valga og mere. Jeg har dog i alle år levd med det, bært byrden, jeg valgte LIVET og selv om jeg nå har poppet dette ut og vekk fra bare mine skuldre, har det vært den beste biten. Jeg vet det vil komme tider og perioder sikkert ennå hvorav bilder og minner kommer frem , men jeg bærer dem ikke med redsel lenger. Det er ikke noe lenger jeg må tie og håndtere alene. For det har på en rar måte, vært og føltes lettere etter jeg skrev dette ut. Men nei jeg kan aldri tilgi han, det har jeg forstøkt å så mange år, tilgi men aldri glemme, jeg ville dog helst glemt alt og visket det ut.

Takk for du titta innom, ønsker dere en fin søndag rundt om🌹

#nouwblogger #livet #såreminner #hverdagslivet ​​​​