Anja Catrine Venås


Wow. Som jeg savner Bergen.

Fjell og sjøluft. De korte gåavstandene. Brostein. Gatekunst og graffiti.

De små utestedene.

Jeg savner Sebastian, Joakim og Malik.

Jeg savner det lillekollektivet vårt og de jeg bodde med der.




Jeg savner det lille rommet mitt.

Hvor jeg spiste, hadde overnatting, tegnet, gråt, snakket i telefonen, lo og hadde sex i sengen som ikke var min.




Virkelig - jeg flyttet inn på et dødslite rom. Og alle møblene var der fra før. Det var så vidt plass til å gå ved siden av sengen. Derfor måtte jeg flytte alt til andre enden av rommet om jeg skulle ta et bilde. Og da var det ikke kjangs til å få opp døren.



Andre ganger satt jeg meg i sengen, foran vinduet. Det er en forresten en liten lifehack.



LIFEHACK: ALLTID TA SELFIES FORAN ET VINDU (det er da lyset blir bra)



Det første semesteret var jeg nesten mer på reisefot enn hva jeg var i Bergen. Om jeg ikke var i USA så var jeg hjemme på Gol eller i Oslo.

Likevel tror jeg man knytter et spesielt bånd til de forskjellige stedene man har bodd. Man tar på en måte med seg en liten del av stedet, så det føles ut som hjemme.



Når det kommer til fadderuken...

Sorry for å si det BI, men jeg likte opplegget til universitetet bedre. Her var det ny utkledning for hver dag, konkurranser mellom de forskjellige faddergruppene, bar til bar så vi ble kjent i sentrum...

Det var virkelig gøy.



Og det var selvfølgelig i fadderuken at Caroline, Vilde og jeg ble venner.



Det jeg kjente jeg savnet i Bergen var å ha en stor venninnegjeng hvor alle kjente hverandre. Da blir det ikke noe spørsmål om hvem man skal vorse med. Man slipper hilsing hver eneste gang man inviterer til noe, eller blir invitert til noe.

Nå synes jeg det er en del av hva som er morsomt. Å bli kjent med mange forskjellige mennesker.



Overraskende nok gikk jeg nesten oftere uten sminke enn med i Bergen. Jeg tror ikke jeg gikk uten sminke én eneste dag på videregående. Kanskje om vi hadde gym på starten av dagen - aldri ellers.

Men da jeg flyttet til New York var det så mange mennesker over alt at jeg følte det gikk fint å gå uten sminke. Da fikk jeg sansen for å sove litt lenger på morgenen istedenfor å bruke tid på å sminke meg.

Jeg vet ikke om jeg skal kalle det en uvane, men jeg gjør det fremdeles.



Av en eller annen grunn var jeg skikkelig flink til å lage mat det året.
(Med litt hjelp av Vilde noen ganger såklart)



Eller... Jeg var vel heller flinkere til å legge den pent og ta bilder av den.



Jeg var vel flinkere til å ta bilder generelt. Det ble som terapi for meg.

I tillegg er det jo så korte avstander til alt, så det ikke ble vanskelig å finne kule locations eller ting å ta bilder av.



Bygningene i Bergen er altfor fine. Gatene er trange. Husene er fargerike. Det er så mye å se, til tross for at det ikke er så stort.



Etter jul flyttet det inn to nye personer i kollektivet vårt. Og det var på grunn av Anny at jeg fikk sett så mange fine sider av Bergen.



Det lille sjarmtrollet her bodde noen år i Bergen da hun var liten. Dermed ble det oppdagelsesferd etter oppdagelsesferd. Noe jeg er veldig takknemlig for at hun dro meg med på.


Og disse gutta her...

Hva skulle jeg gjort uten den lille familien min? Som jeg kunne gå til uansett. Samme om det var tidlig om morgenen eller sent på kvelden. Tirsdag som torsdag og fredag som søndag. De som laget mat til meg, koste meg i håret, viste meg morsomme tv-serier og filmer, og fulgte meg hjem om kvelden.



Jeg elsker dere virkelig.



Det skal bli deilig å endelig dra på et etterlengtet helgebesøk.

Og enda bedre er det at Grethe skal være med.







BERGEN, WE'RE COMING FOR YOU!








Og ja, Vebbis-Pebbis. Jeg savner å bo med deg også...

Likes

Comments


Noen ganger tenker jeg at det beste er å bare gi opp. Gi opp hele greia.

Livet liksom.

Skolen. Instagram. Utdanning. Blogg. Trening. Rutiner. Andre mennesker. Relasjoner til andre mennesker spesielt.


Jeg vil bare forsvinne, egentlig. Fordi det er så mye som ikke gir mening. Det er så mye jeg synes er urettferdig.

Og jeg føler ikke jeg får til noen ting. At alt jeg prøver på blir feil.

Ordene som kommer ut av munnen min flyter ikke. Mye fordi tankene ikke får sortert seg. Alt kommer ut som...

... oppkast?

Kanskje et dårlig eksempel. Likevel finner jeg ikke noe bedre.

Samtidig er jeg så redd for å miste mennesker jeg liker. Noe som gjør meg desperat. Higende.

Jeg prøver å klore meg fast. Andre ganger dytter jeg bort.

Noe som kanskje har ført til at jeg skremmer vekk de jeg faktisk liker. Sånn skikkelig liker.



I de fleste tilfeller føler jeg meg ikke kul nok.

Ikke pen nok.

Ikke tynn nok.

Ikke smart nok.

Bare den samme gamle regla om å ikke være bra nok.

Den jævla klisjeen alá jenteproblemer.


Så jeg legger meg til rette i sengen, i det mørke rommet.

Føler meg desperat fordi den ene gutten ikke svarte. Fordi en annen har fått kjæreste.

Kanskje mest fordi jeg har blitt blokkert og jeg ikke vet grunnen.

Mislykket, ikke sant. Det å ikke være bra nok.

Bare den samme gamle regla.


Jeg klikker meg inn på bloggen. Fordi jeg vet det er langt over en uke siden jeg blogget sist.

Mye fordi jeg i det sekundet ikke vet hvorfor jeg i det hele tatt gadd starte.

At i de minuttene jeg ligger alene i sengen ikke forstår hvorfor jeg ønsker å leve.


Så legger jeg merke til en ganske lang kommentar, skrevet av en anonym person.

Jeg leser.


Og jeg begynner jeg å gråte.



Så nå sitter jeg i mørket med Halsey på ørene og skriver igjen.

Så sinnsykt takknemlig.

Så jævlig stolt av meg selv.

Så jævlig stolt av deg som publiserte den kommentaren.



Jeg har lenge tenkt at jeg blogger for å vise andre hvem jeg virkelig er. Fordi man sier at et bilde sier mer enn tusen ord, men man glemmer hvor mye det ligger bak et bilde.

Og jeg må le av meg selv. For jeg har glemt at mennesker leser hva de vil. De ser akkurat hva de vil se, og mener akkurat det de har lyst til å mene.

Kjære Anja.
Du skal blogge for deg selv - ikke for å prøve å overbevise noen idioter om at du ikke er som alle andre.



Takk til deg, du anonyme.

Takk for at du ikke bare lar tankene dine være tanker.

Å tenke er én ting. Å dele tankene sine med noen andre er noe annet.

Tusen takk. Du er med på å holde hodet mitt over vann.

Og det betyr ekstremt mye.




Dette er Halsey forresten.



Likes

Comments


Det er snart 2017. Jeg synes ikke det er lenge siden det ble 2016.
Samtidig føles det ut som en evighet siden.

Det er rart det der. Hvordan tid kan være så relativt. Et minutt kan føles ut som en time. En time kan føles ut som et minutt. Eller et sekund. Avhengig av hvordan du har det. Hva du gjør. Hva du føler. Eller hvem du er med.



I løpet av et år er det mye som forandrer seg. Og man lærer veldig mye.
Det er noe jeg har begynt å tenke over. Hvor mye man lærer.



Jeg hadde egentlig tenkt å lage et langt innlegg om alt jeg har gjort dette året. Hvordan jeg har forflyttet meg gjennom Norge, og møtt så utrolig mange mennesker.

Jeg hadde tenkt til å skrive litt om hvordan det har vært å begynne på BI. At jeg fikk A på første eksamen og at jeg har funnet meg en ny, veldig god venn.

Men jeg vet ikke. Det føles litt feil å fortelle om alt det beste, ved å utelate alt det vonde.

For livet mitt går veldig opp og ned. Noe jeg glemmer at ikke alle er klar over.

Jeg hadde den beste nyttårsaften noensinne i fjor. Og det nye året startet med et valg som skulle forandre ekstremt mye for meg. Jeg publiserte et innlegg som jeg tror sjokkerte de aller fleste.

Hemmeligheten jeg hadde båret på i alle år - den jeg hadde brukt alt av energi og krefter på å skjule... Den var ute.

Og responsen var så ufattelig god. Jeg elsker dere. Hver eneste lille sjel som tok seg tid til å lese det lange innlegget. De som har møtt meg med forståelse. De som har sagt at jeg var modig. De som har sagt at jeg har inspirert dem.

I slutten av innlegget skrev jeg at 2016 skulle handle om å ta vare på de menneskene som gir meg noe, og at det er lov å kaste ut de menneskene som ikke gjør det.

Likevel har 2016 handlet om så mye mer enn det. Det har handlet om å være åpen.
Om å være ærlig - både mot meg selv og andre.

Det har handlet om å være ekte.

Disse tingene hadde jeg ikke klart uten innlegget mitt.



"This is the new beginning" var hva jeg kalte innlegget. Det var en helt tilfeldig tittel på dokumentet jeg hadde lagret på macen. Men da mamma leste innlegget, syntes hun tittelen passet alt for godt. Derfor ble det som det ble.

Det var faktisk begynnelsen på noe nytt.
Det var et innlegg som gjorde at jeg endelig kunne begynne å leve som meg selv. Som det mennesket jeg faktisk er.



Jeg leser gjennom innlegget en gang i blant. Og jeg forstår på en måte ikke at det er jeg som har skrevet det selv. Ordene kom så naturlig, og det er jo på en måte det jeg savner. De innleggene hvor fingrene går av seg selv på tastaturet, mens hjernen kobler ut.

Det er fremdeles mye jeg vil si. Det er så ekstremt mye mer jeg vil forklare. Men ting setter seg fast. Og jeg er redd for at det skal bli for mye. At folk ikke finner det interessant å lese.

Derfor vil jeg takke Skam.

Akkurat når jeg ikke tror serien kan bli bedre, drar dere inn noe så viktig som en psykisk lidelse omtrent ingen i målgruppen deres har noe kunnskap om. Takk for at dere normaliserer diagnosen, og ufarliggjør den.

Tusen takk for at jeg nå kan bli møtt med forståelse, istedenfor redsel.



Jeg strigråt da Even sendte melding til Isak. Mye fordi jeg syntes scenen var så fin, men også fordi den meldingen likesågodt kunne kommet fra meg.

Jeg så den episoden med to av guttene jeg bor med. Da den var ferdig sa jeg det til dem. At jeg er bipolar.

Det er vanskelig for mennesker å forstå noe de ikke helt vet hva er. Noe som det er litt skummelt å spørre om. Derfor trenger man at det blir snakket om psykiske lidelser. Ikke feie det under teppet. Heller ikke blåse det opp. Bare snakke.

Det var nettopp det roomien min gjorde. Han spurte hvordan sykdommen påvirker meg, ettersom det aller meste her i verden varierer fra person til person. Han spurte hvordan mine oppturer og nedturer var. Om det var noen utløsende faktorer. Om medisinen min virket og hvordan den fungerte.

Det er nettopp det man trenger. Å normalisere det i den grad at en slik samtale ikke er vond. For det skal faktisk ikke være tabu å snakke om sånt.

Jeg vet ikke med alle andre, men jeg setter mye større pris på slike samtaler enn de som ender med blikk i gulvet og et nervøst skifte av samtaleemne.



Det er 365 dager i året. Og jeg tror det som er best for meg, er som for Even. Å ta dag for dag. Eller minutt for minutt. Ikke tenke på fremtiden, som til tider virker så skremmende og dyster.

Hva jeg kan få ut av et helt år blir for mye. Tunnelen blir for mørk. Lyset i enden synes omtrent ikke. Derfor er det vanskelig å se noe som helst.

Derfor er jeg nødt til å tenke på hva jeg kan få ut av dagen i dag. Hva jeg kan lære i løpet av de 24-timene. Hvem jeg kan sende en melding til. Hvem jeg kan snakke med. Hva jeg kan gjøre for å være et bedre menneske. Og bare fokusere på de 24 timene døgnet har. Deretter starte på nytt igjen neste dag.



Det viktigste for meg i 2017 handler om at jeg må lære å leve med meg selv, uten bekreftelse fra alle andre.

Jeg søker etter alt for mye kjærlighet og aksept. Og om jeg ikke får det, knuser alt. Jeg er en vandrende kjærlighetsklisjé, som tror at det å ha det vondt og være såret er synonymt med å være forelsket. Jeg må lære meg at det er feil. Derfor er det mitt viktigste nyttårsforsett. Jeg må lære meg å være klar over hva jeg fortjener. Vite hvor mye jeg er verdt, og ikke la meg tråkke på. At om noen trykker meg ned, er de ikke verdt å bruke tid på. Jeg er nødt til å lære meg at jeg klarer meg, selv om det finnes mennesker som ikke liker meg.

For av en eller annen grunn dyrker jeg de som ikke behandler meg bra. Det er de som ikke liker meg jeg vil tvinge til å like meg. Og jeg må lære meg at det er feil.

Alle kan ikke like alle.



I 2017 vil jeg fortsette å være åpen - om ikke mer. Jeg vil være ærlig. Jeg vil gjøre mer av det jeg liker - som å begynne å danse igjen. Jeg vil bli inspirert, og jeg vil inspirere - på sunne måter.

Jeg vil være barnslig og ikke føle meg teit på grunn av det. Jeg vil kunne spise den burgeren og kose meg med is uten å kaste det opp igjen. Jeg vil kunne ha et forhold til en gutt, uten å være livredd for sex og alt annet som hører med.

Jeg vil kunne sole meg i bikini, uten å konstant føle på redselen om å se tykk ut. Jeg vil klare å konsentrere meg. Jeg vil bli kreativ igjen. Så jeg kan tegne, male, skrive og le. Jeg vil bli aktiv og glad igjen. Jeg vil at utseende mitt bare skal være et pluss, og ikke noe jeg dyrker. Jeg vil trene fordi det gir meg energi, og danse fordi det er gøy. Ikke for å presse meg selv til en uoppnåelig drømmekropp.



Disse målene... De såkalte nyttårsforsettene. Det er ikke noe jeg kommer til å følge slavisk. Det vil bli for vanskelig. Men jeg kommer til å ta et skritt av gangen. Dag for dag. Minutt for minutt.

Takk igjen, Skam. Dere lærer oss mye.


Likes

Comments

Kald luft. Tørre blader som krusper når jeg tråkker på dem. Lukter som farger minnene i hodet igjen. Tanker, om hvordan ting var før, hvordan de er nå, og hvordan de kommer til å bli. Jeg trekker pusten. Lukker øynene. Sangen på ørene som får hjertet til å slå et ekstra slag. Den neste som gjør at det brenner i magen. Så blir øynene blanke, og synet tåkete. Før jeg tørker en varm tåre bort fra det kalde kinnet, med noen enda kaldere fingre.

Likes

Comments


Choker - Nelly

Hjertesmykke - Bjørg Jewellery

Kjole - Nelly

Jakke - Saks Fifth Avenue

Sko - Nelly



Herregud. For noen fine søsken jeg har. 

Ettersom jeg har skilte foreldre bytter vi på hvor vi feirer jul. I år var det pappajul. På den siden har jeg bare søskenbarn som er eldre enn meg, mens på mamma sin side har jeg bare søskenbarn som er yngre. Så julaften er veldig forskjellig fra år til år. Likevel er det viktigste at jeg og søsknene mine feirer sammen.

Jeg er så glad i de tullingene der. Den ene mer useriøs enn den andre - men likevel så ufattelig snille. Lillebroren min Joakim klimprer på en gitar. Bjørg synger alle 12 versene i <<12 dagar i jola>>. Vi klemmer hverandre. Lekesloss. Og sitter på fang og i armkroker.

Som barn var jeg nok mest opptatt av gavene jeg fikk på julaften. Jeg trodde det var hva Bjørg gledet seg til også. Men mens vi pakker opp gaver, setter hun seg på en stol ved siden av meg og sier lavt at hun synes hun er heldig fordi hun har en så snill familie. Det var det beste med julen, sa hun. Å få få være med familien.

Og det er jeg helt enig i.


Likes

Comments


Bake er vel ikke det riktige ordet. Vi kjøpte en boks med ferdig pepperkakedeig for 10 kroner, spiste halvparten av deigen og stakk ut resten til forskjellige figurer og pyntet dem. Koselig var det uansett.


I morgen er min siste eksamen og det skal virkelig feires! Jeg planlegger et sykt morsomt vors med quiz, jellyshots, leker og rebus. Det er faktisk vanskelig å konsentrere seg om å øve fordi jeg gleder meg så mye.

Ønsk meg lykke til !! <3

Likes

Comments


Når mennesker reduserer responsen sin, eller rett og slett slutter å svare deg
er det jo som regel fordi de misliker deg, eller ikke liker
ting du sier og gjør, eller måten du oppfører deg på.
Eventuelt så har de endret oppfatning av hva slags person man er.
Plutselig er man masete.
Eller rar.
Folk slutter å svare om man er masete.



Nja
Om du kalkulerer med sykdom og mye annet så nei



Men ikke over tid.
Over tid, så nei.



Slutt å overtenke så mye



Men jeg klarer ikke.

Hjernen min er skapt på en uutholdelig måte.

Eller så er det forsvarsmekanismer som spiller inn.



Jajaa



... svar som det der trigger det i alle fall




Skal slutte nå.

Sorry. Natta.



God natt.



Likes

Comments


Rødvin. Konfekt. Fjell. Levende lys. Duft lys. Flammer i peis.

Stjerneklart. Stillhet.

Latter. Gode samtaler. Bilturer. Snø. Fin himmel. Og anatomiske hjerter.


Bare meg og Vilde på hytta.


Likes

Comments


Ååå, som jeg har savnet å være med denne jenta!! Herregud. Tuva er endelig ferdig med eksamen, så nå er det bare mine igjen før vi kan nyte alt romjulen (og julen i seg selv) har å by på. Jeg kommer antakeligvis til å være i Hemsedal 90% av romjulen, slik som jeg var i fjor.

Og jeg gleder meg som et lite barn.

Likes

Comments


I morgen starter min nest siste eksamen. Den aller siste er ikke før 21. Desember, noe jeg synes er skikkelig trist. For jeg vil hjem tidligere. Jeg vil ligge under et varmt pledd og se på gamle tegnefilmer, kjenne lukten av hjemmebakte pepperkaker og kunne se at hele verden er dekket av snø utenfor vinduet.

Å ha julestemning, og at alle vet hva det er og hva det føles ut som, det er egentlig veldig rart.

Men det er jo sånn med minner også. Man knytter spesielle følelser til spesielle perioder av livet, som kommer som små stikk om man lukter en lukt eller hører en sang.

Sånn er det i alle fall for meg.

Det er kanskje derfor man higer etter julestemningen. Fordi man vil oppleve den samme, spesielle følelsen om og om igjen - noe man ikke får gjort med de andre minnene.

Likevel lurer jeg på om julestemning bare er et minne det også, som stikker litt.

Og så er det over liksom.


Likes

Comments