Jeg har akkurat 4 minutter på å vise hva jeg er god på. 4 minutter.

Jeg setter med ned på den harde sofaen. Hele rommet er tungt av nervøsitet. Ingen sier noe. Jeg er helt svett i hendene. Det kommer en og annen hvisking i ny og ne, men ingen sier noe høyt. Noen ser på klokka. Alle venter. Jeg venter. Plutselig får jeg øyekontakt med ei jente. Hun smiler. Smiler sympatisk. Jeg smiler sympatisk tilbake. Kan se på hele henne at hun føler det samme som meg. Eller gjør hun det? Ikke vet jeg. Tror ingen kan føle det samme som meg akkurat nå. Det er helt stille i rommet igjen. Ingen sier noe. Enten så stirrer de i veggen, eller så ser de ned i telefonene sine. De klamrer seg fast i den, som om den er deres siste håp. Akkurat som om den kan hjelpe dem med å ikke kaste opp. Eller besvime. Eller begge deler.

En dame kommer ut av en dør. Hun er gammel. Ikke veldig gammel. Men litt oppi årene. Hun roper opp et navn. Det er mitt. Det er som om beina ikke vil røre seg. Men jeg kommer meg opp fra sofaen. Jeg kan kjenne blikkene til de andre i rommet i nakken. De ser på meg. Nå er det hennes tur, tenker de. Jeg håndhilser på damen. Hun fører meg bortover en korridor. Veggene i korridoren er hvite. Hvite som gips. Hun leder meg inn i det svarte rommet. Det sitter allerede to stykker ved bordet idet jeg kommer inn. Jeg hilser på dem. Hilser på de som har skjebnen min i hendene sine.

Jeg har akkurat 4 minutter på å vise hva jeg er god på. 4 minutter til å vise hva jeg kan. Vise talentet mitt på 4 minutter. 4 minutter. Jeg trekker pusten dypt. Jeg må klare det. De ser fortsatt på meg. Jeg går dit jeg skal stå i rommet. Vender meg mot dem. Lyset treffer meg i øynene. Jeg kan bare skimte silhuettene av menneskene bak lysene. Men jeg kan føle at de følger meg med blikket. Dette er øyeblikket. Øyeblikket jeg har tenkt på i alle år. Nå er jeg faktisk her. I rommet. Her. Her livet mitt kan forandres. Jeg trekker pusten dypt enda en gang. Tror jeg er klar. Er man noen gang klar for noe sånt? Ja, man er kanskje det. Jeg må bare gjøre det. Vise dem hva jeg kan. Men tenk om det ikke er bra nok. Tenk om jeg ikke er bra nok. Min største frykt er å mislykkes. Å ikke klare det.

Det er over. Over. Hele greia er over. Jeg kastet ikke opp eller besvimte. Men de reiste seg heller ikke. De hadde bare blikkene. Blikkene på meg. Jeg husker ingenting. Jeg sa ordene. Husker lyset. Ellers er det helt svart. Var det bra? Jeg går ut. Ut av rommet. Vil ikke være der lenger. Nå er det de som har tatt den. Nå har de den. På papiret sitt. Eller i hodet. Ikke vet jeg. Men de har den i alle fall. De tok den fra meg. Men de bestemmer om de vil beholde den eller gi den tilbake. Valget er deres. Gi eller ta? Jeg ga alt. De kan velge å gi meg ingenting tilbake.




Vil de gi den tilbake? Vil de gi drømmen min tilbake?

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

Likes

Comments