Jeg har akkurat 4 minutter på å vise hva jeg er god på. 4 minutter.

Jeg setter med ned på den harde sofaen. Hele rommet er tungt av nervøsitet. Ingen sier noe. Jeg er helt svett i hendene. Det kommer en og annen hvisking i ny og ne, men ingen sier noe høyt. Noen ser på klokka. Alle venter. Jeg venter. Plutselig får jeg øyekontakt med ei jente. Hun smiler. Smiler sympatisk. Jeg smiler sympatisk tilbake. Kan se på hele henne at hun føler det samme som meg. Eller gjør hun det? Ikke vet jeg. Tror ingen kan føle det samme som meg akkurat nå. Det er helt stille i rommet igjen. Ingen sier noe. Enten så stirrer de i veggen, eller så ser de ned i telefonene sine. De klamrer seg fast i den, som om den er deres siste håp. Akkurat som om den kan hjelpe dem med å ikke kaste opp. Eller besvime. Eller begge deler.

En dame kommer ut av en dør. Hun er gammel. Ikke veldig gammel. Men litt oppi årene. Hun roper opp et navn. Det er mitt. Det er som om beina ikke vil røre seg. Men jeg kommer meg opp fra sofaen. Jeg kan kjenne blikkene til de andre i rommet i nakken. De ser på meg. Nå er det hennes tur, tenker de. Jeg håndhilser på damen. Hun fører meg bortover en korridor. Veggene i korridoren er hvite. Hvite som gips. Hun leder meg inn i det svarte rommet. Det sitter allerede to stykker ved bordet idet jeg kommer inn. Jeg hilser på dem. Hilser på de som har skjebnen min i hendene sine.

Jeg har akkurat 4 minutter på å vise hva jeg er god på. 4 minutter til å vise hva jeg kan. Vise talentet mitt på 4 minutter. 4 minutter. Jeg trekker pusten dypt. Jeg må klare det. De ser fortsatt på meg. Jeg går dit jeg skal stå i rommet. Vender meg mot dem. Lyset treffer meg i øynene. Jeg kan bare skimte silhuettene av menneskene bak lysene. Men jeg kan føle at de følger meg med blikket. Dette er øyeblikket. Øyeblikket jeg har tenkt på i alle år. Nå er jeg faktisk her. I rommet. Her. Her livet mitt kan forandres. Jeg trekker pusten dypt enda en gang. Tror jeg er klar. Er man noen gang klar for noe sånt? Ja, man er kanskje det. Jeg må bare gjøre det. Vise dem hva jeg kan. Men tenk om det ikke er bra nok. Tenk om jeg ikke er bra nok. Min største frykt er å mislykkes. Å ikke klare det.

Det er over. Over. Hele greia er over. Jeg kastet ikke opp eller besvimte. Men de reiste seg heller ikke. De hadde bare blikkene. Blikkene på meg. Jeg husker ingenting. Jeg sa ordene. Husker lyset. Ellers er det helt svart. Var det bra? Jeg går ut. Ut av rommet. Vil ikke være der lenger. Nå er det de som har tatt den. Nå har de den. På papiret sitt. Eller i hodet. Ikke vet jeg. Men de har den i alle fall. De tok den fra meg. Men de bestemmer om de vil beholde den eller gi den tilbake. Valget er deres. Gi eller ta? Jeg ga alt. De kan velge å gi meg ingenting tilbake.




Vil de gi den tilbake? Vil de gi drømmen min tilbake?

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

Likes

Comments

”Det er akkurat som om det dreper deg, ikke sant?”

Jeg hadde aldri satt ord på det før, men hun hadde rett. Det dreper meg. Jeg går i søvne. Har ikke helt kontroll på tid og sted. Ingenting virker viktig. Jeg bare er. Jeg eksiterer. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Holder pusten hele tiden. Får ikke ut noe luft. Jeg må kaste opp, men får det ikke til. Oppkastet finner ingen utgang. Det blir bare værende på overflaten, men kommer aldri ut.
Det gjør vondt. Jeg har det vondt. Alle sier at de forstår. Det vil gå bedre. Men de forteller bare løgner. De forstår ikke. Det vil ikke gå bedre. Alt er et stort svart hull. Et stort svart hull som verken har noen utgang eller lys. Det er bare mørkt. Når de snakker til meg klarer jeg ikke å konsentrere meg. Jeg ser at munnen beveger seg. Men jeg klarer ikke å få ordenene til å bli setninger.

Det er innsiden. De ser ikke innsiden. Bare utsiden. Utsiden klarer å smile. Den klarer å le litt. Men ikke innsiden. Den er død. Den ble knust i flere tusen biter, og alt som er igjen er et stort svart hull. Følelsene er borte. Jeg er verken glad eller trist. Jeg er ingenting. Føler ingenting. Alt er borte. Hvor ble det av?
Jeg husker ikke. Ikke hva jeg sa eller gjorde. Hvorfor er jeg trist egentlig? Hva var det som startet dette? Hvem var det som tok alle følelsen mine?

Jeg våkner opp helt våt i ansiktet. Det er mørkt. Alt er mørkt. Men jeg husker hvorfor alt er så tomt. Jeg husker hva som mangler. Tårene strømmer på. Plutselig husker jeg hvorfor jeg ikke vil føle. Hvorfor jeg verken er glad eller trist. Hvorfor jeg går rundt med det store svarte hullet som gjør vondt.
Det er fordi dette er verre. Å føle gjør så mye mer vondt. Jeg får ikke puste. Det kommer flere tårer enn pust. Jeg klarer ikke å kontrollere det. Det tar helt overhånd. Jeg rister. Jeg ligger i det mørke rommet og rister. Det eneste jeg hører er hikstene fra gråtingen. Alt presses oppover. Jeg har alt i halsen, men det kommer ikke nok ut. Det gjør så vondt. Jeg orker ikke lenger. Hvordan blir man kvitt smerten? Når blir det bedre? Blir det noen gang bedre?
Det er som en tunnel som ikke har noen utgang. En lang svart tunnel som ikke har noen ende. Som ikke vil noe sted. Som bare blir stående. Jeg klarer ikke å finne utgangen. Jeg har gått meg vil. Jeg trenger hjelp. Jeg trenger noen til å guide meg ut av den lange svarte tunnelen. Noen som kan finne utgangen. Som kan få det til å bli lyst igjen.

Jeg tar opp telefonen. Taster nummeret. Det summer. Det ringer. ”Hallo?”

”Du har rett. Det er akkurat som om det dreper meg. Jeg trenger hjelp til å finne veien ut.” 

Likes

Comments