Jeg skjønner ikke hvorfor jeg fortsatt tenker på deg.
Etter alt du gjorde og alt som skjedde.
Alt som aldri skulle skjedd og som ødela alt.

Det er akkurat som at hjernen min skyver alt det der under et teppe og later som det ikke skjedde.
Jeg sitter å tenker på de gode minnene jeg har.
De gode følelsene. De jeg kun har fått med deg.
Det er for det meste det som er igjen. Det andre er gjemt.

Noen ganger tvinger jeg meg selv til å tenke på det vonde. Bare for å prøve å hate. Bare litt...
Men jeg klarer ikke engang å hate deg lenger.
Jeg bare lengter litt, på en måte.

Du var liksom den første som virkelig elska meg.
Du prøvde så hardt å ikke miste meg, at det svartnet for deg. Og jeg vet det, jeg vet du ikke ville være sånn.
Jeg vet du ville endre deg og at du ville være god mot meg.

Jeg innrømmer det ikke til noen, men det stikker i meg at du har funnet en ny.
Fordi jeg aldri tror jeg blir helt ferdig med deg.
Det skjedde så mye, så fort og så sakte, og jeg ga deg til slutt opp.
Jeg orket ikke mer. Men jeg elsket fortsatt, selv om det ikke virka sånn.

Du sa til meg at du alltid ville elske meg. At jeg var den rette. Du skrev det på lappen du la igjen. Og at det aldri ville forandre seg. Men du forsto at du ikke var bra for meg og du lot meg gå.
Det tok ikke lang tid før du ga meg opp.
Og det er egentlig jævlig vondt, fordi jeg trodde på det du sa, og alt jeg ville i over to år var å bli elsket av deg og behandlet bra.

Så da skal det vel aldri bli oss igjen da?
Du kunne ikke forandre deg for meg?
Gjorde du det for henne?
Var jeg ikke bra nok?

Jeg skulle hatet deg, jeg. Men jeg sitter med et sånt tåpelig lite håp om at du skal sende meg en melding og spørre meg hvordan jeg har det. Du har ingen grunn til det, men du gjorde det heller aldri. Du bare lot meg sitte igjen med en million tunge minner og sår, og lot meg være. Du trodde det var best.
Det var det kanskje. Men også ikke.

Jeg håper at vi en dag møtes igjen og at vi kan snakke.
At jeg kan fortelle deg alt. Jeg tror egentlig bare det er det jeg trenger...

Hvis du noengang leser dette - du kjenner det igjen, du vet at det er meg bak teksten. Du trenger ikke føle deg dum eller liten, hvis du en dag bestemmer deg for å ta kontakt igjen. For jeg har tilgitt deg.

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments

Jeg tror jeg sluttet å puste
Den dagen du dro

Ikke vet jeg hvorfor jeg lever
Fortsatt
For du dro
Slik jeg ba deg

Og etter det har jeg prøvd
Prøvd å bli meg selv igjen
Ikke den du laget
Ikke henne
Ikke det

Jeg finner ikke meg selv
Jeg er borte

For alltid

Og jeg må
Helt alene
Uten hjelp
Bygge opp igjen
Det som du knuste

Fikse det du ødela
Leve med det
Glemme

Men jeg gjør ikke det.
Jeg bare
Skyver det vekk

Tenker ikke på det
Later som det aldri skjedde
Og lurer meg selv

Men en dag
Vil jeg få det slaget i trynet
Bølgen treffer

Og jeg lurer på om det vil være noe igjen
Når støvet legger seg

Likes

Comments

Alt jeg vil er å elske livet mitt.

Å føle at jeg lykkes.
Å leve av det jeg elsker å gjøre.
Å føle meg bra nok.
Å oppnå noe.
Å reise.
Å ikke bekymre meg for penger.

Å elske.
Og bli elsket.

Å være lykkelig.
Å le.
Å ha det bra.
Å finne glede i små ting.
Å være verdt noe.
Å være glad.
Å være lett.

Å finne ro.

Å ha rutine.
Å være flink.
Å være inspirerende.

Jeg vil bli husket.

Jeg vil være viktig for noen.
Jeg vil gjøre en forskjell.
Få noen til å smile.

Bety noe.

Men akkurat nå
Føler jeg at jeg bare eksisterer
Lever ikke
Bare finnes

Diffus

Uten mål
Uten mening
Uten betydning

Utenfor meg selv

Likes

Comments

Hodet er kaos. Hjertet vet ikke hva det vil.
Jeg er ikke der jeg vil være i livet. Eller i verden.
Jeg vil bort. Jeg vil tilbake. Jeg vil være her.
Jeg elsker deg. Jeg hater deg. Jeg føler ingenting.
Jeg føler alt.

Jeg savner deg. Jeg savner meg. Jeg savner oss.
Jeg savner det.
Jeg vil skrive til deg. Jeg vil fortelle deg.
Jeg tror jeg trenger deg. Og oss.
En ny start. Et nytt oss.
Jeg vet ikke. Men jeg vet.

Jeg er redd. Jeg er såret. Jeg er bitter.
Hvem er jeg. Hvem var jeg. Før deg.
Etter deg.
Jeg er lei.
Jeg lengter. Jeg brenner.
Vet du ikke det?

Jeg vil ha lykke. Frihet. Reise. Sommer. En joint.
Og deg. På stranda. I telt.
Som den sommeren. Den beste.
Den tiden. Jeg vil tilbake.
De kveldene.
Den lidenskapen. De følelsene. Deg.

Jeg vet ikke lenger. Men jeg vet.
Men hva vet du?
Tenker du på meg? Angrer du?
Savner du? Lengter du?
Brenner du?
Vil du tilbake?

Er hun bedre? Er du lykkelig?
Var vi ikke riktig?
Er du snill mot henne?
Hvorfor var du ikke snill mot meg?
Skal hun få den gleden? Hvorfor fikk ikke jeg?

Jeg kjenner deg bedre enn du tror.
Jeg vet du tenker. At du angrer.
Jeg føler det.
Jeg føler deg fortsatt.
Jeg vet at du kanskje aldri vil forandre deg.
Men kan du ikke bare forandre litt.
Bare den lille delen av deg.
Det stygge dyret i deg.
Bare drep det.

Og kom tilbake til meg.
Elsk meg. Sånn du gjorde.
Med hele deg. Ditt alt.
Ordene du skrev.
Den lappen du la igjen.
Da du dro.
Jeg har den fortsatt.

For jeg klarer ikke å glemme deg.
Elske deg.
Uansett.

Og jeg er her fortsatt.
Og venter.
På deg.
På det vi skulle vært.
Og jeg vil. Men du er borte.

Og jeg tror kanskje.
At du var den.
Og at du er meg

Og jeg orker ikke å ikke være meg mer.

Likes

Comments