Header

Noen ganger kan jeg stå i dusjen og kjempe mot bølgen av tanker og følelser som slår meg. Jeg velger å lede tankene bort for å slippe å muligens knekke. Jeg vet ikke en gang om tankene og følelsene jeg prøver å unngå er så fæle som jeg er redd dem skal være, men det skremmer meg mer enn nok til å la være.

Jeg må ærlig si at å skrive om det her har allerede gjort at jeg sitter med klump i halsen, men likevel har jeg ikke helt krysset over den værste streken. Jeg kjenner at jo mer jeg skrive, jo mer jeg lar tankene flyte, jo større blir klumpen i magen. Pulsen stiger, og jeg tar meg selv i å puste muligens dobbelt så fort.

Det har tatt flere minutter å skrive disse få setningene enn det muligens ser ut. Mellom hvert punktum må jeg trekke pusten litt ekstra bare for å dobbelsjekke at jeg fremdeles klarer å trekke meg selv tilbake. Isolere meg selv - passe på meg selv.

Jeg har lært at jeg til en grad klarer å tenke tankene som skremmer meg, men jeg lar meg ikke føle for mye på dem. Som om de er noen andres ord.

Jeg er 25 år UNG og mamma til fire små.
Jeg er mamma til fire små barn.
Fire barn under 5 år.
Jeg er mamma.

Tankene som surrer er often hvem jeg hadde vært om jeg ikke hadde vært mamma? Hvor i verden hadde jeg vært? Jeg var på INGEN måte forberedt på å bli mamma i en alder av (nesten) 21. Det var ikke i planene mine på den tiden. Jeg hadde bare uker før jeg fant ut jeg var gravid hatt en spørsmålsrunde på min daværende blogg hvor ett av spørsmålene var; hvor ser du seg selv om 5 år?! Jeg svarte at jeg hadde planer om å få meg utdanning, en god jobb, en kjekk mann, fått reist mye og muligens begynt å tenke på barn. Jeg så altså for meg at jeg på denne tiden hadde begynt å tenke på barn, ikke faktisk være ferdig!

Her sitter jeg nå da, FEM år senere med fire barn, en flott samboer og tak over hode. Men jeg fikk ikke reist, jeg har ikke fått meg noen videre utdanning, og per dags dato sitter jeg uten jobb. HELDIGVIS har jeg permisjon, og hadde tjent meg opp til foreldrepenger, men det er skummelt. Skummelt å gå fra å bo hjemme hos min far, til å ikke bare være voksen og ansvar for seg selv, men også ha FULLT ansvar for fire små mennesker som stoler på at jeg oppdrar dem til å bli de beste versjonene av seg selv. Alt dette på 5 år.

Dette er den skumleste jobben jeg noen gang har hatt, og magen knytter seg når jeg virkelig tenker over hva det å være mamma innebærer. Misforstå meg rett, jeg har aldeles ikke gått blind inn i dette, men jeg har nok malt det mer rosenrødt enn jeg var klar over. Ikke overfor hvilken jobb det er, hvor utrolig mye kjekt det innebærer med barn eller at dette er for evig og alltid.

Men den overveldende følelsen av kjærlighet, engstelse, håp, sinne, tretthet og lykke!
Lange netter med små som ikke finner roen. Små barnehender som stryker meg forsiktig på kinnet mens de sier at de elsker meg. Når du og samboeren din de siste (snart) 3 årene ikke har hatt sengen for seg selv fordi lillebror stadig kommer inn. Den tunge, vonde og værste følelsen som legger seg dypt i magen når du tror, og/eller får med deg når de små skader seg. Hvordan hjertet mitt for alltid har delt seg i fire, og jeg aldri, aldri noen gang kunne valgt hvilken del som betyr mest. Hvor uendelig sint jeg kan bli når ungene for 6. gang springer i stua, og de bare ler av meg når jeg kjefter. Når jeg ikke har sovet på nesten 24 timer og ikke lenger klarer å holde tårene inne, og følelsen av å ikke strekke til skyller over meg. Når fireåringene skriker til meg at jeg har feilet igjennom fossen av tårer etter jeg har gjort noe som han syntes var urettferdig. Når de spruter ned hele badet hver gang de bader, SELV om vi gir beskjed at det IKKE er lov. Når fireåringen forteller hvor fin jeg er i den nye kjolen. Når de krangler om hvem som skal sitte på fanget mitt, og det ender opp med tidenes barne-tårn på hodet!

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om begge sider ved å få barn, men uansett hvor mye jeg skriver vil jeg nok aldri kunne sette fingen på hvor uendelig mye følelse den minste lille ting utgjør.

1. Helt ny Mathias & Oliver 2. Helt fersk Felix Vilhelm 3. Nyfødt liten Naomi

Jeg har vært igjennom helt forferdelige brudd hvor jeg har vært så knust at jeg hadde problemer med å puste, eller fått beskjeder som har knust meg som person. Men ingen beskjed kan noen gang måle seg med å få en telefon fra en barnehagetante på gråten, med panikk i stemmen som ærlig talt ikke vet hva hun skal si eller gjøre, fordi et av barna dine har et anfall i barnehagen. Aldri har hjertet slått raskere, klumpen i magen vært dypere eller panikken større. Jeg huske ærlig talt ikke hvor lenge jeg holdt pusten, og jeg skulle nok aldeles aldri vært bak rattet på den tiden.

Ei heller når du hører to friske raske gutter som springer rundt i leiligheten å leker fort snur seg til et stort dunk og en gråt som du som mor hadde håpte du aldri måtte høre, for så å komme inn til en liten med en tann slått langt opp og inn i munnen.

Eller bare dager etterpå har samme barn armene som skriker for full hals mens du kjenner blodet renner ned armene dine, fordi han ha falt og slått hull i hodet.

Når lillebror faller ned nesten hele trappa hos morfar, og du nesten gråter mer enn han, fordi du kjenner den tunge, sorte følelsen som satt seg i magen i det du hørte det første dunket, og som ved hvert dunk nedover trappa bare blir større og tyngre og vondere.

Det vil ALLTID være den gnagende følelsen som får deg til å spørre deg selv om det var noe du kunne gjort for at det ikke skulle skjedd, eller hvordan du på flekken ville tatt barnas plass i de nevnte situasjonene. Jeg kommer alltid til å gå med denne følelsen. Følelsen av å aldri strekke til. Være konstant redd for at noe skal skje dem enten de er hjemme, i barnehagen eller hos familie/venner. At du som foreldre ikke er den beste versjonen av deg selv. At noen skal skade barna dine, og du i verste fall ikke se det.

Jeg blir kvalm av å tenke på at det vil komme flere dager hvor det sorte store hullet i magen vil dominere, men me tre gutter og ei lita frøken er jeg redd det er flerre slike dager fremfor meg en jeg ønsker.

Det har tatt flere dager å skrive dette innlegget enn jeg tørr å innrømme.
Jeg har prøvd å få frem så mye følelser og ærlighet som mulig, men med en liten vegg stående igjen er det vanskelig. Jeg tørr nok ikke klatre over den veggen enda. Redd for at følelsene skal være for overvelmende, for store til at jeg klarer å nå overflaten igjen.

Ta ikke feil. Jeg har alltid ønsket å bli mor, og jeg kommer aldri til å elske noen mer en mine barn, og de vil alltid være første prioritet. Jeg føler heller ikke at jeg har mistet noe ved å få barn, ei heller finnes det snev av anger på at jeg valgte å beholde da jeg ble gravid med Mathias og Oliver.

Jeg er en mamma. Ikke hvilken som helst mamma, men mamma til Mathias, Oliver, Felix Vilhelm og Naomi.

Men hvem hadde jeg vært som person hadde jeg ikke møtt faren til Mathias og Oliver den 16. mai 2010? Hadde jeg møtt Per? Hadde jeg hatt barn i det hele tatt? Hvilken type personlighet hadde jeg assosiert meg selv med? Den tanken er skremmende. Mer skremmende enn kanskje alt annet som er nevnt.

Jeg har aldri følt meg så trygg noen gang som person, som nå når jeg er mamma.

Jeg er mamma.
Jeg er en 25 år UNG firebarnsmor.
Fire barn under 5 år.

Jeg er mamma!

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

  • 1469 Lesere

Likes

Comments