16.januar 2017. Idag. Det stikker litt ekstra mye i mange følelser i meg idag. Den 16. En dag som i mine øyne alltid var en dag å feire - en dag som fortsatt er en dag å feire, men også en dag hvor jeg har behov for å sørge.

16.januar 2011 var den dagen Pål Anders og jeg ble kjærester. Ikke for første gang, eller andre gang, eller tredje gang - jeg har faktisk ikke helt tellingen på hvor mange ganger vi hadde vært sammen før det. Men, 16.januar 2011 var den ordentlige og siste gangen vi ble kjærester, og siden det har vi vært sammen! Det har vært en utfordrende, spennende og innholdsrik start, men vi har alltid stått sammen; vi visste det skulle bli oss to. Idag er det faktisk hele 6 år siden vi ble kjærester. Jeg tar meg selv i å felle en tåre av enorm stolthet, glede og takknemlighet når jeg tenker ordentlig på det; 6 år, gjennom hele ungdomstiden, gjennom utvikling, og still going strong! Vi hadde ikke vært sammen lenge før jeg skrev inn 16.juli 2016 som drømme-bryllupsdato i iPhone kalenderen min. 16 var liksom vårt lykketall - datoen vi ble sammen, og en dato som vi på en eller annen måte alltid hadde markert hver måned siden vi ble sammen. Derfor måtte vi jo selvfølgelig ha 16 som årstall også. Og, 16.juli 2016 ble det bryllup! Idag har vi 1/2 års bryllupsdag. Jeg kan ikke fatte og begripe hvor vanvittig fort det har gått! På den ene siden, så føles det som at vi har bodd sammen i leiligheten vår i en evighet, men det føles også som at det var igår bryllupsdagen var, og at det var igår vi flyttet inn her sammen. Alle følelsene og øyeblikkene er så sterke i minnet - de kan virkelig kjennes på. Føles på.

Men 16.januar er også så mye annet. For et år siden opplevde jeg for første gang å miste noen i nær familie. Jeg er så heldig som har fått ha alle mine kjære rundt meg til jeg ble voksen, og jeg har hatt et minimalt antall opplevelser hvor jeg har mistet noen jeg har vært glad i.
Jeg kjenner fortsatt på alle de spesielle følelsene jeg hadde for akkurat et år siden. Veldig akutt ble min farmor døds syk, og vi satt rundt henne et døgn på sykehuset. Aldri visste vi om åndedraget hun tok ville være det siste. Det døgnet var så kaldt, og rart og merkelig. Sånne situasjoner ser man jo bare på "Grey's Anatomy" eller "Home and Away" - det var bare veldig veldig uvirkelig. Etter et døgn, sovnet hun inn, 16.januar 2016.

Idag, 16.januar 2017, er jeg takknemlig for at Pål Anders og jeg skal ta med oss lillesøstrene våre ut på middag. Jeg skal spise masse søtpotet fries - det er hverdagsglede det! Vi skal feire livet! Feire at vi har hverandre! Feire kjærligheten! Feire gode vennskap! Feire at vi har en helt rå familie! Tenk så heldige Pål Anders og jeg er som har kjent hverandre hele livet, at familiene våre er vennefamilier, og at søstrene våres er så gode venner! At vi er en stor familie; det er viktig å huske på og takke for!

Takknemlighet, det er det viktig å finne, det kan man alltid finne, uansett hva man står i i livet.

Likes

Comments

Dette bildet beskriver egentlig denne lørdagen. Knekkebrød med avocado og kvalitetstid med bloggen. Jeg har brukt mye tid på å rydde opp i innholdet i mac'en min idag. Stakkars, etter å ha vært med meg gjennom hele ungdomstida, så kan jeg trygt si at den har fått gjennomgå. Alt fra tusenvis av gamle bilder, programmer, og til en haug av gamle skolefiler og egenskrevet poesi. Det er egentlig helt utrolig at den klarer seg så godt som den fortsatt gjør - den er tross alt snart syv år gammel.

Likes

Comments

Tillat deg selv å glemme et øyeblikk. Glemme omverdenen, at trafikken suser og mennesker vandrer. Glemme at du har en stor haug med oppvask på benken, og rydding du skulle ha gjort. Glemme at du noen ganger føler deg liten i det store bildet, og at det er en ny dag imorgen. Glemme alt morgendagen bringer, alt avansert, og glemme alt du hadde å huske. For, i det øyeblikket - nettopp da.

Husker du? Husker du den gleden du følte da du glemte? Den ukompliserte, enkle gleden i øyeblikket. Tillat deg selv å huske den gleden du glemte.

Likes

Comments

Jeg har vært fraværende fra bloggen en stund. Det har ikke vært det at jeg ikke har hatt nok på hertet - snarere tvert imot. Den siste måneden har vært så mye mer enn bare vanlig hverdag, sånn litt for innholdsrik og litt for mye. Voldsom. Da passer gjerne tankene bedre inn i skriveboka mi hjemme, enn på internett. Jeg er så full av ord om dagen, men samtidig så tom. Føler meg nesten litt eksplosiv - da det er så mye som foregår oppi hodet, at jeg skulle ønske at alle tankene klarte å samle seg til å bli bokstaver og setninger. Dessverre er det ikke så enkelt. Men, noen ganger er det bare sånn. Da er det bare å akseptere det, og gi det tid.

Likes

Comments

This. A life motto. To me, they are very important words in a world full of imperfections and all kinds of struggles. Through every difficult time, wonderful days - all the seasons of life, I remind myself of this. Almost two years ago I got these words on my ribs - my tattos are some of my best decisions. Being able to remind me of what's important, and show the world what I stand for - makes me proud! Be proud of yourself. Just because it's a bad day, doesn't make it a bad life. Let your faith be bigger than your fears.

Likes

Comments

For et fint døgn vi har hatt til nå! I mitt 21.år og lillesøsters 18.år var det virkelig på tide at vi dro på vår første jentetur alene. Synes vi klarer oss utrolig bra! Nå er det et døgn siden vi ankom Gøteborg, og vi reiser hjemover igjen sent lørdag kveld.

Så nydelig det er å komme seg litt bort fra hverdagen! Det var så sinnsykt nødvendig nå. Nyter hvert sekund. Noen øyeblikk burde bare aldri ta slutt.

Likes

Comments

Jeg har alltid hatt et ønske om å skrive bok. Det høres kanskje ut som en skikkelig teit klisjé, men det har vært et ønske jeg har hatt i mange år. Det er jo sånn, at det ikke er alt som er like interessant å skrive om eller for noen å i det hele tatt gidde å lese om. Det har derfor bare vært en drøm, og forblitt en drøm opp igjennom. Helt til det her for en stund siden slo meg - det hadde jo vært så logisk, og foran min egen nese hele tiden. Om ikke dette er noe jeg kan utdype, så er det ingen som kan. Det er så enormt viktig!

Men, mer vil jeg ikke si - det får tiden vise. Om jeg sitter med boka om et eller ti år - det spiller ingen rolle; en dag skal den ut! Jeg må bare få alt ned først. Har Cecilie bestemt seg for noe, så skjer det..

Likes

Comments

Du vet, slike dager. De dagene hvor du får litt tid alene. Hvor du plutselig setter pris på å pusle med å rydde leiligheten, og hvor sola skinner så vakkert inn i stua. Når du har tid til å lage deg is-mocha, og nyte den i et par minutter - helt alene på sofakanten, før hverdagen fortsetter igjen. Jeg hadde et sånt øyeblikk idag.
Noe av det jeg setter mest pris på i hele verden, er å være rundt mennesker. Noe annet jeg også verdsetter like høyt, er tid alene. Jeg trenger det. Jeg elsker å være i mitt eget selskap; energigivende er det. Fint er det også! Stillheten, alene hjemme, i et eget hjem man har skapt og satt sammen, med deilig sen frokost og en ryddig leilighet. Et øyeblikk jeg definitivt kan leve lenge på! Så vakkert, så vakkert!

Likes

Comments