«Du har en ny arrangementinvitasjon

En del av meg tenker «Jess, noen husker på meg?!», mens en annen del tenker at jeg gjerne skulle vært glemt bort. For jeg veit jo at jeg kommer til å takke nei denne gangen også, selv om en liten del av meg ønsker å være en del av fellesskapet. Jeg ønsker jo også å være en del av bildene som blir lagt ut på sosiale medier. Jeg ønsker faktisk at noen ønsker å ta selfier sammen med meg.

Men, likevel så ekskluderer jeg meg fra dette fellesskapet.Igjen. Hvorfor kan jeg egentlig ikke svare på. Jeg føler aldri at jeg passer inn. Føler ikke at jeg har noe å snakke med noen om. Jeg blir sittende å høre på. Ved siden av de andre. Som et lite barn som leker ved siden av de andre,slik som småbarn gjør. Bare at jeg er 30 år. Mine sosiale ferdigheter bør være bedre enn som så.

Jeg pleier å dra på julebord med jobben.
Det første som møter meg idet jeg kommer inn døra på lokalet er festkomiteen som tar imot alle med en velkomstdrink. Igjen så må jeg si at jeg skal ha den uten alkohol. Jeg må ha muligheten til å dra hjem når jeg selv ønsker, så derfor så kjører jeg. Alltid.
Allerede da, i det jeg tar imot den alkoholfrie drinken så føler jeg meg utenfor. Men akkurat de meningene rundt alkohol tar jeg ikke nå.
Heldigvis jobber jeg med noen som er glade i oppmerksomhet, og som tar det meste av fokuset slik at jeg kan sitte å se på, uten å måtte delta så mye selv.Jeg kommer meg gjennom middagen, og et par timer utover det, men da er det som regel nok. Da er jeg så sliten at jeg stille trekker meg vekk, og håper at jeg ikke møter på så mange på veien ut. Jeg vet at noen ser meg, og jeg føler at jeg vet hva de tenker. At jeg er kjedelig. Noe jeg i aller høyeste grad vet om selv.

Alltid etter en fest så kommer alle historiene. Alt som har skjedd. Aldri har jeg vært en del av det. Og ja, dette er min egen skyld. Jeg kunne drukket meg full, vært den siste som dro hjem og vært en del av moroa.Jeg kunne danset hele kvelden, for jeg kan danse. Er egentlig ganske flink. Men noe inni meg stopper meg. Frykten for hva andre vil tenke om meg.
Jeg kan sitte i mitt eget selskap og se for meg at jeg danser og synger, sammen med andre mennesker. Når jeg kommer i en situasjon hvor dette er naturlig så kommer sperren.

Som oftest så gjør alle disse tankene og følelsene det sånn at jeg takker nei til de fleste invitasjoner. Distanserer meg fra alt. Jeg vet at dette bidrar til at få anser meg som en venn. Særlig da jeg gang på gang avviser ulike invitasjoner.Jeg ønsker å ha venner, men synes det er så ufattelig slitsomt å holde på dem.Jeg klarer aldri å forstå hvorfor de skulle ønske å være venn med meg, og lar da heller ingen komme skikkelig innpå meg. Andre kan helt sikkert oppleve meg som arrogant og folkesky. At jeg ser på andre som ikke bra nok.

Sannheten er heller den at jeg ser på meg selv som ikke bra nok.

Likes

Comments