For ett år sida i går fikk vi se Violet Road på Rockefeller for andre gang. Det var en de mange konsertene den våren vi bare MÅTTE se. Naturlig nok var det akkurat så fantastisk som vi så for oss, selv om vi da så det nye showet for åttende gang, seinest to dager før. Denne gangen skulle vi også ha med oss en del folk, både Nina, mams, ei venninne av mams, Eivind (som hadde vært med på én konsert tidligere), og en nyfrelst fan! Mer nyfrelst kan det vel neppe bli, vi hadde bare kjent henne i en uke før ho sa seg enig i å dra inn til Oslo for å se Dem. Og nei, ho hadde aldri hørt om dem før det.

Vi to var de første på plass på Rockefeller, siden vi hadde overnatta i Oslo. Vel, kanskje ikke de helt første, den store hvite turnébilen sto parkert da vi runda hjørnet klokka halv tolv. Ja, det er mulig det var drøyt tidlig selv for oss, men mams skulle snart komme til byen og vi kunne ikke tenke oss noe bedre sted å vente. Så vi satt der og hilste på da gutta ankom og entret bygningen klokka tolv og når de litt senere kom ut igjen og gikk. Ikke lenge etter det stakk vi og, for da skulle vi møte mams.

Når det da hadde blitt såpass seint at det var sunn fornuft å passe på plassen sin i køen (klokka hadde blitt minst tre og innslippet skulle være sju), insisterte mams på at vi skulle sitte utafor Sentrum Scene og spise. "Vi har god oversikt derfra", mente ho. Jaha ja. Vi sørga i hvert fall for å overvåke begge gatene opp til Rockefeller etter minste tegn på andre som kunne tenke seg å være tidlig mens vi gjorde så godt vi kunne for å slappe av. Etter hvert dukka Nina og Eivind også opp, så nå var vi en ganske stor gjeng som satt og spiste og speida. Vel, noen av oss speida.

Da vi hadde spist opp og vi to ble stadig mer utålmodige, så vi plutselig noen som ikke kunne være noe annet enn fans gå med raske skritt opp mot Rockefeller. Dermed var det takk og farvel til ro i sola, nå spurta vi det vi kunne opp andre veien og runda vårt hjørne samtidig som de runda deres. Vårt hjørne var herlig nok nærmere døra. Ingen skal si at ikke vi var først nei.

Et kvarter før innslipp dukka endelig vår nyfrelste venninne Helene opp sammen med typen sin. Det hadde selvfølgelig blitt ganske lang kø i mellomtida da, så de måtte stille seg bakerst. Vel inne var det bare å løpe til forreste rad, men så snart beste plassen var kapra sørga vi selvfølgelig for at Helene fant oss. Nå sto vi og gira hverandre opp og forklarte Helene hvem som sto hvor og hvor bra det kom til å bli, til vi plutselig så at Herman og Håkon sto borte i hjørnet. Vi måtte jo selvfølgelig ta med Helene bort og hilse på, og det var utrolig gøy å se hvor starstruck ho ble. Så gikk vi tilbake til scenen og sto der og hadde det gøy mens det ble fullere og fullere rundt oss. Rett før de kom på hadde de en livesending, som vi naturlig nok så på, helt til den ble avslutta rett før de kom løpende ut på scenen. Konserten var jo som de andre vi hadde vært på den våren, selv om det selvfølgelig var litt ekstra kult at vi var så mange og at det var på Rockefeller av alle steder. Det aller beste som skjedde var nok da Kjetil ga Helene Blikket og ho sank sammen der ho sto med tidenes uttrykk.

Etterpå måtte Helene dessverre stikke med en gang, men sånn er det jo iblant. Nå ville vi jo bort til merchbordet, men det var så lang kø at det ikke var noen vits i å prøve enda engang. Istedet snakka vi med andre vi kjente der og hverandre. Så ble det da endelig så få borte ved bordet at vi kunne gå bort, og vi fikk snakka litt med dem og skaffa oss plakater før de måtte gå.

Foto: Daniel Mikkelsen

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments