Herman er den yngste broren med det største smilet. Første gangen vi så Violet Road og han løp inn på scenen i shorts, med hånden til hilsen, skinnende øyne og gliset på plass, ble vi rett og slett trollbundet. Og så, da han satte seg bak trommesettet av alle ting, falt vi nesten sammen. Vi er ikke vant til å se den minste og søteste spille trommer i band! Kjærkommen forandring, for all del. Det betyr ikke at han er tapt bak et trommesett. Tvert imot viser han om og om igjen hvor rå han er når han smeller løs på trommer og cymbaler, med et uttrykk som viser den intense konsentrasjonen hans. Hans øyeblikk i rampelyset er først og fremst i "Rules of the Ocean". Da setter de andre seg ned og lar ham vise for alvor hva han er god for, med en hastighet og kraft som alltid får oss til å stå med åpen munn og oppsperrede øyne. Trommestikker flyr til alle kanter, og på slutten reiser han seg ofte opp og slenger en trommestikke henslengt ut i publikum før han tar opp en ny og er klar til å fortsette. Etter at låta er ferdig hender det flere ganger at han reiser seg opp for å bli hyllet av "Det kan bare lillebror" som synges av hele publikum, dirigert av Hogne. I tillegg har han i den nyeste turneen fått enda et høydepunkt med "Whiskey and Whine". Han er ikke på scenen under hele første verset, men når han først kommer, danser han inn med korpstromma på magen og det berømte gliset i ansiktet og stiller seg helt framme på scenen med de andre. Det er helt umulig å ta blikket fra ham under den sangen.

Når han ikke sitter eller står på scenen er han like skjønn, om ikke skjønnere. Han er litt langt unna på scenen bak trommesettet, og som oftest så konsentrert at det ikke er så lett å få kontakt med ham, men når han står ved merch-bordet etterpå er han alltid klar for en klem og en prat. Vi elsker å småflørte litt med ham, for han vet nesten litt for godt hvor godt vi liker ham, og vi er utrolig glade i ham for hvordan han er mot oss; alltid smilende, oppmuntrende og entusiastisk. Og han er sånn mot alle. Han er en man bare må bli trygg på, for han fins ikke falsk og han har en fantastisk tålmodighet og kjærlighet for alle mennesker, noe som gjør det lett å tørre å si hva som helst. Hans nydelige smil og lekne væremåte, samt det faktum at han til forveksling ligner veldig på en Golden Retriever, har gjort at han for oss rett og slett er Valpen.

​Herman viser valpesmilet under kirsebærtreet. 
Canal Street, Merdø utenfor Arendal, 22.07.2015
Fotograf: Nina Wiggen Skaret

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments

Allerede første gangen vi så Kjetil ble vi slått av hvor mektig han er. Han ser ut som om han eier scenen, og har dermed publikum i sin hule hånd fra det øyeblikket han stiller seg foran mikrofonen. Med blikket sveiper han over publikum og trekker alles oppmerksomhet til seg. Den vanvittige karismaen hans gjør at han virker nærmest overmenneskelig der han står. Og når han gir deg Blikket, det vil si stirrer deg inn i øya mens han synger, skal det godt gjøres å ikke krympe seg. Jeg har aldri sett noen som ikke har blitt skjelven når han gjør det. Den fantastiske, gåsehud-frambringende stemmen hans med det vanvittige spekteret gjør at alle er fengslet gjennom hele konserten. Selv når en kan alle sangene og elsker å synge med på alt, er det øyeblikk hvor en rett og slett bare må holde kjeft og nyte, og da tenker jeg spesielt på "Rules of the Ocean".

Det er scene-Kjetil. I tillegg til å være en gud på scenen er han også et helt utrolig menneske når han trer ut av scene-rollen. Han er lun og snill og god og hører alltid etter når folk snakker til ham og kommer med et gjennomtenkt svar istedenfor å nikke og smile. Han ser den han snakker med og er så jordnær at en av og til lurer på om han i det hele tatt forstår hvor store de holder på å bli. Og hvor store de er for oss. Måten han smiler på gjør at en tør å snakke og være seg selv og si det en vil, selv når en bare er gærne fangirls som snakker med sitt største idol. For han er vårt største idol. Og han har lært oss så mye, og gitt oss så mye mer selvtillit over de siste to åra, uten å være klar over det selv, at vi ble nødt til å gi ham kallenavnet Sensei.

Kjetil gir én av oss Blikket
Viser ved Kanalen, Lunde, 18.06.2016
Fotograf: Nina Wiggen Skaret

Likes

Comments

Så må vi selvfølgelig introdusere grunnen til at denne bloggen er laget: Violet Road.

De er en gjeng med glade, energiske og flotte nordlendinger, samtlige med hatt og dress på scenen. De fire brødrene Herman, Halvard, Hogne og Håkon Rundberg fra Kåfjord i Troms omkranser vokalisten Kjetil Holmstad-Solberg fra Andenes i Nordland, og disse fem skaper alltid magi på scenen. Vi har aldri helt klart å kategorisere musikken deres, og det er selvfølgelig en god ting i seg selv, de lar seg ikke putte i noen bås. Det nærmeste vi kommer å beskrive den er imidlertid en blanding av pop, rock, country og indie, men det spørs også helt på hvor og hvordan du hører dem. Gladpopen er det som kommer best fram på CD, men live er de mer rocka enn noe annet.

Nord-Norge har sett deres musikalske genialitet i flere år allerede, mens søringene har vært noe treigere. Det går imidlertid oppover. I løpet av våre to år som Roadies har vi selv sett dem klatre på popularitetstigen og bli større for hver konsert de holder her sør. De har blitt spilt mye på radio, spesielt med hitene Face of the Moon, Call Collect og Can You Hear the Morning Singing, i tillegg til flere, og de har flere ganger blitt omtalt som "et av Norges beste liveband". Vi syns åpenbart at "et av" burde fjernes. Uansett er de på vei oppover, og det er den eneste veien det kan gå heretter.

Etter å ha fulgt dem rundt i hele Norge i løpet av to år, og til og med én gang i København, har vi blitt mer og mer glade i dem som personer, i tillegg til at vi uansett alltid vil se på dem som verdens beste og råeste liveband. Vi kan kanskje virke som gale stalkere, men vi lover dere at det viktigste for oss er å vise alle hvor fantastiske disse gutta er, spesielt ettersom de har hjulpet oss med å kjempe mot vår egen angst og depresjon siden første sekund vi så dem. Deres selvtillit og livsglede er noe som lett smitter over på alle som ser dem live. All angst og alle bekymringer forsvinner, og verden er langt borte så lenge de står på scenen. I tillegg er de så sjenerøse med ord, blikk, smil og lovord at selv noen som hater seg selv så mye som vi gjorde før vi møtte dem er nødt til å få mer selvfølelse om man går på nok konserter. Og vi har så langt vært på 28. I tillegg har vi 110% fornøydgaranti, ettersom alle de mange vennene våre som vi etter mye masing har fått med på "én gang da!" har elsket dem.

De fem hadde selvfølgelig ikke klart seg alene. Med seg på turné har gutta alltid med seg et fantastisk crew som hjelper dem med å få upåklagelig lyd, lys, merch og alt annet som trengs for en vellykket konsert. Det er aldri noe slurv, hverken på eller av scenen. Alt i alt er det en unik gjeng.

Mange tok bilder av dem her, så ikke alle ser inn i kameraet, men det er nydelig.
Canal Street, Merdø utenfor Arendal, 22.07.2016
Fotograf: Nina Wiggen Skaret

Likes

Comments

Før vi gjør noe annet, passer det seg å introdusere oss selv. Vi heter Inger og Mona Kvikkestøyl Fossli, vi er i skrivende stund 22 år gamle, og vi har bestemt oss for å starte en blogg, noe vi har hatt lyst til å gjøre lenge. Våre lidenskaper inkluderer bøker, filmer og musikk, samt skriving og, selvfølgelig, Violet Road.

Vi ble født i Oslo 24. august 1993, selv om mamma på den tiden bodde i Rauland, fordi Rjukan Sykehus ikke hadde kapasitet til å ta imot tvillinger. Siden da har vi vært på flyttefot i hele Norge; vi har bodd i Sauda på Vestlandet, Arendal på Sørlandet, og Rjukan og Tofte på Østlandet, og tilbake til Arendal igjen, alt før vi flyttet hjemmefra for å studere. Etter å ha tilbrakt ni måneder med å kjøre hundeslede på Pasvik Folkehøgskole i Sør-Varanger, Finnmark, bestemte vi oss for å prøve et par år fra hverandre. Det gikk dårlig, og det ble vi lei av, så for tiden bor og studerer vi sammen på Høyskolen i Sørøst-Norge, Campus Vestfold, der vi i samarbeid akkurat har skrevet ferdig en bacheloroppgave om Harry Potter i Engelsk Språk og Litteratur. Til høsten skal vi ta et årsstudium med musikk, og neste høst blir det Creative Writing i Winchester, England for ett semester, før vi forhåpentligvis stikker til Tromsø.

Vi har en stor familie, med mamma, pappa, brødre, en hund og ellers mange slektninger rundt omkring i Norge og verden. Innenfor den familien er det viktig å trekke frem mammaen vår Bjørg Fossli og fetteren vår Ravn Kvikkestøyl Helland, ettersom de i tillegg er to av våre aller beste venner. Sammen med dem og vår så-godt-som-søster Nina Wiggen Skaret utgjør vi vår egen lille kjerne av Violet Road-fans, Lilla Veislakt, som drar rundt etter Violet Road og samler minneverdige opplevelser på den måten.

​Fotograf: Bjørg Fossli

Likes

Comments