I anledning at vi akkurat har vært på vår 30. konsert har vi lyst til å dele de to forrige jubileumskonsertene våre med dere i tillegg. For å gjøre det riktig starter vi her med den 10., som passende nok fant sted for så godt som ett år siden, nærmere bestemt 13. august på Gamle Ormelet, Tjøme.

Denne konserten skulle vi heller ikke egentlig gå på, men en felles roadie, Andrea, spurte om vi ville være med, og vi var nok ikke så vanskelige å overtale. Det var bare å dra til hybelen vår i Horten litt tidligere enn planlagt, så var det kort vei. I hvertfall for oss. Da dagen kom var vi en hel liten gjeng som hadde bestemt seg for å dra. Mamma og Nina kjørte fra Arendal og plukka oss opp mens Ravn og Andrea tok toget sammen fra Bø, så møttes vi alle sammen de to sistnevnte i Tønsberg by og hjalp dem på riktig buss, før alle satte kursen mot Tjøme. Bilen viste seg å være raskere enn bussen, naturlig nok, så vel fremme ble vi fire først stående og beundre det fine bygget og området rundt før vi bestemte oss for å rekognosere litt mens vi venta på de andre. Til vår store lettelse møtte vi snart på Herman, for det må innrømmes at vi ikke var fullstendig sikre på at vi hadde kommet til riktig sted. Han var nok litt overraska over å se oss der så tidlig, det var tross alt 7 timer før konsertstart, men i såfall viste han det ikke. Etter en liten ordveksling med ham gikk vi ned til bilen igjen for å se etter de flinke kollektivreiserne, og beleilig nok kom de akkurat da gående rundt svingen. Alle fem rekognoserte videre, noe som endte med at vi gikk inn for å finne ut når dørene skulle åpne, og der møtte vi jammen resten av gutta. De og de som jobba der ga oss all den informasjonen vi trengte, pluss litt til. Til slutt gikk vi ut, og siden det var kokvarmt der den dagen, tok vi rett og slett fram et teppe, la det ned på gresset og hadde en liten piknik der de neste timene, med mat og alt. Underholdning ble det også etterhvert, for da begynte lydprøvene. En kan vel si at vi hadde det bra. Men, når man sitter ute i så mange timer må man etter hvert på do. Og den eneste doen i nærheten var inne i bygget, forbi det rommet der gutta som sagt var i gang med lydprøve. Vi nærmest løp inn, tok en liten titt inn på scenen, gikk gjennom en gang, ut på andre sida der scenen også syntes, og inn på den trangeste offentlige dassen jeg noen gang har sett. Gutta hadde fått øye på oss, så idet vi smatt inn i gangen på vei ut igjen sendte jeg en tommel opp i retning scenen, bare for å vise at vi satte pris på musikken.

Folk begynte ikke å komme før omtrent en time før dørene åpna, men da de først kom gjaldt det å få stilt seg først i den faktiske køen, noe som gikk nokså smertefritt. Relativt snart var vi inne og viste billettene til billettfolka, før vi skyndte oss inn og kapret de beste setene foran. Det vil si, de beste vi kunne få tak i. De to midterste setene var nemlig reservert, men vi fikk kapra de på høyre side. Forøvrig var det ikke nok til alle oss der heller, så Ravn ble sittende på gulvet foran oss andre, noe han ikke hadde noe særlig imot. Dermed var det bare å vente igjen. 7 timer eller ikke, den verste ventetiden er alltid den rett før konserten begynner. Og så begynte det. Selve konserten var en helt utrolig opplevelse. For det første varte den lenger enn noen andre konserter vi har vært på, delt inn i to deler med en pause halvveis gjennom. For det andre gjorde det lille rommet at stemninga ble intim og koselig, med gutta stående ikke en meter fra oss engang. De spilte låter vi aldri hadde hørt live før, blant andre Down in the City, der Kjetil uvant nok sto bak keyboardet og sang og spilte, det var fascinerende. I løpet av kvelden fikk de som vanlig hele rommet til å danse. I tillegg kom Ida, ei venninne av oss, i pausen mellom de to delene og satte seg på gulvet foran oss, og hun elsket det hun fikk med seg. Selvfølgelig. Trommestikker ble det også. Herman kasta en som landa pent mellom Ida og Ravn som begge satt på gulvet, men de ble bare sittende og se på hverandre, for hvem skulle få den? Dette fanga visst den snille trommisen opp, for han begynte å kaste flere, og til slutt satt både Ida, Ravn og Nina fornøyde med trommestikker i hendene. Vi to hadde fått hver vår to måneder før, så vi var like begeistra som dem. Etter konserten ble alle stikkene signert, Ida hilste på gutta, og vi hadde med en liten overraskelse. August er vår bursdagsmåned, og før vi dro til Horten hadde mamma gitt oss verdens beste bursdagsgave, nemlig hvert vårt store (1mx70cm) bilde av gutta som Daniel Mikkelsen, fotografen deres, hadde tatt. Dem dro vi frem nå og ville ha signert. Gutta mente det var bedre å ordne det i et annet rom, så der inne sto de og bredte bildene forsiktig utover noe som sto inntil veggen og signerte etter tur. Fantastisk. Andrea måtte også få dem til å hilse til sin venninne og også felles Roadie, Elly, som av grunner ikke kunne være der. Andrea filma, de hilsa, og Elly fikk et nokså stort sjokk. Tll slutt skaffa vi oss ordentlige klemmer av samtlige i den tro at dette kom til å bli den siste konserten på seks måneder. Uff. Det skulle heldigvis vise seg å være feil. Etterpå satt vi, Ravn og Andrea på med Ida som kjørte oss til vår hybel, mens mamma og Nina kjørte hjem til Arendal. Ravn og Andrea skulle overnatte hos oss til neste morgen, da alle fire skulle opp grytidlig. Vi to måtte rekke flyet nordover til gjenforening på Pasvik Folkehøgskole, og da ble det naturlig at de to tok et tidlig tog hjem. Få timers søvn var uansett totalt verdt det.

Alle bilder: Nina Wiggen Skaret

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

Likes

Comments

Eikerapen Roots-festival er vel ikke akkurat vår type festival, og egentlig skulle vi aldri på den i det hele tatt... Men da syke familiemedlemmer ødela for Rauland-planer, og Treungen-festivalen, som de spilte på dagen før, ikke ble noe av grunnet tolv timers iherdig innsats for å få tak i billetter til teateroppsetningen til "Harry Potter and The Cursed Child" i London, fant vi ut at det rett og slett ble umulig å la vær. Det faktum at Susie and the Spuds også skulle spille der, gjorde det selvfølgelig enda mer fristende.
Dermed dro vi ganske så tidlig avgårde mot indre Agder og fant festivalen drøye to timer senere. Som forventet var det cowboyhatter overalt, vaflene deres var formet som traktorer og det var til og med en rodeo-okse der, men sånn er det vel når Bjøro Håland er det største trekkplasteret.

Uansett, hvordan festivaler er og hvem andre som spiller der er nå, når alt kommer til alt, ganske irrelevant syns vi. Så etter å ha ledd litt av diverse finurligheter kom vi oss inn på låven der Spudsa hadde lydprøve. Lydprøver er, for oss som elsker alt som har med musikk og konserter å gjøre, uendelig fascinerende og når det innebærer å få utveksla noen ord med dem før konserten er det en nødvendighet. Etter lydprøven, i tillegg til et langt bakgrunnsshow med to poteter som sleit med å henge opp bakteppe, måtte vi komme oss ned til hovedscenen og rekognosere litt som vi pleier. Der møtte vi jaggu i tillegg til potetene som hadde gått ned litt før oss også Hogne og Halvard. Koselig. Men så skulle Spuds-konserten snart begynne, så vi forta oss opp igjen for å være sikre på å få plassene våre. Ikke at det var nødvendig enda, plassen foran scenen var folketom, så vi satte oss i et par stoler der vi hadde god utsikt til alt som foregikk og kjente på feberen som truet med å ta seg til rette. Som om vi kom til å la den gjøre det. Litt før konserten starta kom gutta inn, de skulle jo åpenbart se konserten de og. Vi rakk å slå av en liten prat med dem, men så kom Spudsa inn på scenen og vi inntok våre faste plasser, mens mamma, som hadde greid å få seg et pressekort for kvelden, tok fram kameraet og satte i gang med knipsinga. Under konserten var det topp stemning og masse gøy, selv om vi ikke satte særlig pris på de dyttende, hæltråkkende danserne med stiletthæler. Vel, er det låvekonsert, så er det låvekonsert. Spudsa var i hvert fall supre som alltid.

Da de forsvant var det jo bare én ting å gjøre. Komme oss ned til hovedscenen igjen. Det er fint å være der en vet det skal skje. Vi ville helst stå foran hovedscenen, men siden Bjøro holdt på der borte for øyeblikket, satte vi oss heller og spiste pizza og snakka med en del folk vi hadde møtt på tidligere VR-konserter. Særlig gøy å møte vår felles Roadie Berit igjen! Ingen er så morsomme å snakke med på konsert som andre fans en kan utveksle konsertopplevelser med. Vi ble enige om at Bare Egil måtte sees, men også forlates i god tid før VRs konsert. Det ble gjennomført uten vanskeligheter, siden Egil ikke var like morsom som vi trodde han skulle være og vi begynte å frykte for plassene våre. Igjen helt unødvendig, det var like tomt foran den scenen som det hadde vært foran Spudsas, men vi trivdes mye bedre der enn på Bare Egil-konserten uansett. Her kunne vi beundre de nye scenedekorasjonene deres og følge med på forberedelsene. Etter hvert kom det noen få til. Noen som fortalte oss hvor glad de er i gutta og at de håpet at den og den sangen kom og noen som sa det var deres første konsert med dem, men at de var helt enige med oss i at de helt sikkert kom til å elske det. Nå var vi omtrent sju-åtte stykker foran scenen, og klokka var fem på konsertstart. På andre siden av området kunne vi se Egil bukke på scenen i teltet. Så kom Herman ut og satte i gang med Walk Slow og vips, før Håkon hadde kommet seg på plass, var plenen foran scenen full av fulle, dansende sørlendinger som kunne bli med på å juble de tre siste inn på scenen.

Hvis en ser bort fra de konsertgjengerne som mente at det var ok å rope umusikalsk inn i ørene våre, dytte på oss og til og med klemme på oss, var denne konserten av de jeg kommer til å huske best. Underveis hadde vi masse kommunikasjon med gutta, mamma fikk tatt fantastiske bilder og vi snappa som en gal i anledning jubileet. Nevnte snapping gjorde det iblant vanskelig å få med seg alt som skjedde, men vi hadde likevel alltid øya på riktig sted til riktig tid. Vi fikk med oss alt av gjøgleri og sprell og blikk og da Kjetil tok fram fløyta under Call Collect og tok en solo ble det automatisk kåret til konsertens høydepunkt. For ja, han spiller kanskje fløyte under Whiskey and Wine nå, til vår store glede hver gang, men SOLO!!! Vi har snakket med ham så mye om den fløyta og at han burde spille så mye som mulig. Så ja, HJELP! I tillegg inntok han Ian Andersons velkjente positur med fløyta under Whiskey and Wine! Noe mams selvfølgelig fikk tatt bilde av. Kjetil med fløyte er virkelig legendarisk. Et annet høydepunkt var åpenbart da Herman kasta trommestikke til oss på vei ut, selv om vi ikke greide å ta den imot, det er søren ikke lett. Sånn bortsett fra nevnte høydepunkt gjelder selvfølgelig også de øyeblikkene som alltid er der og som vi elsker like mye hver gang.
Alt i alt en verdig jubileumskonsert og -opplevelse.

Alle bilder: Bjørg Fossli

Likes

Comments

Vi har allerede skrevet mye om uka i Kåfjord, men det er to konserter vi må komme nærmere inn på, nemlig de to som i utgangspunktet var hovedgrunnene til at vi hadde hørt om festivalen og derfor kom oss oppover.

Northern Soul
Herman og kona hans Simone R. Grøtte startet dette prosjektet som et bestillingsverk til Varangerfestivalen i 2014 i samarbeid med flere profilerte nordnorske musikere, blant andre Kjetil fra VR, Mari Boine, Kråkesølv og Slincraze. Det skulle legge vekt på den nordnorske sjela, og det gjorde det til gangs. Vi hører selvfølgelig at musikken er like nydelig og stemningsfull på samtlige låter, og vi er glade i hele albumet, men ettersom vi legger så stor vekt på teksten til en låt og bruker mye tid på å lytte til og tolke omtrent hver setning, var det umulig for oss å få et like sterkt forhold til låtene med samisk tekst. Låta Hjemmeseier, av Herman og Kråkesølv, er vår absolutte favoritt. Den ga oss tårer i øynene både første, andre og hundrede gang vi hørte den, og jammen gjør den det fortsatt. Vi visste at vi lengta nordover, men det var ikke før vi hørte den at vi skjønte akkurat hvor hjemme vi føler oss der oppe. Musikkvideoen der vi får se Simone danse med nordlyset projisert på seg gjør det bare enda mektigere, noe som selvølgelig er hensikten. En annen gåsehud-fremkallende låt er The Sound of Thousand Years, noe vi må innrømme er mye på grunn av at det er veldig uvant å høre Kjetils stemme i den settingen. Det er noe helt annet enn VR, og det er med på å understreke den mystiske og såre stemningen for oss.

I november 2015 satt vi og lengtet opp mot Circa i Tromsø, for da spilte de nemlig hele prosjektet live der, uten oss! Det gjorde rett og slett vondt. Så ble det postet på Facebook at de skulle komme til Riddu også, og dermed var vi meldt på som frivillige. Enkelt og greit. Så kom dagen. Å stå der, mellom fjellene i selveste Kåfjord, på selveste Riddu Riđđu, var en heftig opplevelse. Vi la fort merke til at alle på scenen hadde på de samme grå ullsokkene, som vi fra før visste var en del av symbolikken. De og Simones hvite danseantrekk viser de to sidene ved nordnorsk sommer: når du går lettkledd, for eksempel i sommerkjole, men i tillegg har ullsokker. Så begynte det. Vi sitret av spenning da introen til The Sound of Thousand Years kom, og Kjetil kom glidende ut, tok mikrofonen og sang like vakkert som vi visste han ville gjøre, mens vi kunne sangen mye bedre enn jeg trodde vi kunne. Da det ble Simones tur kom hun gående med et intenst blikk som fikk det til å se ut som om hun var i transe, og dansa vakkert med tilsynelatende uanstrengte bevegelser på en plattform ute blant publikum, mens vi sto der med pusteproblemer og klarte hverken å se vekk eller å slutte å måpe. Mens vi fortsatt sto med ryggen mot scenen og så på Simone, for vi sto selvfølgelig helt framme foran gjerdet, og plattformen sto mellom oss og resten av publikum, hørte vi kjente toner strømme utover, og vi måtte bare glise mot himmelen og hoppe av glede. Simone gikk opp på scenen, Petter Carlsen begynte å synge, og vi sang med på Hjemmeseier av full hals. Da var det virkelig vanskelig å ta seg sammen. Hjemmeseier i Kåfjord. Wow. Northern Soul var virkelig den kveldens, og festivalens, høydepunkt.

Violet Road
Naturlig nok gledet vi oss også stort til å endelig få se VR på hjemmebanen over alle hjemmebaner. Tromsø var én ting, men nærmere enn Kåfjord er det jo faktisk ikke mulig å komme. Annet enn at de tok Skylark, noe de ikke pleier, var selve showet selvfølgelig helt likt de andre vi har sett i sommer, men det var ikke poenget. Det var hverken mer eller mindre fantastisk enn ellers.
Åpenbart sang vi med på alt og fikk med oss alt vi kunne av det som foregikk på scenen også denne gangen, men det var først og fremst omgivelsene som gjorde at vi aldri kommer til å glemme den opplevelsen. Vi sto med gode venner på første rad, så midnattssola komme opp over fjellene i det fjerne, kjente på stemninga blant alle de menneskene som sto rundt oss, menneskene som kjente til og satte pris på gutta i VR bedre enn noen andre, og vi nøt det. At lillebroren vår Jonas også har fått opp øynene for VR og faktisk ville være med helt til Nord-Troms for å se dem og være med på alt annet av opplevelser, hjalp også til med å gjøre denne konserten unik. Han skaffet seg til og med plekteret som Kjetil mistet fra scenen og fikk ham til å signere det etter konserten. Det ligger nå trygt forvart i i mobildekselet hans. I tillegg fikk han seg en t-skjorte som han faktisk har på seg i skrivende stund, og han var med da vi skaffa oss et veldig nødvendig Kåfjord-bilde med gutta. Fantastisk. Hele kvelden var bare fantastisk. Og selvfølgelig natta etter, som vi tilbrakte i Camp Rundberg i "party-campen", men det har vi alt fortalt om.


Northern Soul

F.v. øverst: Kjetil, Slincraze, Herman
F.v. på midten: Petter Carlsen, Simone, Ole Jørn Myklebust
F.v. nederst: Halvard og Hogne, Simone og Herman


Violet Road

Øverst: Herman smiiiler
Nederst: Herman låner Hognes mikrofon under siste låt

Øverst: Halvard skinner
Nederst: Kjetil viser hva han er god for med tamburin og synger

Øverst: Hogne oser kjærlighet
Nederst: Halvard og Håkon rocker scenen med sax

Offisielt vært på konsert med dem i Kåfjord! :D Lillebror Jonas ble med på bildet :')


Alle bilder: Bjørg Fossli

Likes

Comments

Vi hørte alle radiosendingene fra Riddu forrige sommer og visste omtrent hva det går ut på, men vi prøvde å holde forventningene våre i sjakk for å ikke bli skuffa. Det gjorde det vanskelig både å pakke og å glede seg, men allerede da bussen stoppa i Kåfjord og vi litt senere fikk vårt første glimt av festivalplassen fra familie-campen skjønte vi at dette kom til å bli en opplevelse av de sjeldne.

Uka gikk både kjempe-sakte og altfor, altfor fort med en mengde av inntrykk og herlige nye folk hver eneste dag. Etter en nitten timers reise hjem, femten timers sårt trengt søvn, og en dusj og et godt måltid har vi nå endelig mulighet til å bearbeide og sortere det vi har opplevd. Å skrive om alt er likevel helt umulig, men noen høydepunkt må vi trekke fram:

Selv om vi bestemte oss allerede i fjor for at vi nesten måtte komme oss på Riddu, er det jo ganske naturlig at de konsertene vi så spesielt fram til var Northern Soul og Violet Road. Disse var akkurat så fantastiske som vi hadde trodd, men siden det er så mye annet som må nevnes, får de sitt eget innlegg senere.

Vi jobbet som frivillige på barnefestivalen. Vi var nok litt bekymra for hva vi kunne bli satt til å gjøre, men da vi fikk lov til å jobbe med hester sammen med noen helt herlige folk, ble jobbinga et høydepunkt i seg selv. Alle de tre dagene barnefestivalen holdt på hjalp vi både små og eldre barn opp og ned av hester og leide dem i en runde rundt "basen" vår. Samtlige så ut til å like seg godt og de fleste ville helst en runde til, selv om noen selvfølgelig egentlig var for flinke til å bli leid. For oss var det herlig å få leke hestejenter igjen, og det var kjempegøy å snakke med alle barna og se hvor gøy de hadde det. Ikke minst var det gøy da ei lita jente kom entusiastisk bort senere og sa stolt "jeg satt på hesten til en av dere!". Unger er flotte. På slutten av hver dag fikk vi også ri litt selv, noe vi ikke har gjort på fem år. Vi var litt nervøse for å dumme oss ut siden det hadde vært så lenge siden, men ikke før var vi i salen før vi skjønte at vi hadde like god kontroll som den gangen. Da skjønte vi også akkurat hvor mye vi har savna det. Selv etter at en av oss fikk et heftig spark i løpet av en runde med barna den siste dagen, var det ikke snakk pm å droppe å sitte på hesten. Smertene kom først etterpå og gjorde det relativt vanskelig å gå resten av festivalen. Jaja, totalt verdt det. Det som likevel gjorde det morsomst var selvfølgelig de vi gjorde det med. Birgit og Gjermund er supre mennesker med masse kunnskap, og hjelperne deres Vilde og Karina ble gode venner også utenfor heste-leiren. Det ble ikke mindre gøy da vi skjønte at vi og de to skjønne jentene har samme familienavn. 

I tillegg til selve jobbinga må selvfølgelig den generelle opplevelsen av å være en del av de frivillige også trekkes fram. Å bli behandla som en del av det hele selv om vi aldri engang har vært på Riddu før. Alle var inkluderende og vennlige og opplegget for de frivillige er det beste jeg har vært med på, selv på de dagene vi ikke jobba selv. Bente, som var ansvarlig for barnefestivalen, gjorde akkurat som Birgit og Gjermund det å være frivillig til den letteste, og morsomste, sak i verden. Jeg er helt sikker på at den beste måten å oppleve Riddu er ved å være en del av det selv, det legger til en helt annen dimensjon av å virkelig tilhøre. Frivillig-opplevelsen ble avsluttet med en frivillig-fest natta mellom søndag til mandag som for det meste foregikk i gammen med bål og benker og musikk og stemning. Selv da, den siste natta, møtte og snakket vi med mange nye mennesker som vi håper vi får se igjen en annen gang. Det morsomste er at folk virka som de syntes det var interessant å snakke med oss også, noe som gjør at vi naturlig nok gleder oss enda mer til å forhåpentligvis se dem igjen neste år.

En av de tingene vi hadde hørt masse om og håpet å få oppleve selv var stemninga på Rundberg-campen hvor folk pleier å samle seg på kveldene. Fredag kveld, etter Violet Road-konserten, gikk vi derfor inn i party-campen og så til venstre som vi hadde fått beskjed om. Der, helt borte i kroken mellom noen lavvoer og bak et rødt og hvitt bånd som lå på bakken, var det en hel haug med folk som så ut til å ha det gøy. Vi var egentlig veldig slitne og og kalde og hadde vondt både her og der og ville egentlig bare sjekke ut hva vi gikk glipp av hvis og når vi ga opp og rusla opp til teltet. I tillegg var vi også veldig usikre på om vi i det hele tatt var velkomne der, vi visste jo ikke, til tross for det vi hadde hørt, hvorvidt det var en privat fest og hvorvidt det var okei at vi trengte oss på. Sakte bevegde vi oss fram til bålet for å varme oss, kjenne på stemningen og se hva som skjedde. Ikke før sto vi der og så rundt oss før vi var i samtale på hver vår kant og følte at vi hørte til. Vi var plutselig ikke det minste slitne lenger og bålet varma, så vi visste da at vi ville bli der så lenge som mulig. Ikke lenge etter fant noen fram trommer og noen begynte å joike, noe som skulle vise seg å akkompagnere hele resten av natta. Vi satt fascinerte og så på innimellom samtalene våre med folk rundt oss og følte oss merkelig hjemme. Disse folka var, som alle andre på denne enestående festivalen, vår type folk. Midnattssola gjorde det hele surrealistisk for oss Nord-Norge-hekta søringer, og da Rundbergene plutselig tok fram instrumenter og starta allsang med sanger vi kan på andre siden av bålet var det som å falle rett inn i musikkvideoen til "Can You Hear the Morning Singing". Med andre ord, vi var veldig lykkelige og følte oss etter hvert som timene gikk mot dag merkelig beruset til tross for å ikke ha drukket en dråpe alkohol. Det er nok mulig det syntes på oss og, ihvertfall tror vi selv sjelden vi har smilt så stort. Halv fem hadde en annen gitaren og prøvde seg på Morning Singing, noe Halvard, etter å ha kommet seg over overraskelsen, prøvde å bli med på, men ingen av dem kunne teksten og hoppa rett til "yeah, yeah, yeah". Gjennom hele "forestillinga" deres var det en pågående kamp med de utålmodige joikerne om å få synge en sang til, og da de avsluttet med "Barndomsminne fra Nordland" var bare halve sangen hørbar. Ikke at vi har noe imot joiking, det er råkult, men akkurat da foretrakk vi det nok muligens som det var. Ingen grunn. Uansett, innen klokka var fem hadde de tatt tilbake ansvaret for festmusikken og vi greide dermed å huske at vi måtte se på midnattssola akkurat klokka fem. Den var ikke der akkurat da men... uansett var det et nydelig lys. Da hadde vi allerede sett sola gå fram og tilbake to ganger. Klokka sju begynte det å tynnes ut med folk, men et par jenter som tegna på folk var fortsatt igjen og vi fikk endelig tilbud om å få en tegning hver vi og. I tillegg til dem var det fortsatt kule folk igjen å snakke med, så vi ble i nesten tre timer til. Vi sov aldri den dagen heller, men det gjorde ingenting. Vi hadde fått være med på det vi hadde drømt om. Fest i Kåfjord under midnattssola.

Til slutt må vi selvfølgelig si noe om den generelle opplevelsen av Riddu Riđđu, og den var rett og slett overveldende. I tillegg til alt det vi har nevnt spesielt ovenfor har vi hver dag hatt det kjempegøy med de gode vennene vi gledet oss til å se igjen og vi har sett ting vi aldri har sett før. Festivalen er bedre arrangert enn noen annen festival vi har vært på, og vi har vært på mange etter hvert, og makan til inkludering fra både stab, frivillige, gjester og besøkende skal en lete lenge etter. Det er umulig å føle seg utenfor der, for ingen har satt regler for hvordan en skal være. Det burde ikke være mulig å føle seg så hjemme et sted man aldri har vært før, men allerede før vi dro kunne vi ikke vente med å komme tilbake til ny festival neste år. Håper virkelig vi får det til. Det er ikke vanskelig å skjønne akkurat hvor viktig denne festivalen er med sin jobbing for urfolks og andre minoriteters rettigheter, inkluderingen av alle som kommer uansett hvor de er fra og dens unike evne til å skape en vannvittig stemning. Dette er en av de heftigste opplevelsene vi har hatt, og alle faktorer veier inn like mye. Inkludert tørrfisken og bålene, som ellers er mangelvare på festivaler, og oppdagelsen av Kåfjords herlige Fossli-familie. Dessuten er vi mer enn gjennomsnittlig glad i alt som er nordnorsk, og denne uka kunne vi til og med leke oss med taggen "du vet du er i nord når..." med tanke på banking av nevnte tørrfisk i tillegg til reinsdyrskinn på scenen, ladelavvo og folk kledd i tre lag med ull i juli. Tusen takk til alle som har gjort denne uka til noe helt utenom det vanlige og sørget for at vi helt klart kommer tilbake, spesielt takk til de vi tilbrakte mest tid med, nemlig Sunniva, Kaisa, Vilde, Karina, Mikkel, Victoria og Mzima. Dere er fantastiske. Vi er også veldig takknemlige mot Violet Road-gjengen som er grunnen til at vi i det hele tatt vet om festivalen og som åpenbart bidro stort til opplevelsen med konsertene sine. Ikke minst ga hele Rundberg-familien oss akkurat den opplevelsen av Rundberg-campen som vi håpet på, noe som er helt surrealistisk for oss. For å oppsummere, om vi fryktet at festivalen skulle skuffe på noen som helst måte, tok vi skammelig feil.

Tusen takk Riddu Riđđu <3

(Alle bilder unntatt bildet fra Rundberg-campen: Bjørg Fossli)

Likes

Comments

Denne bloggen skal først og fremst handle om oss og Violet Road, men noen ganger er vi nødt til å anbefale andre band i tillegg. Dette faller naturlig i dag, ettersom vi de to siste kveldene har vært på konsert med et annet band vi elsker, nemlig Susie and the Spuds.

Silje "Susie" Fossli, hovedpersonen selv, står i midten foran, der hun enkelt håndterer både gitar, ukulele, trekkspill, melodika og til og med vaskebrett. Hennes trygge smil får en alltid til å føle seg bedre. Hun blir flankert på hver side av de to fetterne Flaa: Jørund på høyre side spiller gitar, mandolin og banjo, i tillegg til at han i utvalgte sanger danser som bare han kan, så publikum blir helt ville og han selv blir utslitt. På venstre side har vi Bjørnar med det lange skjegget og de blå øynene som direkte lyser når han blir som ivrigst, der han spiller gitar samtidig som han tråkker på en pedal som får frem lyd i en tamburin på stativ. De tre bytter på å synge, samtlige med rå og særegne stemmer som lett fanger de ulike stemningene i låtene deres. Bak på scenen til venstre står Terje "Taktmann" Ellefsen med kontrabassen sin og den enslige tromma, og både fingrene på strengene og foten på trommepedalen holder takten lekende lett mens han står med lukkede øyne og et konsentrert uttrykk i ansiktet, noe som forresten er veldig pent å se på. Til slutt har vi Marin Stallemo Bakke som står til høyre for Terje. Fiolinspillet hennes er nesten frustrerende vakkert, spesielt når man tenker på at hun er et år yngre enn oss. Hun synger også med en sår og fin stemme på et vers i Shame, der de to som står foran henne går til siden så alle kan se. Både Terje og Marin blir ofte erta av Jørund. Han liker å poengtere at de er single hver gang han får sjansen, og da passer han alltid på å si at hvis noen er interessert, da må de komme og prate med ham, så skal han ordne en "audition". Ikke vet vi hva den består av. Alt i alt er de en fargerik og glad gjeng med sørlendinger, og om du er på jakt etter en skikkelig fest er det disse du skal gå på konsert med. De klarer alltid å få folk til å begynne å danse, uansett om det er på et kulturhus eller en bygdefestival. Selv sier de at de spiller American folk-'n-roll, og det er en utrolig passende beskrivelse. De spilte oppvarming for The Rainmakers en gang, og da hovedattraksjonen kom på sa vokalisten: "They're even more hillbilly than we are, and we are!"

Hvis dere lurer på hvordan vi vet om dette bandet, er det enkelt og greit takket være Violet Road. Hogne og Bjørnar spilte nemlig sammen i et band som het Hangface for mange år siden, og en dag i februar 2015 fant vi ut at "potetene" som vi kaller dem skulle ha konsert i Arendal, og da måtte vi jo sjekke dem ut. Vi ble fort glad i dem og musikken deres, og så langt har vi vært på fjorten konserter.

Over: Bjørnar Flaa like heftig i blikket som alltid
Under: Terje "Taktmann" Ellefsen dypt konsentrert
Fjordbrøl, Herefoss, 02.07.2016
Fotograf: Bjørg Fossli

Silje "Susie" Fossli med vaskebrettet
Fjordbrøl, Herefoss, 02.07.2016
Fotograf: Bjørg Fossli

Over: Jørund Flaa på sitt mest intense
Under: Marin Stallemo Bakke skaper stemning med fiolinen
Fjordbrøl, Herefoss, 02.07.2016
Fotograf: Bjørg Fossli

Likes

Comments

Får vel begynne med begynnelsen, som man sier. I dette tilfellet den første konserten vi så Dem på, som frivillige på Canal Street i Arendal, 25. juli 2014, omtrent klokka 22.

Når en først er med på en festival, bør en altså få med seg så mye som mulig. Står det i programmet er det verdt å se på.. Det har aldri vært vår måte å se det på, for oss holder det lenge å få se de få artistene/banda vi er glad i fra før av, for at hele festivalen skal være verdt det. Gjerne med et par anbefalte unntak i tillegg. Resten er totalt uinteressant. Mamma derimot sjekka ut alt på forhånd og bestemte seg fort for hvilke konserter hun kunne la oss snike oss unna, og hvilke som var helt obligatorisk å i det minste gi en sjanse. Blant disse var bandet med det rare navnet Violet Road. "Jeg tror de er noe for dere altså, veldig fin musikk", sa hun etter å ha sett videoer på Youtube. Vi hadde ikke verdiget skjermen hennes så mye som et blikk eller øre og smilte bare skeivt. Hundre prosent overbevist om at vi kom til å stå gjennom konserten med tankene alle andre steder mens vi klappa høflig. Det som gjorde at vi gikk med på det var at hun som skulle spille sist den kvelden var noen mamma virkelig likte. Lissie. Vi hadde ikke hørt om henne heller før, men det var i det minste en ekte anbefaling.

Vi ble ikke mer gira på å se dem da vi fant ut at venninnene våre skulle stå vakt oppi gata, det frista mer å stå å prate med dem. Likevel ble vi motvillige stående foran scenen da det snart var deres tur, selv om vi da hadde glemt alt mamma hadde sagt om dem og så for oss noen som satt på hver sin stol og spilte for seg selv mens de så ned i instrumentene sine. Ikke at det egentlig er noe galt i det, men det er ikke helt vår smak kan man si. Så kom konferansieren ut på scenen og fikk vår skeptiske oppmerksomhet, og allerede det han sa om fem glade nordlendinger med hatt var nok til å gjøre den oppmerksomheten om til forhåpningsfull nysgjerrighet. Vi er veldig glade i hatter, hadde selv gått med det daglig i flere år alt, selv om vi typisk nok ikke hadde på oss noen akkurat den kvelden, og nordlendinger og Nord-Norge er tilfeldigvis det vi er aller mest glad i. Dette måtte i det minste være litt bra. Det er umulig å huske noe nøyaktig etter det, fordi vi slutta å tenke. Vokalisten kom ut og endret holdningene våre nok en gang fra nysgjerrighet til ærefryktig forventning. Og da brødrene kom ut , spesielt har vi et krystallklart minne om trommisens entré, og introen til Jericho begynte å spille fulgt av at vokalisten gjorde oss målløse med den vanvittige stemmen sin, var det helt umulig å ikke smile. Mamma fikk si "hva var det jeg sa" så mye hun ville. Vi var alt frelst.

Under konserten gjorde vi vårt beste for å få med oss alt, selv om vi ikke kan nekte for at vi var spesielt opptatt med å flytte blikket mellom trommisen og gitaristen, frustrerte over at de ikke kunne vise hensyn og oppholde seg nærmere hverandre, bortsett fra de få øyeblikkene hvor gitaristen var grei nok til å sprette seg bak til trommsien. Det var også øyeblikk da vi ikke klarte annet enn å se ned i bakken, rett og slett fordi vi ble litt vel overveldet av inntrykkene. Mamma var like begeistra og da vi så ned ble hun redd for at vi skulle gå glipp av noe og insisterte stadig på at vi måtte følge med. Vi husker veldig godt sjarmen til bassisten da han introduserte Call Collect og hvor imponerte vi ble av bass-soloen som på den konserten bare besto av ham og Kjetil. Da publikum sang med på "Can You Hear the Morning Singing" og "Face of the Moon", så vi rundt på dem og visste at neste gang, da skulle vi kunne alle sangene.

Etter konserten løp vi rett bort til merch-boden og insisterte på både t-skjorter og CD-er. T-skjortene tok vi på oss med en gang over kjolene våre, og CD-ene ble grundig undersøkt. Blant annet fant vi samlekorta inni Back to the Roadshow, Limited Edition og lærte oss på den måten navna deres og at de fire på H med samme etternavn måtte være brødre. Og så sa hun som solgte merch at de skulle komme og signere. Hjelp. Da var det spesielt surt å ikke ha på hattene våre. De greide selvfølgelig å komme akkurat da vi hadde gått etter vann, men vi forta oss tilbake for å veksle noen ord med dem, vi følte jo at vi måtte si det som måtte sies nå, vi fikk nok aldri fikk snakke med dem igjen. Vi turte på en eller annen måte å fortelle Herman at "du er så søt!" og legge til "ja, du og", da Halvard fikk total latterkrampe. Vi skaffa oss også klemmer og bilde av de to, samt noen ord med Hogne og alles signaturer på samlekortene. Hvordan vi turte noe av det skjønner vi ikke, så livredde som vi var for alt den gang. Uansett. Da vi senere løp opp til venninnene våre oppe i gata for å fortelle dem om vårt nye yndlingsband hadde vi glemt alt om Lissie.

Bildet mamma insisterte på å ta etter at vi hadde snakka med de yngste Rundbergene. Vi var mildt sagt starstruck, mens gutta gliste ivrig.
Canal Street, Arendal, 25.07.2014
Fotograf: Bjørg Fossli

Likes

Comments

I går fylte kosebamsen Hogne 40 år!! Det kunne vi jo selvfølgelig ikke la gli forbi, så denne posten er viet til ham og dagen han hadde i går!

Han ble feiret av fans, familie og venner online, og gutta i Violet Road la ut et langt og flott innlegg der de hedret ham, med et bilde fra dagen før der han fikk både kake og fest. I tillegg ble han feiret behørig på Steinkjerfestivalen der de spilte den kvelden, av både resten av bandet og publikummet som var så heldige å være der akkurat da. Vi skulle gjerne vært med på det selv, men gutta var så snille å poste oppdateringer iblant, så alle andre fans også fikk en lukt på stemningen.

Etter konserten sendte gutta masse snaper med innblikk i fering med kake, løsbarter, karsk og egen øl til bursdagsbarnet, samt en livesending, alle med nevnte løsbarter i ansiktene - om ikke nødvendigvis på leppa - og partyfløyter som de stadig blåste på. Her ble også kaka brakt inn, og de sang selvfølgelig en sang til ære for bassmannen som beskriver ham utrolig godt: "Forever Young".

Gratulerer med dagen Hogne <3

Bilde øverst: Hogne klemmer bassen som så ofte ellers.
Viser ved Kanalen, Lunde, 18.06.2016
Fotograf: Nina Wiggen Skaret

Bilde nederst: Noen dager før bursdagen hans i fjor, der vi ga ham det som, ifølge visse samlekort, er hans favorittmat her i verden. Han ble glad og, som du sikkert ser her.
OverOslo, Oslo, 19.06.2015
Fotograf: Bjørg Fossli

Likes

Comments

Eldst og med mest stil er Håkon. Med flosshatten, solbrillene, samt den nyere rekvirerte, vanvittig stilige, røde jakka med snirklete mønster, rocker han mer enn noen andre. Finger'n er stadig ute og tar tempen på stemningen, ofte akkompagnert av et ektefølt "yeah!"-uttrykk. Denne gjennomførte og dødskule stilen har gitt ham kallenavnet Flossen, i alle fall oss imellom. Stø som en klippe står han bak keyboardet sitt og tryller frem alle mulige stemninger, og det beste eksemplet på det er da gutta pleide å spille Icarus og Håkon begynte med en intens melodi man fikk frysninger av. Og når han like selvsikkert spankulerer frem med saksofonen rundt halsen og begynner å spille, spesielt når han står rett over hodene på publikum, kan man ikke se vekk. Det er ren magi.

Den stødige klippen forsvinner ikke når han går av scenen, men der viser han i tillegg sin sprø, koselige, omtenksomme og beskyttende pappaside. "Sprø" er her sagt med den største hengivenhet, for han får oss alltid til å le, ofte flere ganger når vi ser på bilder vi har tatt med dem og han har et eller annet herlig uttrykk. Det må innrømmes at han skremte oss litt i begynnelsen fordi han virka så voksen, men det tok bare et par konserter før vi var like glade i ham som i resten av gutta. Alltid er han opptatt av at vi og alle andre har det bra, og alltid har han et smil på lur bak sitt alvorlige ytre. Vi er også utrolig takknemlige for at han ser så stort på at vi har blitt kjent med den dødskule dattera hans, Kaisa, og hennes like kule venner. Vi føler oss kjempeheldige for å ha blitt tatt imot på den måten av ham, og dem.

​Håkon viser sjelefred bak keyboardet.
Viser ved Kanalen, Lunde, 18.06.2016
Fotograf: Nina Wiggen Skaret

Likes

Comments

Hogne er godklumpen på bass med smilet som får deg til å kjenne deg hundre prosent trygg og sjarmen som gjør at du vil gi ham en klem og aldri slippe. Spøkene og moroa er det for det meste han som står for, hvor han byr på seg selv og får alle til å skjønne hvor ubeskrivelig skjønn han er. I tillegg er han selvfølgelig også rett og slett en råtøff bassist som er ekstremt god til det han gjør og elsker å gjøre seg til for kamera mens han står på scenen, særlig når «Dead Man Walking» spiller og han virkelig kan leve opp til kallenavnet vi har gitt ham, som i utgangspunktet er mest ironisk ment. Han er jo så god og skjønn og varm, men med et fandenivoldsk image og selvbilde, som kom bedre fram enn noengang da vi var så heldige å få oppleve en konsert med det fantastiske gamle bandet hans Englebarn. Da så vi virkelig Fanden.

Av scenen er han den samme, bare enda skjønnere. Det første han alltid gjør er å spørre oss om konserten var bra, noe vi selvfølgelig alltid svarer på med en variasjon av "ja, fantastisk som alltid". Håper han aldri slutter å spørre. Han er fantastisk å snakke med og er alltid nøye med å passe på at vi har det bra. Hogne er den kompisen man bare vil fortsette å snakke med for alltid, rett og slett fordi han alltid får en til å føle seg som en av gjengen. Det er helt vannvittig at det går an å være så trygg på noen en egentlig ikke kjenner så godt, og noe av det beste ved å snakke med ham er jo det å innse at han faktisk egentlig ikke engang spiller noen rolle på scenen. Han er Hogne, og Hogne er farlig skjønn.

Hogne "smiler" til kamera
The Edge, Tromø, 29.04.2016
Fotograf: Nina Wiggen Skaret

Likes

Comments

Den med det mest åpenbare kallenavnet er nok Halvard. Når han er på scenen blir han helt borte i musikken og bokstavelig talt spretter overalt. Derav Spretten. Det ene øyeblikket står han foran mikrofonen sin og flyr, og i det neste rocker han så hardt at hatten flyr av i hytt og pine. Han flyr over scenen til alle de andre, han står ved keyboardet og ved trommesettet, og han får Kjetil og Hogne til å snuble når de går rett inn i ham der han hopper forbi bak dem. Når "A Whole Lot Better" spilles bøyer han seg helt ned i bulbul tarangen og forsvinner inn i melodien, og da er det umulig å ikke se på ham. For han er jo også naturligvis helt utrolig flott å se på, noen ganger er han en vakker og elegant alv, mens han andre ganger rett og slett ser farlig ut. I tillegg til å sprette er han også den av dem som er best til å tale og når han først er i gang, virkelig er i gang, virker det som han aldri skal gi seg. I tillegg har han for vane å ta et heidundrandes splitthopp på slutten av "Can You Hear the Morning Singing", noe en alltid ser fram til. Han spiller både mandolin, saksofon, gitar og bulbul tarang og han gjør alt så totalt uanstrengt mens han gjør alt annet at det virker som hvem som helst kan gjøre det. Det er få, om noen, som lever seg SÅ godt inn i musikken de spiller.

Han er like engasjert og ivrig når han ikke er på scenen, når de står bak merchbordet er det han som aldri har tid til å ta bilde fordi han er travelt opptatt med å ordne ett eller annet. Likevel får han alltid med seg alt. Det er ikke sjelden vi har snakket med en av de andre om noe og han overrasker oss med å bryte inn like engasjert som om han skulle ha kommet opp med samtaleemnet selv. Når man først har hans oppmerksomhet har man nemlig hans FULLE oppmerksomhet og når han smiler til oss er det ofte veldig vanskelig å holde blikket hans uten å dø litt. Han spretter for så vidt like mye av scenen som på scenen, han forlater oss ofte hoppende og glisende.

​Halvard på en av sine flyturer
Prelaten, Tromsø, 09.10.2016
Fotograf: Nina Wiggen Skaret

Likes

Comments