Fredag 8. september dro vi til Bodø. Det er en by vi lenge har hatt veldig lyst til å se, men ikke fått muligheten til å besøke før nå. Det måtte åpenbart en VR-konsert til. Denne konserten var i tillegg mye mer enn en konsert. De skulle spille på et stort arrangement av Norad, hvor man skulle gå opp til toppen av Keiservarden sammen med alle andre for å lære om FNs 17 bærekraftsmål. Det hørtes jo utrolig viktig og spennende ut i utgangspunktet, så vi tenkte oss ikke akkurat mye om før vi begynte å planlegge turen. Vi var selvfølgelig også veldig spente på hvordan den første konserten uten Herman kom til å bli, men heldigvis skulle vikaren hans være en vi kjenner og er glad i fra før, nemlig selveste Espen Høgmo.


Espen er en fantastisk trommis, og en herlig fyr. Tidligere har han spilt i både Hangface og Englebarn sammen med Hogne, og begge er band vi liker veldig godt. Sistnevnte fikk vi til og med muligheten til å se live da de hadde gjenforening i Tromsø 7. november 2015.

Vi kom til Bodø på fredag, og ble vist rundt av vår lokale venninne Vanja som skulle være med på konserten, før vi senere spiste middag med vår andre lokale venninne Sandra som også skulle være med på konserten. Henne skulle vi i tillegg overnatte hos hele helga. Lørdagen tilbrakte vi hele dagen på Kjerringøy med Sandra, noe vi som er så glad i Halvdan Sivertsen selvfølgelig syntes var veldig stas. Så var det tilbake til byen for å pakke til fjelltur og spise middag, og nå kjente vi virkelig at magneten begynte å trekke. Det var tydelig at det ikke var særlig lenge til konserten.

Sammen med Sandra og masse folk med proft turutstyr satt vi snart på bussen som kjørte oss opp i fjellet. Der hadde Norad satt opp camp, og nå var de i full gang med å dele ut informasjon om bærekraftsmålene. På veien opp passerte vi med jevne mellomrom et par frivillige som var stasjonert med et skilt hvor neste bærekraftsmål var representert, og det slo oss hvor viktig og flott det var å være med på det her. Til tross for den kraftige ironien i at vi tok fly for å komme oss dit. Da solnedgangen var på sitt mest magiske gikk vi opp på en stor stein og nøt utsikten med flere andre. Et par av dem mente vi aldri måtte forlate Nord-Norge og vi sa oss helt enige, selv om vi måtte innrømme at vi er søringer. Omsider passerte vi det 17. bærekraftsmålet og fant oss selv på toppen av Keiservarden. Det er ikke akkurat ofte vi står på toppen av noe som helst fjell, så vi var nokså stolte. Vi skrev oss inn i turistboka, nøt utsikten og kjente på vinden at det var nok en veldig riktig beslutning å ha flytta konserten til andre siden av fjellet. Den trua virkelig med å blåse alt og alle på havet. Så satte magneten inn med full styrke, og det bar nedover i en voldsom fart, særlig da vi hørte lyden av det som skjedde på scenen.

Snart var vi nede på plassen. Det var nå bare to timer til konserten skulle begynne og flere hadde allerede slått seg ned på gresset ved siden av scenen. Vi fulgte eksempelet deres og så på bildefremvisningen Norad hadde på storskjerm mens vi spiste kjeks og drakk kakao. Ikke lenge etter at konferansieren hadde vært ute og snakket om hva som skulle skje den kvelden, var det plutselig en familie som satte seg ned rett foran scenen. På tide å finne plassene våre. Mens vi sto der kom det stadig flere mennesker og snart var vi en hel folkemengde. Da det var noenlunde fullt ble det satt i gang kahoot-quiz om bærekraftsmålene med over 200 deltagere, og deretter masse videoer av de som fortsatt gikk på fjellet og hvilke mål de syntes var viktigst. Så fikk vi være en del av et stilig eksperiment som involverte en stor duk med Norad-logoen og hodelykter (selv om vi bare hadde mobillykter). Duken ble dratt over folkemengden, alle tente lykta på signal fra konferansieren, og etter tre forsøk fikk vi se resultatet. Det var nokså kult ja.

Men nå. Nå var det snart konsert. Og vi ble ganske fornøyd av å se at yngstemann i familien ved siden av oss på første rad var like gira som oss. Vi passa nøye på at han også skulle få stå helt foran. Dette kom utvilsomt til å bli en spesiell konsert. Nå skulle vi snart få se Violet Road-konsert med Espen som trommis. Så kom de ut og vi jubla stort. Det må innrømmes at det var veldig rart, men til vår store glede funka det utrolig bra. Ikke lenge etter at de var i gang spurte Hogne alle om å skru på hodelyktene sine, og under Rules of the Ocean sendte han live fra lyshavet. Den bør sjekkes ut. Det var en vanvittig stemning, men akkurat da var selvfølgelig vi, typisk nok, ganske alvorlige fordi vi ventet spent på hvordan det kom til å føles at Espen skulle overta Hermans trommesolo. Det viste seg at selv om han spilte solo på samme sted som Herman pleide, var den helt annerledes og utrolig kul. Triksing med trommestikkene og alt. Espen passer virkelig godt inn i VR. Trommesoloen hans var som sagt fantastisk, han (og det visste vi selvfølgelig fra før av) har like mye innlevelse og utstråling fra scenen som alle de andre, og til vår store glede og overraskelse spilte han til og med lommekornett under Jericho! Etter konserten sa vi "hade" til Vanja etter å ha fått vite at Violet Road hadde fått seg en ny fan. Så snakka vi litt med gutta før vi selv satte oss på bussen tilbake til byen. Følelsen vi sitter igjen med etter helgas konsert er at vi virkelig syns Espen skal bli fast trommis i bandet. Han er rå.

Bildet i midten: Ann R. Breivik
Bildene øverst til høyre: Eva Salhus Winther
Bildet nederst til høyre: Nina Engmo Melle
Resten: Turbilder tatt av oss og venninne Sandra

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments