På denne datoen for tre år siden var vi på vår tredje konsert, og nøyaktig ett år etter var vi på vår trettende. Her vi sitter på rommet vårt i Queens Road Student Village og ser utover Winchester etter en laaaang skoledag blir vi lett litt nostalgiske, så vi ville skrive om en av dem, men det var utrolig vanskelig å velge hvilken. Vår tredje konsert var tross alt helt i begynnelsen av vår begeistring, da vi ennå ikke hadde peiling på hvor langt det skulle gå, men likevel nøt hvert sekund, i tillegg til at det var noe veldig spesielt med de ti første konsertene ettersom det var da vi og mams hadde våre største eventyr sammen på den måten. Vår trettende konsert var imidlertid noe av det heftigste vi noen sinne har opplevd, siden det var første gang vi kom oss på konsert i Tromsø, og første gang vi møtte en haug med fantastiske mennesker. Som dere kan se var det et vanskelig dilemma.

Til slutt valgte vi likevel å gå for førstnevnte: konsert nummer tre på Kick Nattklubb og Scene, Kristiansand, 10.10.2014. Det var tre måneder siden "Åpenbaringen", og to måneder siden den i mellom, og vi var naturlig nok mer enn klare. På denne tiden hadde vi fortsatt nokså streng konsert-"uniform" som besto av svarte bukser, svarte VR-gensere og -t-skjorter, og svarte hatter. I kveld hadde vi også slengt på oss medaljene som kom med Back to the Roadshow Limited Edition CD-boksen. Vi følte oss nokså kule. Uansett. Etter forrige konserts katastrofe med å måtte stå på andre rad hadde vi nå bestemt oss for at det aldri skulle skje igjen, og dermed begynte tradisjonen med å dukke opp relativt lenge før noe skulle skje. Tre timer til dørene skulle åpne, og vi var i byen. I god tro skrev vi "Kick" inn pa Google Maps og fulgte pila opp og ned gater, til vi endelig sto utenfor... en sminkebutikk. Ikke visste vi at det var noe sånt som het det. Vel vel, prøve igjen. Denne gangen var vi nøye med å skrive inn hele navnet og dobbeltsjekke resultatet, og til vår lattermilde frustrasjon ble vi ledet hele veien tilbake, til gaten parallelt med der vi hadde parkert. Sukk.

Men nå var vi der. Og vi var de eneste. Perfekt. For å slippe unna oktoberkulden satte vi oss inn i baren som hørte til stedet, til vi så at det bare var én time igjen for dørene skulle åpne. Da var det ut og sikre seg plassen forrest i køen. Vi lyttet etter tegn på at det var noen der og trippet utålmodig, men så begynte det å skje noe. Vakter kom ut og satte opp gjerder til en offisiell kø, og etter hvert begynte det å fylles opp med mennesker. Det nærmet seg, og vi klarte ikke la være å synge noen sanger, selvfølgelig VR, for å roe ned oss selv, få tiden til å gå og underholde køen littegrann. Det ble tatt godt imot av de andre som sto og venta, og et par publikummere begynte å spørre oss ut om vårt forhold til bandet. Vi sa som sant var at vi hadde oppdaget dem ganske nylig, men at vi allerede var besatt. Da skulle de selvfølgelig vite om vi ble kjent igjen av dem, og vi sa at det trodde vi da. Det var en lett og munter stemning da dørene endelig åpna og vaktene stilte seg opp for å ta imot ID. Vi løp helt fram til scenen for å passe på at vi kom først, men da vi merka at alle andre bare satte seg ned rundt omkring i lokalet, bestemte vi oss for å rekognosere litt, med alle fire øyne på scenen naturligvis. Veldig viktig. Oppe på det ene platået fant vi et bord satt opp langs veggen som bare kunne være merch-bordet. Det måtte bli bra. Fornøyde satte vi og mams oss rundt bordet nærmest scenen og koste oss med ventemusikken og litt godt å drikke. Så følte vi plutselig at det var på tide å bevege seg mot scenen, og som tenkt så gjort. Foreløpig hadde vi ikke funnet våre faste plasser, så dette var den siste gangen vi med viten og vilje stilte oss opp så nær midten som mulig. Det skulle vise seg å lønne seg.

Vi holdt på å sprekke av forventning. Ølen kom, noe vi nå hadde begynt å tolke som "like før", og vi hoppet ivrig opp og ned. Så skjedde det. Ventemusikken stilnet. "Humm humm" kom over høyttalerne, og vi døde som vanlig. Kjetil gikk ut på scenen med gitaren sin og startet det hele, med de andre hakk i hæl, og denne gangen fikk vi faktisk gjenkjennende smil. Som vanlig husker vi ikke så mye av den konserten, men to ting står ut: For det første spilte de "People of the Sun" for første gang, noe som var veldig kult, for det andre skjedde det noe meeeget uventet. Akkurat som på konserten før, på Rockefeller, begynte Halvard å legge ut i det vide og det breie om hvor heldige vi var som var akkurat der akkurat da, og vi bare glodde på ham, for vi trodde han hadde ment det eksklusivt for Rockefeller. Det var tross alt en bittelitt større konsert enn den vi var på nå. Og Kjetil må ha sett uttrykkene våre, for han så plutselig veldig selvbevisst ut, og han smilte til oss som om vi hadde tatt dem på fersken. Noe vi jo på en måte hadde (det var da vi lærte at ALLE artister sier det samme om og om igjen). Vi gliste og ga deretter Halvard vår udelte oppmerksomhet, for det var ganske underholdende, men så oppfattet jeg en bevegelse i øyekroken, og vi fikk tidenes sjokk da vi snudde oss og stirret rett inn i øynene til Kjetil. Han hadde rett og slett hoppet ned av scenen, bare for å lavt fortelle oss at han visste at vi hadde hørt det før, men at vi bare fikk late som vi ikke hadde det. Så klatret han opp igjen. Det var mildt sagt absurd. Vi klarte bare å stirre måpende på hverandre, før vi vendte oppmerksomheten mot Halvard igjen.

Etter konserten løp vi bort til merch-bordet og ventet på at de skulle komme ut. Hogne kom gående, og idet han hadde nådd bort til oss, ble han spurt av de publikummerne som hadde spurt oss ut i køen utenfor om han kjente oss igjen. Han bekreftet det, og de så veldig imponerte ut. Morsomt. Vi skaffa oss diverse greier, noen autografer og klemmer, samt det første ordentlige bildet sammen med alle fem. Vi hadde endelig dratt fram nok mot til å spørre. Og ikke bare det, men vi turte endelig å fortelle Kjetil akkurat hvor fantastisk vi syns stemmen hans er. Det måtte til. Vi vet vi alt har sagt at det var første gang vi ditt og datt, men det var den første gangen for mange konsertopplevelser den kvelden. Vi har to sånne igjen: Det var første gang vi møtte en viss sørlands-manager, som alltid løper fram og tilbake og ordner litt av hvert, og det var første gang vi ble stående og snakke med hele gjengen til vaktene måtte kaste oss ut. Fiiiin kveld.

Å! Også er det Hug a Drummer Day i dag!! KLEM EN TROMMIS :D

Foto: Oss etter tur x)

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments