Fredag 8. september dro vi til Bodø. Det er en by vi lenge har hatt veldig lyst til å se, men ikke fått muligheten til å besøke før nå. Det måtte åpenbart en VR-konsert til. Denne konserten var i tillegg mye mer enn en konsert. De skulle spille på et stort arrangement av Norad, hvor man skulle gå opp til toppen av Keiservarden sammen med alle andre for å lære om FNs 17 bærekraftsmål. Det hørtes jo utrolig viktig og spennende ut i utgangspunktet, så vi tenkte oss ikke akkurat mye om før vi begynte å planlegge turen. Vi var selvfølgelig også veldig spente på hvordan den første konserten uten Herman kom til å bli, men heldigvis skulle vikaren hans være en vi kjenner og er glad i fra før, nemlig selveste Espen Høgmo.


Espen er en fantastisk trommis, og en herlig fyr. Tidligere har han spilt i både Hangface og Englebarn sammen med Hogne, og begge er band vi liker veldig godt. Sistnevnte fikk vi til og med muligheten til å se live da de hadde gjenforening i Tromsø 7. november 2015.

Vi kom til Bodø på fredag, og ble vist rundt av vår lokale venninne Vanja som skulle være med på konserten, før vi senere spiste middag med vår andre lokale venninne Sandra som også skulle være med på konserten. Henne skulle vi i tillegg overnatte hos hele helga. Lørdagen tilbrakte vi hele dagen på Kjerringøy med Sandra, noe vi som er så glad i Halvdan Sivertsen selvfølgelig syntes var veldig stas. Så var det tilbake til byen for å pakke til fjelltur og spise middag, og nå kjente vi virkelig at magneten begynte å trekke. Det var tydelig at det ikke var særlig lenge til konserten.

Sammen med Sandra og masse folk med proft turutstyr satt vi snart på bussen som kjørte oss opp i fjellet. Der hadde Norad satt opp camp, og nå var de i full gang med å dele ut informasjon om bærekraftsmålene. På veien opp passerte vi med jevne mellomrom et par frivillige som var stasjonert med et skilt hvor neste bærekraftsmål var representert, og det slo oss hvor viktig og flott det var å være med på det her. Til tross for den kraftige ironien i at vi tok fly for å komme oss dit. Da solnedgangen var på sitt mest magiske gikk vi opp på en stor stein og nøt utsikten med flere andre. Et par av dem mente vi aldri måtte forlate Nord-Norge og vi sa oss helt enige, selv om vi måtte innrømme at vi er søringer. Omsider passerte vi det 17. bærekraftsmålet og fant oss selv på toppen av Keiservarden. Det er ikke akkurat ofte vi står på toppen av noe som helst fjell, så vi var nokså stolte. Vi skrev oss inn i turistboka, nøt utsikten og kjente på vinden at det var nok en veldig riktig beslutning å ha flytta konserten til andre siden av fjellet. Den trua virkelig med å blåse alt og alle på havet. Så satte magneten inn med full styrke, og det bar nedover i en voldsom fart, særlig da vi hørte lyden av det som skjedde på scenen.

Snart var vi nede på plassen. Det var nå bare to timer til konserten skulle begynne og flere hadde allerede slått seg ned på gresset ved siden av scenen. Vi fulgte eksempelet deres og så på bildefremvisningen Norad hadde på storskjerm mens vi spiste kjeks og drakk kakao. Ikke lenge etter at konferansieren hadde vært ute og snakket om hva som skulle skje den kvelden, var det plutselig en familie som satte seg ned rett foran scenen. På tide å finne plassene våre. Mens vi sto der kom det stadig flere mennesker og snart var vi en hel folkemengde. Da det var noenlunde fullt ble det satt i gang kahoot-quiz om bærekraftsmålene med over 200 deltagere, og deretter masse videoer av de som fortsatt gikk på fjellet og hvilke mål de syntes var viktigst. Så fikk vi være en del av et stilig eksperiment som involverte en stor duk med Norad-logoen og hodelykter (selv om vi bare hadde mobillykter). Duken ble dratt over folkemengden, alle tente lykta på signal fra konferansieren, og etter tre forsøk fikk vi se resultatet. Det var nokså kult ja.

Men nå. Nå var det snart konsert. Og vi ble ganske fornøyd av å se at yngstemann i familien ved siden av oss på første rad var like gira som oss. Vi passa nøye på at han også skulle få stå helt foran. Dette kom utvilsomt til å bli en spesiell konsert. Nå skulle vi snart få se Violet Road-konsert med Espen som trommis. Så kom de ut og vi jubla stort. Det må innrømmes at det var veldig rart, men til vår store glede funka det utrolig bra. Ikke lenge etter at de var i gang spurte Hogne alle om å skru på hodelyktene sine, og under Rules of the Ocean sendte han live fra lyshavet. Den bør sjekkes ut. Det var en vanvittig stemning, men akkurat da var selvfølgelig vi, typisk nok, ganske alvorlige fordi vi ventet spent på hvordan det kom til å føles at Espen skulle overta Hermans trommesolo. Det viste seg at selv om han spilte solo på samme sted som Herman pleide, var den helt annerledes og utrolig kul. Triksing med trommestikkene og alt. Espen passer virkelig godt inn i VR. Trommesoloen hans var som sagt fantastisk, han (og det visste vi selvfølgelig fra før av) har like mye innlevelse og utstråling fra scenen som alle de andre, og til vår store glede og overraskelse spilte han til og med lommekornett under Jericho! Etter konserten sa vi "hade" til Vanja etter å ha fått vite at Violet Road hadde fått seg en ny fan. Så snakka vi litt med gutta før vi selv satte oss på bussen tilbake til byen. Følelsen vi sitter igjen med etter helgas konsert er at vi virkelig syns Espen skal bli fast trommis i bandet. Han er rå.

Bildet i midten: Ann R. Breivik
Bildene øverst til høyre: Eva Salhus Winther
Bildet nederst til høyre: Nina Engmo Melle
Resten: Turbilder tatt av oss og venninne Sandra

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

Hogne er godklumpen på bass med smilet som får deg til å kjenne deg hundre prosent trygg og sjarmen som gjør at du vil gi ham en klem og aldri slippe. Spøkene og moroa er det for det meste han som står for, hvor han byr på seg selv og får alle til å skjønne hvor ubeskrivelig skjønn han er. I tillegg er han selvfølgelig også rett og slett en råtøff bassist som er ekstremt god til det han gjør og elsker å gjøre seg til for kamera mens han står på scenen, særlig når «Dead Man Walking» spiller og han virkelig kan leve opp til kallenavnet vi har gitt ham, som i utgangspunktet er mest ironisk ment. Han er jo så god og skjønn og varm, men med et fandenivoldsk image og selvbilde, som kom bedre fram enn noengang da vi var så heldige å få oppleve en konsert med det fantastiske gamle bandet hans Englebarn. Da så vi virkelig Fanden.

Av scenen er han den samme, bare enda skjønnere. Det første han alltid gjør er å spørre oss om konserten var bra, noe vi selvfølgelig alltid svarer på med en variasjon av "ja, fantastisk som alltid". Håper han aldri slutter å spørre. Han er fantastisk å snakke med og er alltid nøye med å passe på at vi har det bra. Hogne er den kompisen man bare vil fortsette å snakke med for alltid, rett og slett fordi han alltid får en til å føle seg som en av gjengen. Det er helt vannvittig at det går an å være så trygg på noen en egentlig ikke kjenner så godt, og noe av det beste ved å snakke med ham er jo det å innse at han faktisk egentlig ikke engang spiller noen rolle på scenen. Han er Hogne, og Hogne er farlig skjønn.

Hogne "smiler" til kamera
The Edge, Tromø, 29.04.2016
Fotograf: Nina Wiggen Skaret

Likes

Comments

Den med det mest åpenbare kallenavnet er nok Halvard. Når han er på scenen blir han helt borte i musikken og bokstavelig talt spretter overalt. Derav Spretten. Det ene øyeblikket står han foran mikrofonen sin og flyr, og i det neste rocker han så hardt at hatten flyr av i hytt og pine. Han flyr over scenen til alle de andre, han står ved keyboardet og ved trommesettet, og han får Kjetil og Hogne til å snuble når de går rett inn i ham der han hopper forbi bak dem. Når "A Whole Lot Better" spilles bøyer han seg helt ned i bulbul tarangen og forsvinner inn i melodien, og da er det umulig å ikke se på ham. For han er jo også naturligvis helt utrolig flott å se på, noen ganger er han en vakker og elegant alv, mens han andre ganger rett og slett ser farlig ut. I tillegg til å sprette er han også den av dem som er best til å tale og når han først er i gang, virkelig er i gang, virker det som han aldri skal gi seg. I tillegg har han for vane å ta et heidundrandes splitthopp på slutten av "Can You Hear the Morning Singing", noe en alltid ser fram til. Han spiller både mandolin, saksofon, gitar og bulbul tarang og han gjør alt så totalt uanstrengt mens han gjør alt annet at det virker som hvem som helst kan gjøre det. Det er få, om noen, som lever seg SÅ godt inn i musikken de spiller.

Han er like engasjert og ivrig når han ikke er på scenen, når de står bak merchbordet er det han som aldri har tid til å ta bilde fordi han er travelt opptatt med å ordne ett eller annet. Likevel får han alltid med seg alt. Det er ikke sjelden vi har snakket med en av de andre om noe og han overrasker oss med å bryte inn like engasjert som om han skulle ha kommet opp med samtaleemnet selv. Når man først har hans oppmerksomhet har man nemlig hans FULLE oppmerksomhet og når han smiler til oss er det ofte veldig vanskelig å holde blikket hans uten å dø litt. Han spretter for så vidt like mye av scenen som på scenen, han forlater oss ofte hoppende og glisende.

​Halvard på en av sine flyturer
Prelaten, Tromsø, 09.10.2016
Fotograf: Nina Wiggen Skaret

Likes

Comments

Herman er den yngste broren med det største smilet. Første gangen vi så Violet Road og han løp inn på scenen i shorts, med hånden til hilsen, skinnende øyne og gliset på plass, ble vi rett og slett trollbundet. Og så, da han satte seg bak trommesettet av alle ting, falt vi nesten sammen. Vi er ikke vant til å se den minste og søteste spille trommer i band! Kjærkommen forandring, for all del. Det betyr ikke at han er tapt bak et trommesett. Tvert imot viser han om og om igjen hvor rå han er når han smeller løs på trommer og cymbaler, med et uttrykk som viser den intense konsentrasjonen hans. Hans øyeblikk i rampelyset er først og fremst i "Rules of the Ocean". Da setter de andre seg ned og lar ham vise for alvor hva han er god for, med en hastighet og kraft som alltid får oss til å stå med åpen munn og oppsperrede øyne. Trommestikker flyr til alle kanter, og på slutten reiser han seg ofte opp og slenger en trommestikke henslengt ut i publikum før han tar opp en ny og er klar til å fortsette. Etter at låta er ferdig hender det flere ganger at han reiser seg opp for å bli hyllet av "Det kan bare lillebror" som synges av hele publikum, dirigert av Hogne. I tillegg har han i den nyeste turneen fått enda et høydepunkt med "Whiskey and Whine". Han er ikke på scenen under hele første verset, men når han først kommer, danser han inn med korpstromma på magen og det berømte gliset i ansiktet og stiller seg helt framme på scenen med de andre. Det er helt umulig å ta blikket fra ham under den sangen.

Når han ikke sitter eller står på scenen er han like skjønn, om ikke skjønnere. Han er litt langt unna på scenen bak trommesettet, og som oftest så konsentrert at det ikke er så lett å få kontakt med ham, men når han står ved merch-bordet etterpå er han alltid klar for en klem og en prat. Vi elsker å småflørte litt med ham, for han vet nesten litt for godt hvor godt vi liker ham, og vi er utrolig glade i ham for hvordan han er mot oss; alltid smilende, oppmuntrende og entusiastisk. Og han er sånn mot alle. Han er en man bare må bli trygg på, for han fins ikke falsk og han har en fantastisk tålmodighet og kjærlighet for alle mennesker, noe som gjør det lett å tørre å si hva som helst. Hans nydelige smil og lekne væremåte, samt det faktum at han til forveksling ligner veldig på en Golden Retriever, har gjort at han for oss rett og slett er Valpen.

​Herman viser valpesmilet under kirsebærtreet. 
Canal Street, Merdø utenfor Arendal, 22.07.2015
Fotograf: Nina Wiggen Skaret

Likes

Comments

Allerede første gangen vi så Kjetil ble vi slått av hvor mektig han er. Han ser ut som om han eier scenen, og har dermed publikum i sin hule hånd fra det øyeblikket han stiller seg foran mikrofonen. Med blikket sveiper han over publikum og trekker alles oppmerksomhet til seg. Den vanvittige karismaen hans gjør at han virker nærmest overmenneskelig der han står. Og når han gir deg Blikket, det vil si stirrer deg inn i øya mens han synger, skal det godt gjøres å ikke krympe seg. Jeg har aldri sett noen som ikke har blitt skjelven når han gjør det. Den fantastiske, gåsehud-frambringende stemmen hans med det vanvittige spekteret gjør at alle er fengslet gjennom hele konserten. Selv når en kan alle sangene og elsker å synge med på alt, er det øyeblikk hvor en rett og slett bare må holde kjeft og nyte, og da tenker jeg spesielt på "Rules of the Ocean".

Det er scene-Kjetil. I tillegg til å være en gud på scenen er han også et helt utrolig menneske når han trer ut av scene-rollen. Han er lun og snill og god og hører alltid etter når folk snakker til ham og kommer med et gjennomtenkt svar istedenfor å nikke og smile. Han ser den han snakker med og er så jordnær at en av og til lurer på om han i det hele tatt forstår hvor store de holder på å bli. Og hvor store de er for oss. Måten han smiler på gjør at en tør å snakke og være seg selv og si det en vil, selv når en bare er gærne fangirls som snakker med sitt største idol. For han er vårt største idol. Og han har lært oss så mye, og gitt oss så mye mer selvtillit over de siste to åra, uten å være klar over det selv, at vi ble nødt til å gi ham kallenavnet Sensei.

Kjetil gir én av oss Blikket
Viser ved Kanalen, Lunde, 18.06.2016
Fotograf: Nina Wiggen Skaret

Likes

Comments