Fredag 8. september dro vi til Bodø. Det er en by vi lenge har hatt veldig lyst til å se, men ikke fått muligheten til å besøke før nå. Det måtte åpenbart en VR-konsert til. Denne konserten var i tillegg mye mer enn en konsert. De skulle spille på et stort arrangement av Norad, hvor man skulle gå opp til toppen av Keiservarden sammen med alle andre for å lære om FNs 17 bærekraftsmål. Det hørtes jo utrolig viktig og spennende ut i utgangspunktet, så vi tenkte oss ikke akkurat mye om før vi begynte å planlegge turen. Vi var selvfølgelig også veldig spente på hvordan den første konserten uten Herman kom til å bli, men heldigvis skulle vikaren hans være en vi kjenner og er glad i fra før, nemlig selveste Espen Høgmo.


Espen er en fantastisk trommis, og en herlig fyr. Tidligere har han spilt i både Hangface og Englebarn sammen med Hogne, og begge er band vi liker veldig godt. Sistnevnte fikk vi til og med muligheten til å se live da de hadde gjenforening i Tromsø 7. november 2015.

Vi kom til Bodø på fredag, og ble vist rundt av vår lokale venninne Vanja som skulle være med på konserten, før vi senere spiste middag med vår andre lokale venninne Sandra som også skulle være med på konserten. Henne skulle vi i tillegg overnatte hos hele helga. Lørdagen tilbrakte vi hele dagen på Kjerringøy med Sandra, noe vi som er så glad i Halvdan Sivertsen selvfølgelig syntes var veldig stas. Så var det tilbake til byen for å pakke til fjelltur og spise middag, og nå kjente vi virkelig at magneten begynte å trekke. Det var tydelig at det ikke var særlig lenge til konserten.

Sammen med Sandra og masse folk med proft turutstyr satt vi snart på bussen som kjørte oss opp i fjellet. Der hadde Norad satt opp camp, og nå var de i full gang med å dele ut informasjon om bærekraftsmålene. På veien opp passerte vi med jevne mellomrom et par frivillige som var stasjonert med et skilt hvor neste bærekraftsmål var representert, og det slo oss hvor viktig og flott det var å være med på det her. Til tross for den kraftige ironien i at vi tok fly for å komme oss dit. Da solnedgangen var på sitt mest magiske gikk vi opp på en stor stein og nøt utsikten med flere andre. Et par av dem mente vi aldri måtte forlate Nord-Norge og vi sa oss helt enige, selv om vi måtte innrømme at vi er søringer. Omsider passerte vi det 17. bærekraftsmålet og fant oss selv på toppen av Keiservarden. Det er ikke akkurat ofte vi står på toppen av noe som helst fjell, så vi var nokså stolte. Vi skrev oss inn i turistboka, nøt utsikten og kjente på vinden at det var nok en veldig riktig beslutning å ha flytta konserten til andre siden av fjellet. Den trua virkelig med å blåse alt og alle på havet. Så satte magneten inn med full styrke, og det bar nedover i en voldsom fart, særlig da vi hørte lyden av det som skjedde på scenen.

Snart var vi nede på plassen. Det var nå bare to timer til konserten skulle begynne og flere hadde allerede slått seg ned på gresset ved siden av scenen. Vi fulgte eksempelet deres og så på bildefremvisningen Norad hadde på storskjerm mens vi spiste kjeks og drakk kakao. Ikke lenge etter at konferansieren hadde vært ute og snakket om hva som skulle skje den kvelden, var det plutselig en familie som satte seg ned rett foran scenen. På tide å finne plassene våre. Mens vi sto der kom det stadig flere mennesker og snart var vi en hel folkemengde. Da det var noenlunde fullt ble det satt i gang kahoot-quiz om bærekraftsmålene med over 200 deltagere, og deretter masse videoer av de som fortsatt gikk på fjellet og hvilke mål de syntes var viktigst. Så fikk vi være en del av et stilig eksperiment som involverte en stor duk med Norad-logoen og hodelykter (selv om vi bare hadde mobillykter). Duken ble dratt over folkemengden, alle tente lykta på signal fra konferansieren, og etter tre forsøk fikk vi se resultatet. Det var nokså kult ja.

Men nå. Nå var det snart konsert. Og vi ble ganske fornøyd av å se at yngstemann i familien ved siden av oss på første rad var like gira som oss. Vi passa nøye på at han også skulle få stå helt foran. Dette kom utvilsomt til å bli en spesiell konsert. Nå skulle vi snart få se Violet Road-konsert med Espen som trommis. Så kom de ut og vi jubla stort. Det må innrømmes at det var veldig rart, men til vår store glede funka det utrolig bra. Ikke lenge etter at de var i gang spurte Hogne alle om å skru på hodelyktene sine, og under Rules of the Ocean sendte han live fra lyshavet. Den bør sjekkes ut. Det var en vanvittig stemning, men akkurat da var selvfølgelig vi, typisk nok, ganske alvorlige fordi vi ventet spent på hvordan det kom til å føles at Espen skulle overta Hermans trommesolo. Det viste seg at selv om han spilte solo på samme sted som Herman pleide, var den helt annerledes og utrolig kul. Triksing med trommestikkene og alt. Espen passer virkelig godt inn i VR. Trommesoloen hans var som sagt fantastisk, han (og det visste vi selvfølgelig fra før av) har like mye innlevelse og utstråling fra scenen som alle de andre, og til vår store glede og overraskelse spilte han til og med lommekornett under Jericho! Etter konserten sa vi "hade" til Vanja etter å ha fått vite at Violet Road hadde fått seg en ny fan. Så snakka vi litt med gutta før vi selv satte oss på bussen tilbake til byen. Følelsen vi sitter igjen med etter helgas konsert er at vi virkelig syns Espen skal bli fast trommis i bandet. Han er rå.

Bildet i midten: Ann R. Breivik
Bildene øverst til høyre: Eva Salhus Winther
Bildet nederst til høyre: Nina Engmo Melle
Resten: Turbilder tatt av oss og venninne Sandra

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

Aldri skrevet om to konserter i samme innlegg før. Men denne gangen kan det ikke gjøres annerledes, så dette blir LANGT.

Jessheim
Torsdag 17.08 var vi endelig på vei til konsert igjen. Vi hadde fått lånt bil denne gangen også, og skrålte til VR på full guffe. Men så var det plutselig ikke annet å gjøre enn å stoppe bilen og legge helt om på alle forventningene til dagens opplevelse på Jessheim. Utrolig hva ett Facebook.-varsel kan gjøre. Vi snakker selvfølgelig om det at Verdens Råeste har blitt en Rundberg mindre. For å være helt ærlige gikk vi nok rett fra sjokk til kraftig fornektelse. Uansett. Vi gjorde som vi hadde planlagt og stakk innom Tønsberg for å ordne med overnatting hos Tina, og mens vi nå hadde en pause fra kjøringa informerte vi alle vennene våre der om at vi var der, og at hvis de ville se et samlet VR for siste gang, var det bare å hive seg på. Ikke overraskende tok Helene imot tilbudet vårt uten å nøle.

Ikke lenge etter var bilen dobbelt så full, for Helene tok også med seg kjæresten Alex. Han hadde aldri sett dem før! Så gode til å navigere på veiene rundt Oslo som vi er, kjørte vi bare feil fire-fem ganger og var snart i Jessheim! Så var det bare å følge magneten til torget. Der var det merkelig nok ikke stengt av enda, selv om vi bare var der et par timer før konsertstart. Vi gikk nå fram til scenen og stilte oss opp som vi pleier, etter å ha forsikra oss om at vi ikke sneik oss inn uten lov. En times tid senere kom Ravn og dagens gjeng var på plass. Før oppvarmingsbandet starta fikk vi heldigvis muligheten til å gi Herman en knuseklem og veksle noen ord med alle sammen. Ikke lenge etter kom det flere Roadies vi kunne dele første rad med, selv om plassen fortsatt var altfor tom.

Oppvarmingsbandet het Kit Fai og var kjempeflinke, så det var lett å kose seg og være entusiastisk publikum. Til vår overraskelse fikk vi alle sammen ut av det blå en singel-LP hver i hånda som takk for at vi sto på første rad. Huh. Kult. Så vrimlet det av velkjent crew og scenen ble etter hvert som den skulle. I tillegg ble det stadig flere mennesker rundt oss, og stemningen steg.

Endelig kom de. Og for en merkelig konsert det var. Vi lo og hoppa og dansa og hadde det helt fantastisk. Men vi så nok litt ekstra (jada, jada, som om det er mulig...) på trommisen, og under "Song for Another Day", "Jericho" og "Rules of the Ocean" var det egentlig det eneste som telte. Så kom "Face of the Moon" og det ble vanskelig å smile. Alle vet jo at det varsler slutten på konserten. Takk og lov for ekstranumre. "Burning Up" ble konsertens siste VR-sang, og den absolutte avslutningen ble "Barndomsminne fra Nordland". GAH.

Vi fikk signert trommestikkene Herman var så skjønn å kaste til oss (og som kommer til å få æresplassen på hylla), et siste VR-bilde med hele gjengen og enda en stor valpe-klem før vi forlot åstedet. Idet de var ute av syne begynte vi å lure på om vi virkelig kunne la ham spille sin siste konsert uten oss.

Stjørdal
Det viste seg fort at det kunne vi ikke. Fredagen hadde vi det fantastisk med vennene våre i Horten, samtidig som vi planla hvordan best mulig å komme oss til Stjørdal. Vi hadde hverken nok penger, mat eller klær, men det skulle gå. Og dermed slutta vi å bruke mer penger der og da. Fordi det er en god stund til vi skal se flere av vennene våre igjen kom vi oss ikke i seng før over 2, men fordi det tross alt er åtte timer å kjøre til Stjørdal fra Horten var vi oppe igjen klokka 7. Vi fikk frokost av en snill venn, og så bar det av sted nærmere halv 10. Det var en kamp mot klokka, ettersom dørene skulle åpne 19, så det var ikke snakk om å stoppe for annet enn bensin og dobesøk, og helst bare kombinasjonen.

Til slutt kom vi oss til byen, og det tok heller ikke lang tid å finne lokalet. Så måtte vi få spist for andre gang den dagen, og da tok vi sjansen til å kjøpe en pakke semulegryn å gi ham. Det er det som står lista på samlekortet med ham som hans yndlingsmat. Derfor ga vi ham det i bursdagsgave for tre år sida, så det var en perfekt måte å slutte sirkelen på. Deretter stilte vi oss i kø. Vi trippa mer enn vanlig, merkelig nok, men dørene åpna jo etter hvert, som de alltid gjør, og da var det å finne plassene våre. Allerede før Bernhoft, som var først ut, kom på scenen begynte det å plaske ned, men vi har vært på konsert i regn før, så vi tenkte at det skulle gå bra. Vi hadde jo regnjakker. Haha. Været ble verre og verre, men vi syntes det var ganske passende i forhold til humøret vårt, så vi bare lo, til tross for at regnjakkene hjalp mindre og mindre. Til slutt tok vi endelig på oss regnponchoene som hadde blitt delt ut i inngangen, men som vi hadde fnyst av fordi regnjakker, men det var hakket for seint. Vi var våte til skinnet. Vi sto i vanndammer nedi skoa. Og i tillegg sto vi rett under kanten på scenetaket, så vi fikk en foss i huet. Innen Bernhoft var ferdig var vi så godt som det selv, men ikke tale om at vi skulle noe sted.

Endelig begynte scenen å gjøres klar, og etter å ha venta en halvtime til skjedde det: Herman kom ut på scenen for siste gang som trommisen i Violet Road. Konserten gikk omtrent som den i Jessheim, men i motsetning til torsdagens konsert ble Hermans trommesolo denne gangen avsluttet med gullkonfetti som skjøt ut over scenen, til vår og hans store overraskelse. Fantastisk. Vi på vår side stirra like mye, sang like mye og dansa like mye, og vi sendte Herman flere hjerter enn noensinne, selv om de våte klærne og numne fingrene og tærne etter hvert gjorde det veldig trøblete å bevege seg. Og om det var vanskelig å smile under de siste sangene i Jessheim var det umulig nå. Det gikk bare ikke. Da "Face of the Moon" begynte hyperventilerte vi og måtte ta oss kraftig sammen for å klare å puste normalt igjen. Men vi hadde bestemt oss for at vi i det minste skulle prøve å oppføre oss som normalt, så i mangel av smil jubla vi bare desto mer. Så var det plutselig over, og vi sto igjen, klissvåte, iskalde og ganske fortapte. Vakten som hele tida hadde stått rett foran oss hadde nok blitt litt bekymra, for han lente seg fram og sa "nå skal dere hjem og få dere en varm dusj". Nja. I løpet av konserten hadde regnet naturlig nok ødelagt semulegrynspakka vi hadde kjøpt, og gutta kom ikke ut heller, så vi satte den rett og slett ned foran gjerdet der vi hadde stått (lurer på hvem som fant den og hva de tenkte). Det føltes riktig.

Det ble ingen varm dusj på oss, men vi gjorde det beste vi kunne få til da. Vi fikk somlet oss tilbake til bilen der vi vridde av oss de klissvåte klærne, før vi tok på det eneste tørre vi hadde: en t-skjorte og en ermeløs genser hver. Så satt vi der i det og trusa og bare tinte oss selv en god stund i den varmeste varmlufta vi fikk til, mens vi prøvde å ta inn over oss alt som hadde skjedd den helga. Omsider kom vi oss av gårde, med Violet Road på full guffe. Vi klarte ikke å synge med eller snakke, men noen tårer fikk vi da frem, før vi kjørte inn på tunet til mammas tidligere kollega som hadde vært så snill å tilby oss nattely i Berkåk.

Så sånn gikk det da. Ikke bare var det Hermans siste konsert med Dem, men det var også vår 40ende, og den første vi har dratt på alene. Dette og regnet gjorde at hele kvelden føltes både nokså absurd og poetisk.

Og til Herman (hvis du leser dette):
Vi får jo aldri sagt det vi vil si når vi faktisk har muligheten, men TUSEN TAKK for alt du har gjort for oss som trommis i verdens beste band. Du er ubeskrivelig, både som person og musiker. Du og de andre har gitt oss noe fast å se fram til og glede oss til de siste tre åra, og det har betydd alt. Hver eneste konsert har vært et eventyr. Unnskyld at vi ikke var bedre publikum i Stjørdal, det ble for sterkt. Kommer til å savne så vanvittig mye å se deg på scenen, men vi gleder oss til å se hva du finner på fremover. Vi er åpenbart fortsatt både dine og Violet Roads største fans. You are the love <3

Diverse bilder: Fra tidligere konserter, tatt av Bjørg Fossli og Nina Wiggen Skaret.

Bildet i rødt i midten: Herman fra konserten i Stjørdal, tatt av Solbjørg Aalbu Bandlien.

Nederste bilde: Siste gruppebilde med hele Violet Road, her også med venninne Helene, tatt av et par fans.

Likes

Comments

Først og fremst må vi bare feire denne dagen med noen få ord: Det er på dagen TRE ÅR siden vi først så Violet Road!!! Som mange av dere vet, eller i hvert fall kan tenke dere, endret denne dagen bokstavelig talt livet vårt, på så mange måter. Vi vet ikke hvor vi hadde vært uten Dem, men vi hadde ikke hatt de samme gode minnene å se tilbake på, eller de samme eventyrene å se frem til. Så, for å oppsummere: vi er evig takknemlige for 25.07.2014.

Men! Tilbake til nåtida! Violet Road har vært så godt som fraværende fra konsertarenaene helt siden deres siste konsert i We Are The Love Tour 2016, 25. november i Halden. Selv hadde vi ikke sett dem siden 28. oktober i Horten. De hadde en liten konsert i Tromsø 22. juni på en skipsdåp, men fordi vi var midt i flytting og fullstendig blakke hele den måneden var ikke det snakk om for vår del.

For noen dager siden, 21. juli, hadde de konsert i Fredrikstad. Vi fant ut om den for flere måneder siden, men har hele tiden visst at den også var utelukket. Det var nemlig en av tre uker vi befant oss i Nord-Norge, noe man kan påstå er smertefullt ironisk. Den første uka hadde vi vært på øya Skorpa i Sandnessjøen, den midterste tilbrakte vi på Riddu Riddu i Kåfjord, og den siste skulle vi igjen være på Skorpa. Med andre ord var det ingen mulighet.

Tre og to dager før konserten satt vi i den lille stua i det lille huset på Skorpa og lengta nedover med hvert fiber i kroppen. Magneten ga oss ikke fred. Og vi var nok ganske ille å ha med å gjøre for de andre i huset, selv om det ikke var vår intensjon, for på kvelden den 19. juli fikk vi tillatelse til å ta bilen. Og klokka sju på morgenen torsdag 20. juli sto vi opp, ordnet oss, pakka bilen full med all bagasje som ikke fikk plass i familiens andre bil, samt klær og mat til oss, og stakk. Det ble en nokså spennende tur:

Klokka ni fikk Inger prøve seg på å kjøre av og på ferje for første gang, noe som gikk ganske bra, og i tolv-ett-tida stoppa vi i Namsskogan og lunsja med maten vi hadde fått med hjemmefra. Da klokka ble fem ble Inger så trøtt at hun nesten sovna, så da var det opp til Mona å ta over, til tross for at hun ikke hadde kjørt på fem år eller så. Typisk nok var det akkurat da vi kom til Trondheim, med mange rundkjøringer etter hverandre og masse trafikk. Vel vel, det gikk jo bra. Da klokka nærma seg middagstid begynte vi å se oss om etter Cirkle K, for vi ville smake veggisburgeren deres. Det ble til at vi sjekka alle vi kom til fra og med Hedmark, til vi i ti-tida endelig kom til en ganske stor en i Minnesund. Vi fikk oss burgere og var storfornøyde med det, men så viste det seg at vår tålmodighet virkelig skulle belønnes. De hadde dusj! Og vi fikk lov til å bruke den! Planen vår hadde vært å finne et vann å bade i før konserten, men nå ble den skrapa. Vi kjøpte sjampo og balsam, og klokka elleve sto vi inne på Cirkle K sin kundedusj, som egentlig var et fint lite bad. Snakk om luksus. Ferdigspist og ferdigdusja bega vi oss ut på veien igjen, og denne gangen stoppa vi ikke før vi fant den tomme parkeringsplassen utenfor en stadion i Gamlebyen i Fredrikstad i ett-tida.

Nå som vi endelig var framme var det bare å dytte forsetene fram, stappe beinplassene bak med de store sekkene våre og andre myke greier, og så legge dobbeltmadrassen vi hadde med oss på toppen, sammen med en haug av puter og våre gode soveposer. Fiks ferdig dobbeltseng i vår egen provisoriske bobil. Klokka to var vi endelig i seng og sov til vi våkna i sju-åtte-tida av å nesten kveles. Å åpne vinduer hadde av en eller annen grunn ikke falt oss inn. Dermed åpna vi døra bak beina våre på fullt gap og sov i et par timer til. Etter å ha spist frokost på en benk utenfor en bensinstasjon klokka ti, var vi nå klare for å komme i konsertmodus for første gang på ni måneder.

Konsertuniformene denne gangen var ekskludert t-skjorter, ettersom vi ikke hadde pakka dem da vi skulle til Nord-Norge, men heldigvis hadde vi bestemt oss for å ta med genserne. Så da ble det bukser, vanlige singleter og Violet Road-gensere, alt mer eller mindre rent. Og så kunne vi rekognosere. Vi fant ganske fort fram til konsertområdet, og vi gikk rundt og rundt langs gjerdene mange ganger. Da vi ikke så tegn til noe eller noen spennende, bestemte vi oss for å sjekke ut Gamlebyen litt i stedet. Fint sted. Plutselig så vi rett inn i en bil der crewet til gutta satt og gliste til oss, og rett etterpå sto vi midt i veien og ante ikke hvor vi skulle gå da bilen med gutta selv kom kjørende mot oss. Pinlig? Bittelitt. Vi kom oss endelig ut av veien og fikk hilst på dem, før det var på tide å hente Ravn som kom med ti over to-toget.

Vi fikk på oss fredagspass, vandret litt og satte oss i kø. Merkelig nok virket det som at vi hadde satt oss på feil plass, for klokka tre begynte plutselig folk å bli sluppet rett inn døra, i stedet for at gjerdene som markerte køsystemet ble åpna, så vi gikk bort dit, viste båndene og ble sluppet inn. Vi kapret plassene våre og fikk hørt litt lydprøver, men så viste det seg at han som hadde sluppet oss inn ikke egentlig skulle gjort det, så da ble vi kastet ut igjen med en "unnskyld, det skulle ikke skjedd". Utenfor igjen fant vi Nina, noe som betydde at hele flokken var samla. Så var det bare å vente igjen. Klokka halv fire åpnet dørene på ordentlig, og igjen løp vi til plassene våre. Konserten startet ikke lenge etterpå, med historier, komiske innslag og krumspring som alltid. Halvard skulle ta sitt sedvanlige splitthopp på slutten av Can You Hear The Morning Singing, og endte opp så lang han var på scenen. Liggende og sprelle fortsatte han å spille med et glis, noe som unektelig var ganske fint å se på. Vi fikk også de samme fantastiske soloene, og de sangene vi er så sykt glade i. Som vanlig døde vi da introen til Jericho kom, noe som her betyr at vi rett og slett falt ned på gjerdet da "slavekoret" begynte å spille, til tross for at gutta akkurat hadde sagt den skulle komme. Vi klarer visst aldri å bli vant til det. Heldigvis. Også var det de nye sangene da. Fantastiske, mektige, trollbindende sanger, som vi bare klarte å lytte intenst til mens vi stirra ut i intet. Å, som vi gleder oss til å høre dem igjen, for ikke å snakke om resten av det kommende albumet! Vi hadde ikke tenkt å ta bilde med dem denne gangen, men det skjedde visst. Ops.

Til tross for at vi nesten falt sammen av utmattelse og følte at alt vi sa og gjorde den dagen var helt bak mål, ble vi der resten av kvelden også, ettersom programmet generelt var ganske bra. Ingen kunne selvfølgelig måle seg med Dem, men vi måtte jo sjekke dem ut. Mari Boine spilte rett etter gutta, noe som var kult. Så var det Lissie, den artisten vi egentlig skulle se den dagen for akkurat tre år sida, men glemte fordi gutta trollbandt oss, så henne var det vel på tide å få sett. Og til slutt spilte Madcon, med et morsomt, men ganske ensidig show. Til slutt sa vi og Ravn hade til Nina og kjørte til Oslo der vi skulle overnatte hos faren hans. Å, så deilig det var å oppleve en konsert med Dem igjen, selv om vi måtte reise i nesten et døgn for å få det til. Det er alltid verdt det.

Bildet med Dem: Nina Soleng

Likes

Comments

For ett år sida i går fikk vi se Violet Road på Rockefeller for andre gang. Det var en de mange konsertene den våren vi bare MÅTTE se. Naturlig nok var det akkurat så fantastisk som vi så for oss, selv om vi da så det nye showet for åttende gang, seinest to dager før. Denne gangen skulle vi også ha med oss en del folk, både Nina, mams, ei venninne av mams, Eivind (som hadde vært med på én konsert tidligere), og en nyfrelst fan! Mer nyfrelst kan det vel neppe bli, vi hadde bare kjent henne i en uke før ho sa seg enig i å dra inn til Oslo for å se Dem. Og nei, ho hadde aldri hørt om dem før det.

Vi to var de første på plass på Rockefeller, siden vi hadde overnatta i Oslo. Vel, kanskje ikke de helt første, den store hvite turnébilen sto parkert da vi runda hjørnet klokka halv tolv. Ja, det er mulig det var drøyt tidlig selv for oss, men mams skulle snart komme til byen og vi kunne ikke tenke oss noe bedre sted å vente. Så vi satt der og hilste på da gutta ankom og entret bygningen klokka tolv og når de litt senere kom ut igjen og gikk. Ikke lenge etter det stakk vi og, for da skulle vi møte mams.

Når det da hadde blitt såpass seint at det var sunn fornuft å passe på plassen sin i køen (klokka hadde blitt minst tre og innslippet skulle være sju), insisterte mams på at vi skulle sitte utafor Sentrum Scene og spise. "Vi har god oversikt derfra", mente ho. Jaha ja. Vi sørga i hvert fall for å overvåke begge gatene opp til Rockefeller etter minste tegn på andre som kunne tenke seg å være tidlig mens vi gjorde så godt vi kunne for å slappe av. Etter hvert dukka Nina og Eivind også opp, så nå var vi en ganske stor gjeng som satt og spiste og speida. Vel, noen av oss speida.

Da vi hadde spist opp og vi to ble stadig mer utålmodige, så vi plutselig noen som ikke kunne være noe annet enn fans gå med raske skritt opp mot Rockefeller. Dermed var det takk og farvel til ro i sola, nå spurta vi det vi kunne opp andre veien og runda vårt hjørne samtidig som de runda deres. Vårt hjørne var herlig nok nærmere døra. Ingen skal si at ikke vi var først nei.

Et kvarter før innslipp dukka endelig vår nyfrelste venninne Helene opp sammen med typen sin. Det hadde selvfølgelig blitt ganske lang kø i mellomtida da, så de måtte stille seg bakerst. Vel inne var det bare å løpe til forreste rad, men så snart beste plassen var kapra sørga vi selvfølgelig for at Helene fant oss. Nå sto vi og gira hverandre opp og forklarte Helene hvem som sto hvor og hvor bra det kom til å bli, til vi plutselig så at Herman og Håkon sto borte i hjørnet. Vi måtte jo selvfølgelig ta med Helene bort og hilse på, og det var utrolig gøy å se hvor starstruck ho ble. Så gikk vi tilbake til scenen og sto der og hadde det gøy mens det ble fullere og fullere rundt oss. Rett før de kom på hadde de en livesending, som vi naturlig nok så på, helt til den ble avslutta rett før de kom løpende ut på scenen. Konserten var jo som de andre vi hadde vært på den våren, selv om det selvfølgelig var litt ekstra kult at vi var så mange og at det var på Rockefeller av alle steder. Det aller beste som skjedde var nok da Kjetil ga Helene Blikket og ho sank sammen der ho sto med tidenes uttrykk.

Etterpå måtte Helene dessverre stikke med en gang, men sånn er det jo iblant. Nå ville vi jo bort til merchbordet, men det var så lang kø at det ikke var noen vits i å prøve enda engang. Istedet snakka vi med andre vi kjente der og hverandre. Så ble det da endelig så få borte ved bordet at vi kunne gå bort, og vi fikk snakka litt med dem og skaffa oss plakater før de måtte gå.

Foto: Daniel Mikkelsen

Likes

Comments

Ettersom det fortsatt er stille på den lilla veien, betyr det at vi like godt kan spe på med litt andre musikkopplevelser. Denne gangen vil vi fortelle om en fantastisk kveld, fredag 24. mars, som markerte avslutningen på "Uka 17", en hektisk og flott uke med studentrevy og mye annet gøy.

Når korgjengen samles blir det fest. Alkohol eller ikke alkohol, tre eller ti personer, vi blir i festhumør bare av å se hverandre, og derfor elsker vi den gjengen. I kveld var ikke noe unntak, til tross for at vi hadde sett hverandre så godt som hver dag den siste uka. Som et lite tillegg hadde vi invitert mams til å komme, og hun hadde blitt igjen på hybelen mens vi hadde en liten samling pre-konsert med gjengen. Nå som alle sammen marsjerte inn i kantina, som for anledningen hadde blitt omgjort til konsertlokale, satt hun der smilende og klar. Takket være henne og kameraet hennes ble hele kvelden behørig dokumentert.

De første som entret scenen var Ronny og Markus fra P3, og etter å ha gitt oss et lite forvarsel om hva kvelden skulle gi, introduserte de første band. Og dette var ikke et hvilket som helst band. Dette var Third Season, bandet til vennen og korlederen vår Joachim. Han er en nesten irriterende god musiker og sanger, og han hører virkelig til på en scene. Morsomt nok var ikke han der da resten av bandet ble jublet opp av publikum, for han hadde løpt etter settlister noen sekunder i forveien, men han kom snart tilbake og gjorde seg klar. I tillegg til ham på vokal og gitar består bandet av gitarist Jørgen, bassist Petter og trommis og vokalist Lasse, en kul gjeng med kul musikk. Vi hadde passet på å lære oss samtlige av sangene deres, inkludert den helt nye som de spilte for første gang nå (takk Joachim), noe som naturlig nok gjorde det enda morsommere.

Third Season var ferdig, og nå var det tid for pauseinnslag. Venninna vår Camilla hadde meldt på seg selv og fire andre til å være med på en konkurranse som var ment for å "skape liv", noe som betydde at vi kjente flesteparten av dem som nå gikk opp på scenen. Vi visste ikke helt hva vi kunne forvente oss, men vi visste at det kom til å bli gøy. Og det viste seg at vi fikk rett. Spesielt da vår venn Markus fant ut han skulle få opp stemningen ved å danse en liten dans for publikum, noe som sendte ham rett videre i konkurransen. Til tross for at han kort tid etter tapte i en «Beat for Beat»-lignende utfordring, der han ikke kjente igjen "Take on me" av A-ha (fy, markus), ble han raskt bedt opp igjen av de to konferansierene for å danse mer. Denne gangen sparte han ikke på noe, noe som her betyr at dansen ble gjort i barisen. Godt gjort. Han ble da også belønnet med sjokkert latter og jubel, spesielt fra de bordene som var kapret av koret, for ikke å snakke om at mams spanderte en øl på ham for god innsats.

Neste band ut var Meludo, en rappeduo som for oss i koret bare ble bakgrunnsstøy. Rap er ikke helt vår greie, og i tillegg var det autotune og merkelige tekster, så da satt vi heller og prata og hadde det fint på den måten.

Helt til neste pauseinnslag. De gjenværende konkurrentene ble bedt opp igjen, og denne gangen skulle de først spille sitt aller beste på luftgitar. De med mest jubel fikk gå videre. Muuuulig det ikke var helt tilfeldig at den som gikk ut var den eneste som ikke er med i koret. Og jammen ble ikke Markus bedt opp igjen også. Denne gangen ble det baris og luftgitar. Stadig like gøy. Som avslutning på konkurransen skulle de to finalistene Truls og Camilla spontansynge et dikt de hadde blitt bedt om å skrive på forhånd som handlet om skolen. Også her ble resultatet avgjort med jubel, og det ble Camilla som gikk av med seieren. Dermed hadde vi tre personlige stjerner den kvelden: Joachim, Markus og Camilla. Ikke gærent.

Siste band hadde rosa slips og het Pink Slips. De var rågode, men vi var så godt inni det å sitte og snakke at vi ikke merka akkurat hvor kule de var før vi kjente igjen "Prettiest Girl in Oslo" og bestemte oss for å gå opp og synge med. Det angret vi ikke på, spesielt ikke da de plutselig begynte å spille "I Will Wait" av Mumford and Sons. Det er tilfeldigvis et av de bandene man "må" like i koret, så da ble det høylytt allsang og heftig dansing. Det kom flere godbiter og noen av bandets egne sanger, og stemningen vokste både blant publikum og i bandet. Og "POP", der ble vi spraya med rosa konfetti! Gale som vi er, begynte flere av oss selvfølgelig å leke med den. Det ble mye oppsamling og kasting i lufta og jubling og hopping, som det passer seg. Sangen som avsluttet kvelden ble "Levva Livet" av Åge Aleksandersen, og samtlige av oss som sto der ble invitert opp for å synge med på siste refreng. For en kveld!

Alle bilder: Bjørg Fossli

Likes

Comments

For ett år sida i dag skulle vi på vår fjerde konsert den uka, på Ibsenhuset i Skien. Kvelden før hadde vi sett Dem på Nøtterøy Kulturhus (med verdens kuleste gjeng), kvelden før der hadde vi sett Ágy i Oslo og kvelden før der igjen var det VR i Larvik. Med andre ord kan en ikke egentlig si at vi hadde abstinenser eller noe, men vi gleda oss selvfølgelig ikke noe mindre enn noen annen gang heller.

Vi og Ravn møtte mamma på bussholdeplassen fem timer før dørene skulle åpne og gikk opp til Ibsenhuset for å rekognosere. Der var de i full gang med rigging og lydsjekk, så etter å ha hilst på Alex lydmann og Truls merchfyr ble vi stående og nyte til tante (Ravns mor) kom. Da stakk vi på indisk restaurant, til tross for at vi hadde store problemer med å skulle være noe annet sted enn der det skulle skje. Særlig etter at mamma og tante møtte gutta de få minuttene vi brukte på å gå på do... Jaja.

Maten var fantastisk, men det ikke lange tida før vi ble veldig utålmodige. Særlig da vi plutselig fikk melding med spørsmål om vi ville selge merch, et spørsmål vi hadde venta på leeeenge. Mer spesifikt siden vår fjerde konsert med dem på Nøtterøy Kulturhus 6. november 2014, da vi ble brukt av hun som solgte den gangen til å svare på alle spørsmål om alt vedrørende guttas musikk. Da vi endelig fikk betalt og satt kursen mot Ibsenhuset igjen satte magneten inn og mamma og tante ble hengende langt bak. Vel inne brukte vi igjen litt tid på å stå og se på det som skjedde, til Truls kom for å lære oss opp. Vi var kjempenervøse, men hadde sett dem gjøre det så ofte at det ikke akkurat tok lang tid å skjønne hvordan det funka. Så gikk han og overlot sjappa til oss, men ikke før han hadde presentert oss for merchgrisen "Kos og Generell Hygge".

Det var mildt sagt surrealistisk å se køen bli lengre og lengre og allerede være på innsida. Så ble det innslipp og folk strømmet inn, mamma hadde ansvar for å skaffe oss de beste plassene. Det var mange som kom for å sjekke ut greiene, men bare noen få som faktisk kjøpte noe, så foreløpig hadde vi full kontroll. Et høydepunkt var da en engel (et medlem av bandet Englebarn) plutselig sto foran bordet og sa "hei". Forventa absolutt ikke det. Så kom andre som skulle ha noe og han forsvant. Rett før konserten skulle begynne pakka vi og Ravn sammen og stakk til plassene mamma og tante hadde kapra på første rad. Der snakka vi litt med de som satt ved siden av oss som tydeligvis hadde kjent oss igjen fra fanklubben på Facebook. De på første rad pleier "merkelig nok" å være medlemmer der.

Dette var første gang mamma fikk se det nye showet. Vi, som alt hadde sett det tre ganger før, var derfor veldig spent på reaksjonen til både henne og tante. Tante hadde tross alt aldri sett Dem før i det hele tatt. De skuffa ikke. Mamma, som tross alt vet å verdsette Gutta, reagerte akkurat som vi forutså på alle punkter. Også tante så også ut til å like seg godt, men det skulle jo ærlig talt bare mangle med Dem på scenen. Bortsett fra oss på første rad var det derimot en merkelig stemning i rommet. Bak oss satt det en hel mengde med folk som så ut som de ikke var forberedt på det de fikk, hadde vel bare hørt sanger som "Face of the Moon" på radio i forkant. Vanskelig da å vite hvor rocka de er. Det var flere som fikk bakoversveis da det ble som heftigst. Så kom utmarsjen og vi måtte løpe tilbake til merch-bordet.

Der sto Truls og venta på oss. Han hadde satt opp boden, men så fort vi var bak bordet gikk han igjen. Nå var det bare å hoppe i det. Ravn fikk ansvar for å finne fram t-skjorter og gensere, mens vi to ekspederte og fant alt som ikke var i kleskofferten. Det var mange i køen og vi fikk virkelig bruk for ekspertisen vår da folk stadig ville vite hvilken plate den og den sangen var på, i hvilken rekkefølge de kom ut i, hvor store størrelser de burde kjøpe klærne i (vi hadde jo tross alt kjøpt det meste selv alt) og så videre. Så kom Gutta og vi trakk oss tilbake.

Resten av kvelden hang vi ved bordet og snakka med Gutta og andre fans. Fikk også snakka litt med tidligere nevnte engel. Det ble litt av en avslutning på en helt vanvittig uke, og mer merch-selging skulle det bli i løpet av vår-turnéen hvor vi hadde billetter til mange flere konserter enn sunt er!

Alle bilder: Anne Gyrid Fossli Helland

Likes

Comments

Gratulerer med 100-årsdagen til alle samer! En fantastisk kultur og fantastiske folk feires i dag! :D Lihkku Beivviin!!

For ett år sida i dag kunne man se gutta snakke om dette på Lindmo på NRK, selv om innspillingen skjedde dagen før i NRKs bygg på Marienlyst. Der var vi. Noen dager før hadde de lagt ut påmeldingslinken på Facebook, og vi måtte bare.

Da dagen kom dro vi som vanlig inn litt tidlig for å passe på å få bra plass, noe som viste seg å være lurt av en helt annen grunn. Mens vi satt og venta på innslipp fikk vi melding om at NRK hadde dobbeltbooka kveldens program, så vi som hadde meldt oss på seinest fikk dessverre ikke slippe inn likevel. Nå hadde vi skyndt oss så mye vi kunne dagen linken ble lagt ut, men det var tydeligvis snakk om minutter. Det var mildt sagt surt, men ikke tale om at vi skulle gi oss ennå. Vi ble sittende utenfor bygget, helt til kulda og mobilens dårlige batteri tvang oss inn i lobbyen. Egentlig var vi veldig usikre på om vi fikk lov til å sitte der inne, men nå ble det sånn. Den eneste kontakten var på gulvet et stykke unna sofaene, så da ble det å sitte der så vi kunne klage vår nød til de andre i Veislakt.

Det kom stadig TV-personligheter ut i lobbyen fra en gang og gjennom en privat port, noe som var grunnen til at vi ikke var sikre på om vi fikk lov til å være der. Dan Børge Akerø kom ut og satte seg i sofaen, der han ble sittende og glo på oss, til nysgjerrigheten tydeligvis ble for stor. "Sitter dere godt?". Han syntes visst det var litt rart at vi satt på gulvet. Vi forklarte at vi måtte lade mobilen, hvorpå han lurte på hvorfor vi var der i det hele tatt. Dermed fikk han også høre om problemet vårt, men han skjønte visst ikke helt, for han foreslo at vi kunne gå på Underholdningsavdelingen i stedet. Det kom selvfølgelig ikke på tale.

Han forsvant snart, men etter hvert ble damene i resepsjonen også nysgjerrige på oss. Ei av dem ropte ut "Hva er det dere skal her?", og da var det showtime. Nå var det på tide å bruke angsten til vår fordel. Vi gikk frem og forklarte situasjonen med triste og lave stemmer, og vi la selvfølgelig ekstra vekt på at dette var yndlingsbandet vårt og at vi hadde kommet "helt" fra Tønsberg bare for å oppleve kveldens program. Dama syntes visst veldig synd på oss, for hun ringte en eller annen fyr og spurte om det var noen mulighet for å få oss inn, og vi fikk en følelse av at det gikk bra. Da hun la på sa hun at vi skulle passe på å stå foran døra til innslippet ti minutter før den egentlig skulle åpne, så skulle noen komme og sørge for at vi fikk komme inn.

Fornøyde gikk vi rundt til døra, bare fordi vi ikke ville risikere å havne bak i køen. Ikke at det var noen fare for det, det var tomt helt til ca. en halvtime før. Så kom den fyren til slutt og slapp oss inn med spørsmålet "Tønsberg?", hvorpå vi nikka. "Bare gå inn". Næmen. Vi gjorde som han sa vi. Der inne satt vi sammen med resten av publikummet og venta, i noe som så ut som venterommet hos legen, minus alle de grønne ansiktene og pluss en trapp midt i rommet. Folk stirra som vanlig på oss fordi vi matcha med VR-uniformer og så nokså like ut ellers også, men det var bare gøy. Snart kom en fyr løpende ned trappa og stoppa da han fikk øye på oss. "Hei! Er dere fra Tønsberg?". Bekreftende svar. "Klart dere er inne! Takk for at dere kom! Er dere i slekt eller?". Nikking. "Dere er ganske like!". Store glis. Så forsvant han opp igjen.

Da publikum endelig slapp opp i salen stoppa den samme fyren oss og sa vi burde sette oss på raden øverst ved siden av scenen. Vi var skeptiske, for gutta kom jo til å sitte i stoler rett foran første rad, men fyren sa at de fremste radene var reservert, og at på øverste rad fikk vi best utsikt når de skulle spille. Det skulle vise seg at han hadde rett. Før innspillinga begynte fikk publikum beskjed om å le, klappe og juble med forskjellig intensitet sånn at det skulle kunne tas opp og legges oppå i redigeringa. I tillegg skulle vi selvfølgelig gjøre det vi følte var naturlig etter vitser, imponerende replikker og lignende, bare helst overdrive. Greit nok. Vi var så glade for å være der at det ikke ble noe problem, selv om vi etter hvert ble ganske utålmodige da gjest etter gjest sa og gjorde sitt, og ikke bare én gang, men helt til alt var helt perfekt. Så kom gutta endelig inn i rommet. Da klarte vi ikke å slutte å glise. Fikk nokså vondt i kjevene etter hvert, men det var så fantastisk.

Da de gikk på scenen og skulle fremføre sangen sin skvatt vi himmelhøyt første gangen de to første radene viste seg å være kordamer, men det gikk bedre etter hvert, for selvfølgelig måtte det også spilles inn flere ganger. Etterpå spurte fyren oss om vi hadde hatt det bra, og vi svarte "Vi har det fortsatt bra vi!", for gutta hadde jo ikke gått ennå. Og vi fikk skaffa oss både klemmer, litt prat og et bilde for anledningen. Det ble en perfekt kveld, tross alt.

Nokså lite bilde, men ble tatt med mobil x)

Likes

Comments

Torsdag 27. oktober skulle vi få se VR på Arendal Kulturhus! Hvem bryr seg om at de skulle til Horten allerede dagen etter? Vi måtte jo se dem hjemme!

Dagen før hadde vi vært på et teater-arrangement i Oslo, så det ble buss fra Oslo Bussterminal som var fremme på Harebakken Bussterminal kvart på to natt til torsdagen. Selve dagen besto i å sove ut, spise frokost, handle inn til og lage middag til mams kom hjem, spise den middagen og gjøre oss klare for konsert! Vi var på vei inn til byen allerede i fem-tida, merkelig spente på kveldens konsert til tross for at vi hadde sett dem bare to uker før. Men mams og Jonas hadde jo ikke sett dem på en stund, og som sagt, dette var jo hjemme. Det virka helt surrealistisk at de skulle være i vår hjemby på en helt vanlig hverdag. Vi hadde jo sett dem i Arendal før, men begge gangene hadde vært under Canal Street, Arendals musikkfestival, og mens den foregår er alt helt annerledes, med scener, avsperringsgjerder og mennesker over alt, i steikende sommer. Nå var det grå høst, og byen var like stillegående som ellers i hverdagen, og det var bare vi som visste at verdens kuleste mennesker befant seg midt blant oss.

Da vi først kom til kulturhuset var dørene stengt, så vi gikk inn på Amfi Arena som lå rett over gata og surra litt der. Vi kom over de skoene som vi to hadde kjøpt for et par uker siden, og mams fant seg sko i samme stil, så vi følte oss unektelig ganske kule vi tre, der vi gikk i VR-uniformer og nye, matchende sko. Til slutt dro magneten for sterkt i oss til at vi kunne klare å gå der inne noe lenger, så vi fikk dratt med oss mams og Jonas tilbake til kulturhuset som nå var åpent! Der inne ble et bord dekt med hvit duk, og vi mistenkte at der skulle det nok bli noe merch etter hvert. Pappa kom snart, og vi kapra et bord. Vi skulle visst sitte der og vente, men vi visste instinktivt at i dette øyeblikk drev gutta på med lydprøve inne på Store Torungen, storsalen i Arendal Kulturhus, og ett sted måtte man jo kunne høre noe.

Vi fant det vi. Opp trappa til øverste inngang. Da vi satte oss ned foran døra var det som om de spilte og sang rett bak oss, og det var en fin måte å tilbringe ventetiden på. Til slutt ble det imidlertid stille, noe vi tok som et tegn på at det var på tide å gå ned og vente. Igjen viste det seg at vi hadde rett, for ikke lenge etter at vi kom ned, hørte vi over høyttalerne at nå var det på tide å finne frem billettene, for nå åpnet dørene. Vi hoppa nærmest bort til inngangen og trippa utålmodig mens billettene ble sjekka, så løp vi til plassene våre. Mens vi satt der og beundra scenen kom vi plutselig på at dette var jo samme scene som både vi og Jonas hadde konfirmert oss på! Sært. Og ganske fint. Mams hadde fått med seg en kollega som nå skulle få se hva det var hun snakka så mye om, og han så ut til å glede seg, mens Jonas og pappa begge var klare for sin tredje konsert så langt, og mams var spent på hvordan konsertene denne turneen så ut. Alt i alt hadde vi en følelse av at dette kunne bli en bra konsert.

Og der kom De. Hele konserten var ganske lik Strømløst, bortsett fra at de rolige sangene var mer spredt utover i settet, og det var i det hele tatt mer energisk. Og pianoet var bytta ut med et klavér! Den fantastiske bassoloen var tilbake på programmet, og Kjetil ga oss da Blikket også, mens han spilte fløyte! Hvordan han klarte å holde seg alvorlig nok til det er et mysterium. Eneste nedtur var at de ikke tok Placebo eller We are the Love, håper ikke De har slutta helt med dem. Good Girls ble heller ikke spilt, noe som føltes veldig merkelig med tanke på at den har vært der fra starten av. Mams knipsa selvfølgelig som en gal, og hun sendte kameraet frem og tilbake hvis hun så at vi andre satt bedre til. Dermed fikk faktisk vi tatt et par bilder også, selv om kvaliteten på dem kan diskuteres, blant annet av en viss trommis som gladlig poserte. Han har visst forresten gitt opp korpstromma helt, for på slutten plukka han heller opp en tamburin, noe som forresten er nesten like pent. Så marsjerte De nok en gang av scenen og ut at salen, og denne gangen skulle ikke vi vente! Vi løp etter Dem og sto og så på da De avslutta spillinga borte ved merch-bordet, mens de andre kom ut litt bak oss. Etter å ha veksla noen ord med både oss og andre, samt solgt enda lit mer av det nå veldig sparsommelige utvalget av merch de hadde igjen, skulle gutta gå og få seg litt middag. Men ikke før De hadde minnet oss på at De hadde spilt akkurat her i 2013, i den tro at det var da vi hadde sett Dem første gang. Nei tenk, det var året etter. Ja tenk, vi var treige. Men som Kjetil sa: "Men dokker har nu tatt det igjen". Han kan vel ha rett i det.

Uansett var det på tide å gå nå, men i lykkelig visshet om at vi skulle se Dem igjen allerede neste kveld. Og den skulle vise seg å bli legendarisk, men det blir i neste ukes innlegg.

Øverst til venstre: Kjetil gir oss Blikket med fløyte!
Nederst til venstre: Herman, bare fordi vi tok det.

Midten: Bassolo!

Øverst til høyre: Håkon med klavér!
Nederst til høyre: Herman med tamburin!

Alle bilder unntatt det ene dere vet: Bjørg Fossli

Likes

Comments

I vår hadde vi og Ravn egentlig kjøpt billetter til denne onsdagen, 12. oktober, til noe som heter Welcome to Nightvale, et hørespill som nå skulle ha et liveshow på Sentrum Scene i Oslo. Men vi to sa med én gang at det var med forbehold om at hvis det viste seg at gutta skulle ha en konsert som var for bra til å gå glipp av samme dag, ville den bli prioritert. Og typisk nok skjedde det. Det skulle være strømløs konsert på Rockefeller, bare gata ovenfor, og det kunne vi ikke gå glipp av, så Ravn solgte våre billetter til et par venner, og dermed hadde vi og han plutselig forskjellige planer i Oslo på samme tid, for én gangs skyld.

Vi fikk med oss ei god venninne fra koret som har vært med én gang før og hatt lyst til å være med flere ganger, men hun har typisk nok måttet jobbe hver gang de har vært i nærheten. Så brakk hun beleilig nok beinet (sorry Tina, men det var jo godt for noe :'D <3) og hadde plutselig masse fri, så da ble det Strømløst gitt! Og i tillegg skulle Nina og kjæresten hennes Birk være med, så dette lovet godt!

På dagen tok vi bussen inn med Tina, som vi pratet høl i huet på om visse musikanter, stakkars, og møtte Nina og Ravn på Peppes litt før tre på ettermiddagen. Så spiste vi oss mette og vel så det, og skravla enda litt mer, før klokka nærma seg halv fem, og vi to begynte å kjenne magneten dra i oss, mot den ubevokta inngangsdøra til Rockefeller. Nå var det på tide å kapre våre plasser først i køen. "Bare tre og en halv time til dørene åpner!"

Vi fikk da dratt dem med oss, og magneten dro stadig sterkere i oss, noe som gjorde at vi stadig gikk litt for fort for stakkars krøpling Tina (<3) og måtte konsentrere oss om å gå saktere. Ikke at hun klaga, hun er alltid i godt humør hun. Snart kom vi til der vi og Ravn skulle skille veier, så da var det å ønske hverandre lykke til og en god kveld. Han gikk ned til Sentrum Scene, og vi resterende fire forsvant opp til Rockefeller. Vel fremme så vi tre damer stå der og tenkte ergerlige at noen hadde kommet før oss, men vi skjønte fort at de jobba der, så da var det bare å stille seg opp. Den ene av de damene kom ganske fort bort til oss og sa "vi åpner nok ikke før åtte", og vi smilte bare skeivt og sa "vi vet", noe som gjorde at hun så litt nøyere på oss og spurte "er dere fans dere?". Det spørsmålet får av en eller annen grunn alltid de som er med oss til å le, så hun ville ha forklaringer, noe hun fikk. Hun gikk, vi ble stående der vi sto, og så gikk hun inn, noe vi ikke tenkte særlig over, men så kom hun ut igjen og bort til oss før hun sa med et lurt smil: "hvis dere vil...". "Hvis vi vil...?". Vi klarte ikke å holde kjeft, hun så så hemmelighetsfull ut, og hun brukte så lang tid på å si det, så vi ble altfor nysgjerrige. Hun fortsatte med "hvis dere vil kan jeg reserve fire plasser på første rad til dere, så slipper dere å stå her og fryse". Vi ble litt målløse hele gjengen, men klarte å få frem noen "seriøst??", "tusen takk!" osv. Nina fikk også fortalt henne at vi trengte faktisk fem, for kjæresten hennes skulle også komme. Hun nikket bekreftende og sa "dere får de fem beste plassene", hvorpå vi bare måtte få presisert "i midten foran?". Våre faste plasser er jo egentlig mer mot høyre, men det gadd vi ikke presisere. Nok en bekreftelse fra henne, flere takksigelser fra oss fire, så forsvant hun inn igjen, og vi sto igjen, nokså vantro, men veldig glade.

Det var jo ingen vits å bli stående der, så vi gikk ned til der vi visste Ravn satt og venta utenfor døra og fortalte ham hva som hadde skjedd, før vi gikk inn på baren rett ved siden av. Der satt vi og fikk varmen i oss igjen, mens vi to ventet mest på at det skulle bli på tide å gå opp igjen, for reservert eller ikke, vi blir stressa av å være et annet sted enn utenfor konsertlokalet når det er såpass kort tid til. Da klokka ble over halv sju klarte vi ikke mer. Havner man for langt bak i køen, må man ofte uansett vente en god stund, og vi ville inne så fort som mulig etter at dørene åpna. Da vi kom opp dit ble vi imidlertid sjokkert over å se at det fortsatt ikke sto noen der. Javel, da kunne vi like godt gå inn på baren rett nedenfor og vente litt til. Vi satt der en halvtime omtrent, så spurte Tina "skal vi gå opp igjen?", og vi spratt opp med et unisont "ja!". Vi blir alltid veldig glade når noen andre sier sånt først. Nå hadde det faktisk kommet noen i køen, om ikke mer enn tre-fire stykker, så da ble vi i hvert fall stående.

Da dørene endelig åpna kom vi inn i et Rockefeller som var så annerledes enn vi har sett det før at vi først ble veldig forvirra. Den store scenen der var nå bak en midlertidig scene som bare sto noen centimeter over gulvet, og stolrader var blitt satt opp helt fram til scenen. På den forreste raden lå fem lapper med ordet "reservert" på dem i store bokstaver. Ikke verst. Og vi så nå at vi hadde virkelig fått de beste plassene, for raden besto av åtte stoler, og vi hadde fått de som sto fra lengst mot høyre og litt forbi midten. Noe mer til høyre, og vi hadde sittet på skrå på sida av scenen. Nei takk. Dette var perfekt. Scenen var forøvrig pynta med de sedvanlige vimplene gutta har med seg over alt, men i tillegg hang det nå rekker med lyspærer rett over scenen. Veldig koselig. Og på Håkons plass sto det jammen meg et piano! Sammen med keyboardet! Kult. Må forresten få nevne at både han og Herman var mye nærmere publikum enn de pleier, noe vi satte meget stor pris på.

Selve konserten var rett og slett nydelig. Det var rolige sanger som dominerte kvelden, selvfølgelig for å passe bedre inn i konseptet, inkludert én sang fra debutalbumet Letters, Letters in the Night. Mange fine soloer, mange sanger vi aldri har hørt live før, og Placebo var med denne gangen og, som håpet. På et eller annet tidspunkt satt Kjetil kledelig nok plutselig bak pianoet, mens Håkon kom fram med saxen. Men så ble det mer livlig! Call Collect kom, og da var festen i gang. De jøgla som alltid, Hogne sang bassen i Can You Hear the Morning Singing, noe som er veldig pent, og da Face of the Moon kom, plutselig tilbake som "siste" sang, reiste folk seg og sang og klappa med. Så kom de tilbake og tok et par ekstranumre, før publikum ble pent bedt om å sette seg ned før neste sang. Logisk nok, siden den brakte tilbake den rolige stemningen. Men det skulle komme én overraskelse til: Gutta ba plutselig publikum om å være stille, så utbrøt Kjetil "jeg hørte rykter om at det skulle være strømløst", før de begynte å spille Whiskey and Wine helt akustisk, Kjetil hadde ikke engang mikrofon. Og som om ikke det var nok spankulerte de like greit ned av scenen mens de spilte og sang, gikk forbi stolradene og ned til merch-bordet der de avsluttet sangen og gikk rett i gang med selging, signering, bildetaking og prating. For noen folk.

Vi fikk oss da noen klemmer og litt prat vi og, men så kom det ei dame og sa "en gutt står utenfor og venter på dere", og vi kom på at Ravn måtte jo ha blitt ferdig på sin greie for en stund sida! Dermed skyndte vi oss å få tak i hadeklemmer og løp ut til ham, nokså lykkelige. Tina hadde måttet løpe idet gutta begynte med Whiskey and Wine, trist nok, men men. Vi får henne nok med flere ganger. Nina og Birk dro nå sin egen vei, mens vi to og Ravn dro hjem til ham for å sove, og på veien utvekslet vi historier fra hver våre opplevelser den kvelden.

Forresten, bestemmer de seg for å gjøre det konseptet igjen, sier ikke vi nei takk for å si det sånn!

Øverst t.v.: Mona og Nina gleder seg

Øverst t.h.: Reservert! 

Nederst: Se på den nydelige scenen!
​Fotograf: Veronica Furset Stavik


Likes

Comments

Yes. Abstinenser stilt og ro i sjela igjen. De siste to ukene før vi kunne stikke "nordover" var vi rett og slett ganske deppa, grunnet alvorlig mangel på VR. Men torsdag kveld kunne vi endelig sette oss på toget og komme oss til Trondheim og Blokkrock. Det tok ti timer, fra ni på kvelden til sju på morra'n. Da vi kom fram var vi mildt sagt trøtte, for sittende soving er ikke vår sterke side, men nå var det bare å komme seg til Nina og få i seg frokost. Dagen gikk slag i slag, med besøk på skolen til Nina for å få se hva ho har jobbet med og en rask tur opp til hybelen hennes igjen før vi kom oss av gårde til Husebyhallen der Blokkrock ble holdt så fort vi kunne.

Der var det, en time før dørene skulle åpne, nesten ingen. Det var heller ikke noe sikkerhet å se, bare en åpen dør og noen frivillige som sto rundt omkring, og de lot oss jaggu slippe inn fordi de syntes synd på oss "der vi sto i kulda". Ikke verst! Vi kasta ikke bort tid, men kom oss rett bort til plassene våre og ble der. Klokka åtte åpna dørene offisielt og vi ga dem den billetten vi hadde mens den andre av oss og Nina fikk akkreditert seg. Må innrømmes at det var veldig, veldig gøy å få en papirbit det sto "media" på rundt halsen. Den bytta vi på utover kvelden.

Det rare er at det var omtrent alt som skjedde da dørene åpna. Nesten ingen kom inn, og de få som gjorde det hadde det i hvert fall ikke travelt med å komme seg noe lenger inn enn baren. Etter noen minutter stilte en fyr seg opp på en platting og spilte og sang kjente sanger, selv om det foreløpig var veldig få der til å høre på ham. Han var flink da. Innen han var ferdig med å spille etter en og en halv time hadde det fortsatt bare kommet nok folk til å fylle opp første rad og omtrent halvparten av benkene. Ja, også baren da. Spenningen i oss hadde steget jevnt den dagen, men nå ble det nesten umulig å vente, særlig da merch-kofferten ble trilla ut i lokalet. Vi hadde lagt veldig merke til at det ikke var noe merch noe sted idet vi kom, noe som var veldig illevarslende, men nå var alt bra! Vi kom til å få møte dem!!! Nå måtte vi konsentrere oss om å holde øye med dørene for å se hvor mange som kom etter hvert. Det begynte å ta seg opp nå nemlig, men et kvarter før showtime var vi fortsatt bare rundt 50 mennesker foran scenen. Så snudde vi ryggen til hallen og konsentrerte oss om scenen. Da lyset ble slukka for å si fra om at nå starta det snudde vi oss igjen for å se på folkemengden en siste gang. Og ble overraska over å se at nå var det plutselig fullt.

Så begynte musikken å spille og vi glemte alt om publikum. Nå kom gutta løpende ut en etter en og vi kjente med full styrke akkurat hvor mye vi hadde savna dem. Konserten var tilsvarende legendarisk, siden dette var første konsert i høst-turnéen var det ikke akkurat mangel på overraskelser! For det første TOK DE PLACEBO! GAH! Og ikke bare det, men VI FIKK BASS-SOLO!! Fare for at vi skada hørselen til de som sto nærmest oss så høyt som vi skreik. De hadde også laget en helt ny versjon av The Builder, hvor Halvard blant annet nå spilte på Kjetils gitar. Noe som rett og slett var meget kledelig. Før konserten begynte hadde vi og Nina kommet fram til at det dessverre var umulig for Kjetil å stå på gjerdet i kveld, det var tross alt minst tre meter mellom det og scenen. Men da vi hadde den samtalen glemte vi en viktig ting vi egentlig har lært så mange ganger: Kjetil skal aldri undervurderes. Under Learning to Fly hoppa han like greit ned fra scenen og klatra opp på gjerdet i en fart som gjorde at vi var helt i sjokk da han sto der oppe rett over oss og ga oss Blikket så det holdt. I tillegg tok de The Burden and His Long Lost friend, som vi ikke har sett siden Prelaten, Morning Singing var blitt gjort til siste sang før ekstranumrene og Face of the Moon til absolutt siste sang, og de hadde lagd lenger slutt på Jericho. Det ENESTE vi reagerte på var at Whiskey and Wine var borte... men hey, får nok sett den igjen! Dessuten hadde de fortsatt utmarsjen, og den er stadig like pen. Selv om Herman av en eller annen grunn ikke fikk på seg tromma og heller løp etter kornetten i siste liten.

Etterpå var vi borte ved merchbordet på et øyeblikk og sto og trippa mens vi venta på at de skulle komme seg ut., til tross for at vi vet veldig godt at det alltid tar litt tid. Da de kom fikk vi endelig tatt oss klemmer og stått og prata med dem en stund, det var veldig lenge sida nå.

Kvelden etter var det Åge Aleksandersen og Sambandet som spilte, og det må sies, det var MYE morsommere enn vi hadde trodd det skulle være! De var 15 stykker på scenen, og alle bidro like mye til det vannvittige live-showet som fikk en helt fylt gymsal (som heller ikke denne gangen ble full før rett før konserten starta) til å gå helt bananas. Skal nok se dem igjen ja, men selvfølgelig aldri på bekostning av Verdens Råeste.

Øverst: Kjetil synger Placebo!
Midten: The builder i ny drakt
Nederst: Utmarsjen

Øverst: Bass-solo!
Midten: Kjetil på full fart mot gjerdet

Nederst: Åge og Sambandet

Alle bilder: Nina Wiggen Skaret

Likes

Comments