Ettersom det fortsatt er stille på den lilla veien, betyr det at vi like godt kan spe på med litt andre musikkopplevelser. Denne gangen vil vi fortelle om en fantastisk kveld, fredag 24. mars, som markerte avslutningen på "Uka 17", en hektisk og flott uke med studentrevy og mye annet gøy.

Når korgjengen samles blir det fest. Alkohol eller ikke alkohol, tre eller ti personer, vi blir i festhumør bare av å se hverandre, og derfor elsker vi den gjengen. I kveld var ikke noe unntak, til tross for at vi hadde sett hverandre så godt som hver dag den siste uka. Som et lite tillegg hadde vi invitert mams til å komme, og hun hadde blitt igjen på hybelen mens vi hadde en liten samling pre-konsert med gjengen. Nå som alle sammen marsjerte inn i kantina, som for anledningen hadde blitt omgjort til konsertlokale, satt hun der smilende og klar. Takket være henne og kameraet hennes ble hele kvelden behørig dokumentert.

De første som entret scenen var Ronny og Markus fra P3, og etter å ha gitt oss et lite forvarsel om hva kvelden skulle gi, introduserte de første band. Og dette var ikke et hvilket som helst band. Dette var Third Season, bandet til vennen og korlederen vår Joachim. Han er en nesten irriterende god musiker og sanger, og han hører virkelig til på en scene. Morsomt nok var ikke han der da resten av bandet ble jublet opp av publikum, for han hadde løpt etter settlister noen sekunder i forveien, men han kom snart tilbake og gjorde seg klar. I tillegg til ham på vokal og gitar består bandet av gitarist Jørgen, bassist Petter og trommis og vokalist Lasse, en kul gjeng med kul musikk. Vi hadde passet på å lære oss samtlige av sangene deres, inkludert den helt nye som de spilte for første gang nå (takk Joachim), noe som naturlig nok gjorde det enda morsommere.

Third Season var ferdig, og nå var det tid for pauseinnslag. Venninna vår Camilla hadde meldt på seg selv og fire andre til å være med på en konkurranse som var ment for å "skape liv", noe som betydde at vi kjente flesteparten av dem som nå gikk opp på scenen. Vi visste ikke helt hva vi kunne forvente oss, men vi visste at det kom til å bli gøy. Og det viste seg at vi fikk rett. Spesielt da vår venn Markus fant ut han skulle få opp stemningen ved å danse en liten dans for publikum, noe som sendte ham rett videre i konkurransen. Til tross for at han kort tid etter tapte i en «Beat for Beat»-lignende utfordring, der han ikke kjente igjen "Take on me" av A-ha (fy, markus), ble han raskt bedt opp igjen av de to konferansierene for å danse mer. Denne gangen sparte han ikke på noe, noe som her betyr at dansen ble gjort i barisen. Godt gjort. Han ble da også belønnet med sjokkert latter og jubel, spesielt fra de bordene som var kapret av koret, for ikke å snakke om at mams spanderte en øl på ham for god innsats.

Neste band ut var Meludo, en rappeduo som for oss i koret bare ble bakgrunnsstøy. Rap er ikke helt vår greie, og i tillegg var det autotune og merkelige tekster, så da satt vi heller og prata og hadde det fint på den måten.

Helt til neste pauseinnslag. De gjenværende konkurrentene ble bedt opp igjen, og denne gangen skulle de først spille sitt aller beste på luftgitar. De med mest jubel fikk gå videre. Muuuulig det ikke var helt tilfeldig at den som gikk ut var den eneste som ikke er med i koret. Og jammen ble ikke Markus bedt opp igjen også. Denne gangen ble det baris og luftgitar. Stadig like gøy. Som avslutning på konkurransen skulle de to finalistene Truls og Camilla spontansynge et dikt de hadde blitt bedt om å skrive på forhånd som handlet om skolen. Også her ble resultatet avgjort med jubel, og det ble Camilla som gikk av med seieren. Dermed hadde vi tre personlige stjerner den kvelden: Joachim, Markus og Camilla. Ikke gærent.

Siste band hadde rosa slips og het Pink Slips. De var rågode, men vi var så godt inni det å sitte og snakke at vi ikke merka akkurat hvor kule de var før vi kjente igjen "Prettiest Girl in Oslo" og bestemte oss for å gå opp og synge med. Det angret vi ikke på, spesielt ikke da de plutselig begynte å spille "I Will Wait" av Mumford and Sons. Det er tilfeldigvis et av de bandene man "må" like i koret, så da ble det høylytt allsang og heftig dansing. Det kom flere godbiter og noen av bandets egne sanger, og stemningen vokste både blant publikum og i bandet. Og "POP", der ble vi spraya med rosa konfetti! Gale som vi er, begynte flere av oss selvfølgelig å leke med den. Det ble mye oppsamling og kasting i lufta og jubling og hopping, som det passer seg. Sangen som avsluttet kvelden ble "Levva Livet" av Åge Aleksandersen, og samtlige av oss som sto der ble invitert opp for å synge med på siste refreng. For en kveld!

Alle bilder: Bjørg Fossli

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

Igjen må vi anbefale en annen musiker vi akkurat har vært på konsert med og er veldig glad i. Han kaller seg Moddi, er fra Senja og er rett og slett skjønn. Første gangen vi så ham på konsert hadde vi aldri hørt musikken hans før, men det tok ikke lang tid før vi skjønte at vi hadde gått glipp av noe. Den stemningen han lager med sangene sine, de viktige temaene han tar opp, for ikke å snakke om de morsomme kommentarene og historiene han stadig kommer med, gjør at en sitter og smiler fra start til slutt. Også er det rett og slett det at han er nydelig da. Med det svære krøllete håret, diverse ullgensere og, i hvert fall før, mangelen av sko og sokker. Han synger både norsk og engelsk og både selvskrevne sanger og sanger han har lånt fra andre artister. Det siste albumet hans er resultatet av et enormt prosjekt hvor han har samlet sensurerte sanger fra hele verden, og bare det er nok til å forstå hvor utrolig denne fyren er. Alle disse sangene, både nye og gamle, lånte og selvskrevne, gir en gåsehud og får en til å lytte nøye. Stemmen hans er nydelig og han er en mester i å bruke dynamikk som virkemiddel. Han spiller og reiser rundt med cellisten Katrine Schiøtt, som også er utrolig flink til å både spille og synge.

​Fotograf: Bjørg Fossli

Likes

Comments

Denne bloggen skal først og fremst handle om oss og Violet Road, men noen ganger er vi nødt til å anbefale andre band i tillegg. Dette faller naturlig i dag, ettersom vi de to siste kveldene har vært på konsert med et annet band vi elsker, nemlig Susie and the Spuds.

Silje "Susie" Fossli, hovedpersonen selv, står i midten foran, der hun enkelt håndterer både gitar, ukulele, trekkspill, melodika og til og med vaskebrett. Hennes trygge smil får en alltid til å føle seg bedre. Hun blir flankert på hver side av de to fetterne Flaa: Jørund på høyre side spiller gitar, mandolin og banjo, i tillegg til at han i utvalgte sanger danser som bare han kan, så publikum blir helt ville og han selv blir utslitt. På venstre side har vi Bjørnar med det lange skjegget og de blå øynene som direkte lyser når han blir som ivrigst, der han spiller gitar samtidig som han tråkker på en pedal som får frem lyd i en tamburin på stativ. De tre bytter på å synge, samtlige med rå og særegne stemmer som lett fanger de ulike stemningene i låtene deres. Bak på scenen til venstre står Terje "Taktmann" Ellefsen med kontrabassen sin og den enslige tromma, og både fingrene på strengene og foten på trommepedalen holder takten lekende lett mens han står med lukkede øyne og et konsentrert uttrykk i ansiktet, noe som forresten er veldig pent å se på. Til slutt har vi Marin Stallemo Bakke som står til høyre for Terje. Fiolinspillet hennes er nesten frustrerende vakkert, spesielt når man tenker på at hun er et år yngre enn oss. Hun synger også med en sår og fin stemme på et vers i Shame, der de to som står foran henne går til siden så alle kan se. Både Terje og Marin blir ofte erta av Jørund. Han liker å poengtere at de er single hver gang han får sjansen, og da passer han alltid på å si at hvis noen er interessert, da må de komme og prate med ham, så skal han ordne en "audition". Ikke vet vi hva den består av. Alt i alt er de en fargerik og glad gjeng med sørlendinger, og om du er på jakt etter en skikkelig fest er det disse du skal gå på konsert med. De klarer alltid å få folk til å begynne å danse, uansett om det er på et kulturhus eller en bygdefestival. Selv sier de at de spiller American folk-'n-roll, og det er en utrolig passende beskrivelse. De spilte oppvarming for The Rainmakers en gang, og da hovedattraksjonen kom på sa vokalisten: "They're even more hillbilly than we are, and we are!"

Hvis dere lurer på hvordan vi vet om dette bandet, er det enkelt og greit takket være Violet Road. Hogne og Bjørnar spilte nemlig sammen i et band som het Hangface for mange år siden, og en dag i februar 2015 fant vi ut at "potetene" som vi kaller dem skulle ha konsert i Arendal, og da måtte vi jo sjekke dem ut. Vi ble fort glad i dem og musikken deres, og så langt har vi vært på fjorten konserter.

Over: Bjørnar Flaa like heftig i blikket som alltid
Under: Terje "Taktmann" Ellefsen dypt konsentrert
Fjordbrøl, Herefoss, 02.07.2016
Fotograf: Bjørg Fossli

Silje "Susie" Fossli med vaskebrettet
Fjordbrøl, Herefoss, 02.07.2016
Fotograf: Bjørg Fossli

Over: Jørund Flaa på sitt mest intense
Under: Marin Stallemo Bakke skaper stemning med fiolinen
Fjordbrøl, Herefoss, 02.07.2016
Fotograf: Bjørg Fossli

Likes

Comments