Først og fremst må vi bare feire denne dagen med noen få ord: Det er på dagen TRE ÅR siden vi først så Violet Road!!! Som mange av dere vet, eller i hvert fall kan tenke dere, endret denne dagen bokstavelig talt livet vårt, på så mange måter. Vi vet ikke hvor vi hadde vært uten Dem, men vi hadde ikke hatt de samme gode minnene å se tilbake på, eller de samme eventyrene å se frem til. Så, for å oppsummere: vi er evig takknemlige for 25.07.2014.

Men! Tilbake til nåtida! Violet Road har vært så godt som fraværende fra konsertarenaene helt siden deres siste konsert i We Are The Love Tour 2016, 25. november i Halden. Selv hadde vi ikke sett dem siden 28. oktober i Horten. De hadde en liten konsert i Tromsø 22. juni på en skipsdåp, men fordi vi var midt i flytting og fullstendig blakke hele den måneden var ikke det snakk om for vår del.

For noen dager siden, 21. juli, hadde de konsert i Fredrikstad. Vi fant ut om den for flere måneder siden, men har hele tiden visst at den også var utelukket. Det var nemlig en av tre uker vi befant oss i Nord-Norge, noe man kan påstå er smertefullt ironisk. Den første uka hadde vi vært på øya Skorpa i Sandnessjøen, den midterste tilbrakte vi på Riddu Riddu i Kåfjord, og den siste skulle vi igjen være på Skorpa. Med andre ord var det ingen mulighet.

Tre og to dager før konserten satt vi i den lille stua i det lille huset på Skorpa og lengta nedover med hvert fiber i kroppen. Magneten ga oss ikke fred. Og vi var nok ganske ille å ha med å gjøre for de andre i huset, selv om det ikke var vår intensjon, for på kvelden den 19. juli fikk vi tillatelse til å ta bilen. Og klokka sju på morgenen torsdag 20. juli sto vi opp, ordnet oss, pakka bilen full med all bagasje som ikke fikk plass i familiens andre bil, samt klær og mat til oss, og stakk. Det ble en nokså spennende tur:

Klokka ni fikk Inger prøve seg på å kjøre av og på ferje for første gang, noe som gikk ganske bra, og i tolv-ett-tida stoppa vi i Namsskogan og lunsja med maten vi hadde fått med hjemmefra. Da klokka ble fem ble Inger så trøtt at hun nesten sovna, så da var det opp til Mona å ta over, til tross for at hun ikke hadde kjørt på fem år eller så. Typisk nok var det akkurat da vi kom til Trondheim, med mange rundkjøringer etter hverandre og masse trafikk. Vel vel, det gikk jo bra. Da klokka nærma seg middagstid begynte vi å se oss om etter Cirkle K, for vi ville smake veggisburgeren deres. Det ble til at vi sjekka alle vi kom til fra og med Hedmark, til vi i ti-tida endelig kom til en ganske stor en i Minnesund. Vi fikk oss burgere og var storfornøyde med det, men så viste det seg at vår tålmodighet virkelig skulle belønnes. De hadde dusj! Og vi fikk lov til å bruke den! Planen vår hadde vært å finne et vann å bade i før konserten, men nå ble den skrapa. Vi kjøpte sjampo og balsam, og klokka elleve sto vi inne på Cirkle K sin kundedusj, som egentlig var et fint lite bad. Snakk om luksus. Ferdigspist og ferdigdusja bega vi oss ut på veien igjen, og denne gangen stoppa vi ikke før vi fant den tomme parkeringsplassen utenfor en stadion i Gamlebyen i Fredrikstad i ett-tida.

Nå som vi endelig var framme var det bare å dytte forsetene fram, stappe beinplassene bak med de store sekkene våre og andre myke greier, og så legge dobbeltmadrassen vi hadde med oss på toppen, sammen med en haug av puter og våre gode soveposer. Fiks ferdig dobbeltseng i vår egen provisoriske bobil. Klokka to var vi endelig i seng og sov til vi våkna i sju-åtte-tida av å nesten kveles. Å åpne vinduer hadde av en eller annen grunn ikke falt oss inn. Dermed åpna vi døra bak beina våre på fullt gap og sov i et par timer til. Etter å ha spist frokost på en benk utenfor en bensinstasjon klokka ti, var vi nå klare for å komme i konsertmodus for første gang på ni måneder.

Konsertuniformene denne gangen var ekskludert t-skjorter, ettersom vi ikke hadde pakka dem da vi skulle til Nord-Norge, men heldigvis hadde vi bestemt oss for å ta med genserne. Så da ble det bukser, vanlige singleter og Violet Road-gensere, alt mer eller mindre rent. Og så kunne vi rekognosere. Vi fant ganske fort fram til konsertområdet, og vi gikk rundt og rundt langs gjerdene mange ganger. Da vi ikke så tegn til noe eller noen spennende, bestemte vi oss for å sjekke ut Gamlebyen litt i stedet. Fint sted. Plutselig så vi rett inn i en bil der crewet til gutta satt og gliste til oss, og rett etterpå sto vi midt i veien og ante ikke hvor vi skulle gå da bilen med gutta selv kom kjørende mot oss. Pinlig? Bittelitt. Vi kom oss endelig ut av veien og fikk hilst på dem, før det var på tide å hente Ravn som kom med ti over to-toget.

Vi fikk på oss fredagspass, vandret litt og satte oss i kø. Merkelig nok virket det som at vi hadde satt oss på feil plass, for klokka tre begynte plutselig folk å bli sluppet rett inn døra, i stedet for at gjerdene som markerte køsystemet ble åpna, så vi gikk bort dit, viste båndene og ble sluppet inn. Vi kapret plassene våre og fikk hørt litt lydprøver, men så viste det seg at han som hadde sluppet oss inn ikke egentlig skulle gjort det, så da ble vi kastet ut igjen med en "unnskyld, det skulle ikke skjedd". Utenfor igjen fant vi Nina, noe som betydde at hele flokken var samla. Så var det bare å vente igjen. Klokka halv fire åpnet dørene på ordentlig, og igjen løp vi til plassene våre. Konserten startet ikke lenge etterpå, med historier, komiske innslag og krumspring som alltid. Halvard skulle ta sitt sedvanlige splitthopp på slutten av Can You Hear The Morning Singing, og endte opp så lang han var på scenen. Liggende og sprelle fortsatte han å spille med et glis, noe som unektelig var ganske fint å se på. Vi fikk også de samme fantastiske soloene, og de sangene vi er så sykt glade i. Som vanlig døde vi da introen til Jericho kom, noe som her betyr at vi rett og slett falt ned på gjerdet da "slavekoret" begynte å spille, til tross for at gutta akkurat hadde sagt den skulle komme. Vi klarer visst aldri å bli vant til det. Heldigvis. Også var det de nye sangene da. Fantastiske, mektige, trollbindende sanger, som vi bare klarte å lytte intenst til mens vi stirra ut i intet. Å, som vi gleder oss til å høre dem igjen, for ikke å snakke om resten av det kommende albumet! Vi hadde ikke tenkt å ta bilde med dem denne gangen, men det skjedde visst. Ops.

Til tross for at vi nesten falt sammen av utmattelse og følte at alt vi sa og gjorde den dagen var helt bak mål, ble vi der resten av kvelden også, ettersom programmet generelt var ganske bra. Ingen kunne selvfølgelig måle seg med Dem, men vi måtte jo sjekke dem ut. Mari Boine spilte rett etter gutta, noe som var kult. Så var det Lissie, den artisten vi egentlig skulle se den dagen for akkurat tre år sida, men glemte fordi gutta trollbandt oss, så henne var det vel på tide å få sett. Og til slutt spilte Madcon, med et morsomt, men ganske ensidig show. Til slutt sa vi og Ravn hade til Nina og kjørte til Oslo der vi skulle overnatte hos faren hans. Å, så deilig det var å oppleve en konsert med Dem igjen, selv om vi måtte reise i nesten et døgn for å få det til. Det er alltid verdt det.

Bildet med Dem: Nina Soleng

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments