27. november. Den datoen gjør faktisk litt vondt. Fordi, for akkurat ett år siden skulle vi på konsert til Alta, og vi hadde i tillegg til Ravn fått med oss ei venninne som også studerer her. Hun kommer fra Alta, så planen var å ta henne med og så overnatte hos henne og la henne vise oss byen. Det skulle bli vår femtende konsert, den siste i Back to the Roadshow-turneen og den siste på det som like godt kunne bli tre-fire måneder for alt vi visste.

Vi dro til Oslo med Ravn kvelden før og og skulle overnatte hos ham som alltid. Konsertuniformene var pakka, vi hadde sjekket inn på flyet via melding og var klare for enda et eventyr. Nå var det bare å sove, våkne, komme seg til flyplassen, fly til Alta og ha det gøy. Dette skulle bli litt av en tur.

Nesten i hvert fall. Vi satte på vekkerklokke, sovna og våkna, men da hadde vi fått melding av venninna vår som lurte på hvor vi var. Hun var nemlig på flyplassen. Vi svarte helt rolig at vi var på vei. Hun virka merkelig nok ganske stressa. Og vi skjønte snart hvorfor. En titt på billettene avslørte at flyet skulle gå om en time, ikke tre timer som vi trodde. Vi hadde nemlig huska tidspunktet til når flyet skulle lande i Alta og blanda det med når det skulle gå fra Oslo. Dermed ble det plutselig "litt" travelt. Vi hoppa på første t-bane til Oslo S og på første flytog derfra. Vi hadde fortsatt en halvtime på oss før flyet skulle gå, så vi forble trassig optimistiske.

Optimismen forsvant imidlertid da toget plutselig måtte stoppe av en eller annen grunn. Minuttene gikk, og desperasjonen vår ble stadig større. Venninna vår skulle prøve å holde flyet tilbake, og vi prøvde å mane toget til å gå fortere. Vi kom til flyplassen, men i samme sekund som vi tråkket ut på perrongen fikk vi melding av venninna vår som sa at nå dro flyet.

Det var nedtur. Men vi ga oss fortsatt ikke. Det måtte jo gå et fly til snart. Vi snakket med vakter og billettselgere, men det viste seg at det neste som gikk var utsolgt, og det eneste som hadde plass til oss kostet for det første 3000 kroner per person og landet for det andre ikke i Alta før konserten var ferdig. Da ga vi offisielt opp, men sinnet og frustrasjonen var fortsatt der, så én jakke kan ha blitt slengt over gulvet i Gardermoens store innsjekkingshall.

Det som skulle bli finalen på turneen ble heller en helg hjemme på hybelen vår der vi lagde pai og så på en haug med musikaler for å trøste oss selv, samtidig som vi holdt oss så mye unna Facebook som mulig for å slippe å se noe fra konserten. Venninna vår hadde endt opp med å ta flyet alene, og hun gikk aldri på konserten, men var med familien sin i stedet. Gutta erta oss lenge for den dagen, og visse venner erter oss fortsatt. Vel vel... Én gang SKAL vi se dem i Alta!

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

Likes

Comments

Før har vi forklart hvorfor vår yndlingssang er Jericho. Nå er det vår andre favoritt sin tur, nemlig Learning to Fly. I motsetning til Jericho er denne sangen først og fremst spesiell for oss på grunn av teksten, det er som om den har blitt skrevet om oss. Det er selvfølgelig lett å kjenne seg igjen i sanger, men det er sjelden noen sang passer akkurat så bra til vårt selvbilde. Siden vi strengt tatt regner med at de fleste som leser dette kan den mer eller mindre godt gidder vi ikke gjengi teksten før vi tolker den.

De to første versene handler for oss om depresjonen vår da den var som verst. Første vers om hvor vanskelig og skummelt det kan være å ta valg og ta ansvar. At en etter hvert gir opp fordi en gir seg selv skylda og hater seg selv hver gang det går galt, og på den måten ender opp med å bli ødelagt. Andre verset er jo rett og slett en beskrivelse av det å miste seg selv og hvordan det er å være deprimert. Det er nok lett å kjenne seg igjen i for alle som har slitt /sliter med det. "Now while it's all coming back, she paints her days in black" er linjer som betyr spesielt mye for oss, siden de såkalte "flashbackene" våre er noe vi virkelig prøver å holde på avstand så godt vi kan for å unngå tilbakefall.

Det tredje verset handler om å kjempe for å komme seg ovenpå igjen, at en har ansvar selv for å klare seg og at en begynner å tro på at en kan få det til. I det fjerde verset er det snakk om å lære av feilene sine og gå videre, og særlig linja "so many faces to forget" gir gjenklang, siden vi har flytta så mye og har måttet begynne på nytt og få nye venner så mange ganger.

Også er det refrenget. Som oppmuntrer til å ikke være redd for å feile, at en må dumme seg ut og "falle" for å lære å klare seg. Det er utrolig inspirerende for sånne som oss som alltid har funnet det nokså skummelt å skulle være "voksne" og klare oss selv. Det siste i refrenget er like viktig for oss, om enn veldig mye mindre dypt. "Count the days, until we meet, explore the ways, of restless feet, one more night gone by". Altså. Det er rett og slett det vi synger når vi teller ned til neste Violet Road-konsert. Som jo, helt i tråd med resten av sangen, er det vi bruker som antidepressiva.

I tillegg til alt dette er den jo selvfølgelig en av de viktigste å få se på konsertene. Live-versjonen er så heftig og inneholder så mye show! Både med saksofoner, vanvittig mandolin-spill og en Kjetil som tar helt av med dansing og monitor/gjerde-klatring. For ikke å snakke om at det er den sangen han pleier å bruke til å gi en heldig utvalgt Blikket. 

Likes

Comments

WE ARE THE LOVE TOUR går mot slutten. Gutta har én konsert igjen på kalenderen, og det er i Halden den 25. november. Vi var derimot på vår siste konsert i denne turneen i Horten for to uker siden. Smått bekymra akkurat nå, for vi aner ikke når neste konsert blir. Tre måneder? Fire? Fem? Dette kan bli en lang vinter... Heldigvis har vi både musikken deres og minnene fra tidligere konserter å kose oss med mens vi venter. Derfor vil vi skrive en liten oppsummering av året, og turneen, som har gått.

Dette har vært et heidundranes år. Vi har reist over hele landet for å se gutta i Violet Road, medregnet Tromsø i nord, Bergen i vest, Oslo i øst, Kristiansand i sør og Trondheim sånn midt i mellom. I tillegg har vi tatt én liten tur over grensene for å se dem i København. Flere ganger har vi kjørt buss/tog i opptil 10 timer hver vei, og vi har tatt fly strekningen Oslo-Tromsø og tilbake to ganger. Til sammen har vi vært på 24 konserter bare i år! Med tanke på at de resterende 13 konsertene våre var spredt utover det første halvannet året vi visste om dem, er det ganske mye. Og hver og én av de konsertene har vært så veldig verdt det. Faktisk har vi ikke gått på flere konserter enn akkurat de vi ikke har klart å la være å gå på. VR har rett og slett hatt veldig mange konserter i år, og en god del av dem har vært på steder vi ikke klarte å holde oss unna.

Og naturligvis har det ikke bare vært oss. Både mams, fetter Ravn og Nina har vært med regelmessig på varierende antall konserter, i tillegg til at vi har fått med oss andre slektninger og gode venner i små og store grupper både én og to ganger, og vi er ganske sikre at flere av dem kommer til å ville være med flere ganger. Det er helt utrolig! Vi må innrømme at vi er litt stolte av det. For ikke å snakke om alle roadiesene vi har møtt på forskjellige steder!

En morsom konsekvens av reisinga vår er at vi har blitt lagt merke til av ganske mange journalister helt fra vi først begynte med det vi gjør. Vi har havna i flere lokalaviser rundt om i landet etter å ha blitt intervjua på en festival eller enslig VR-konsert, rett og slett fordi journalisten kunne se på de salige ansiktene våre akkurat hvor glade vi var for å være der. Det hjelper vel at vi er tvillinger også. I april havna vi iTromsø av den enkle grunn at vi hadde vært på 26 konserter på under to år, og nå nylig kunne man se et bilde av oss i VG Helg som ble tatt på Eikerapen Roots-festival i sommer. Det bildet er forresten det som er profilbildet på bloggen nå. Alt dette er ganske gøy, men det beste som har skjedd er at vi har fått mulighet til å skrive om konsertene vi går på fordi vi går på så mange. Dermed er det nå litt av en prosess for oss å gå på konsert: vi reiser hvor enn konserten er, vi nyter øyeblikket, vi reiser hjem, vi skriver blogginnlegg og vi skriver en artikkel for Festivalguiden. Og vi elsker hver del av det.

Det er helt absurd at ett band og vår galskap kombinert skulle kunne gjøre så mye for vår hverdag, men sånn er det altså. Takk til gutta for nok en fantastisk turné, og takk til alle dere som har gjort den så uendelig mye mer spesiell for oss. Vi elsker å reise rundt på konserter, og det blir bare gøyere og gøyere!

Forresten: Dette har ingenting med det øvrige innlegget eller VR i det hele tatt å gjøre, men vi må nesten bruke anledningen til å gratulere lillebror Jonas med 15-årsdagen! Han er blitt så stor, det er nesten urettferdig :'D Uansett, GRATULERER MED DAGEN JONAS! :D

Likes

Comments

Allerede dagen etter at vi så gutta på Arendal Kulturhus forrige uke forta vi oss tilbake til Horten for å få med oss den første konserten deres i Horten. Bilturen var lang og føltes lenger, men vi hadde en kjempefin tur med mamma, Jonas og Ravn og kom oss til Glassmagasinet rett etter at dørene åpna klokka sju, lenge før noen andre dukka opp. De skulle jo ikke begynne å spille før elleve. For å være helt ærlig hadde vi lenge ment at det var umulig for dem å spille der så lite som det er, det måtte da være snakk om en annen scene? Men da vi kom inn og så hvordan det var blitt gjort klart skjønte vi at dette kunne funke helt fint likevel. Og aldri har Håkon og Herman vært nærmere. Enda nærmere enn på Strømløst. Mens vi beundra sceneoppsettet og venta på at vennene våre skulle komme skaffa vi oss sitteplasser i hjørnet av lokalet, ble jo en del timer å vente og kunne like så godt ha det komfortabelt.

De første som dukka opp var Oskar og Markus etter en halvtimes tid, så vi slo oss ned ved det bordet vi hadde skaffa, og mens vi satt der og snakka og koste oss kom stadig flere av de vi hadde fått med oss med ujevne mellomrom. Truls, Helene, TC, HC, Camilla, Nikolai Joachim, Sandra og Patrick var der til slutt alle sammen, og siden de aller fleste av disse er med i skolekoret brukte vi timene på å synge korsanger mens mamma og Ravn satt og så på. Det var virkelig en absurd følelse. Da gutta gikk forbi prata vi litt med Kjetil og Joachim og HC slo selvfølgelig til med "bassisten i midten"-tilrop til Hogne, noe jeg tror ble satt pris på. Da det ble tydelig at andre begynte å vurdere å skaffe seg plass foran scenen kapra vi plassen med hele gjengen vår, og aldri har vi vært så mange til å stå foran der og vente. Mens vi sto der tok vi en titt på settlista og Joachim mente det mangla en sang og la til "We Are the Love". Prøvde å forklare ham at det ikke er helt sånn det funker, men skal ikke akkurat krangle på forslaget. Mens vi sto der sang vi enda litt mer og koste oss generelt i stykker mens vi så fra god-gjengen vår på gulvet til scenen der god-gutta snart skulle stå.

Da det begynte å nærme seg konsert fyltes lokalet opp, ikke at det skal så mye til, og vi sto og nøt synet av at absolutt alle som sto rundt oss var folk som betyr mye for oss. Så hørte vi introen, sa fra til alle at "nå kommer de!" og jubla om kapp med dem da gutta kom løpende opp.

Ikke at vi ikke har vært salige når vi har vært på konsert før, vi opplever stadig konserter som gir oss det lille ekstra. Men denne gangen var det noe helt spesielt av en helt annen grunn. Vi tilbrakte hele konserten med å se fra vennegjengen vår til gutta, nyte smilene deres, observere reaksjonene deres på det vi visste de kom til å elske, slå oss helt løs med armene rundt dem, juble vilt med dem da Hogne gjorde oss alle kjempeglade og hoppa ned i mengden under bassoloen (som i seg selv også ble mer enn godt mottatt av de vi hadde fortalt så mye om den til), bli med og skråle "Herman! Herman! Herman!" om og om igjen etter at gjengen satte det i gang, og selvfølgelig også nyte konserten i seg selv som inneholdt alle de viktigste elementene.

Da konserten var ferdig fulgte vi naturlig nok etter gutta der de marsjerte til merch-bordet og ble, etter å ha fått en klem av Hogne, stående der borte og kose oss med gjengen vår mens vi så på at gutta som vanlig ble rost opp i skyene av alle som gikk bort for å snakke med dem etter å ha sett dem for første gang. Mens vi sto der var det plutselig ei som insisterte på at vi også skulle signere plata ho hadde kjøpt seg. Vi prøvde å forklare at oss var det vel ingen poeng i å få autograf av og at vi ikke hadde noe å skrive med, men ho fortsatte å insistere og plutselig hadde Joachim, som hadde stått og fulgt med, skaffa oss en tusj, så det var jo bare å gjøre det. Skal ikke nekte for at det var veldig gøy.

Da gutta forsvant ble gruppa litt oppdelt, noen dansa til musikken som fortsatt var på full guffe (*kremt* mamma), mens resten av oss gikk ut og ble stående og snakke og se på at utstyret Deres ble lasta. Der sto vi til alle kom ut og enda en stund lenger, hovedteamet var selvfølgelig hvorvidt folk hadde vært fornøyd med konserten. Noe de åpenbart var. Akkurat idet vi begynte å snakke om å gå og diskutere hvordan alle kom seg hjem kom gutta ut og vi fikk oss en klem av Herman i forbifarten. Så fortsatte vi med det vi holdt på med, sa hadet til alle og traska mot bilen vår. Noe som tok lenger tid enn det hadde trengt å ta fordi "vi kan like så godt gå den veien". Oh well. Mer tid til å snakke om kvelden.

Øverst t.v.: Smått fornøyd med oppmøtet
I midten t.v.: Tar en sang med korfolka før konserten begynner
Nederst t.v.: Et lite tillegg til Kjetils settliste ála Joachim

Øverst t.h.: Herman var vanskelig å se under konserten på grunn av røyken, men under trommesoloen fikk han som vanlig skinne
I midten t.h.: Hogne tar av
Nederst t.h.: Gjengen koser seg

Likes

Comments