Her sitter vi. På toget til Trondheim. På vei til en ny konsert med Verdens Råeste. ENDELIG! I to uker nå har vi blitt stadig mer deppa og rastløse på grunn av abstinenser. Ja, vi vet det høres ille ut, men kan dere klandre oss? Det er over en måned siden siste konsert, og det er nesten en måned for mye.

Og nå som vi har lagt sommersesongen bak oss og går inn i høstsesongen passer det seg å skrive om forskjellene mellom å se dem på festivaler og på Deres egne konserter.

Positivt om festivaler:
1. Man får se flere artister på samme kveld
2. Man oppdager ofte nye band (let's face it, uten konseptet festival hadde vi aldri hørt om Dem engang... oh, the horror!)
3. Festivalene er som regel ute i fine omgivelser og fint sommervær og  -lys
4. Mat inne på området
5. Masse festivalbånd å samle på

Negativt om festivaler:
1. Mye venting for veldig kort konsert
2. Som regel er De det eneste interessante bandet
3. De selger sjelden merch
4. De kommer sjelden ut og snakker med publikum etterpå
5. Folk bruker veldig ofte festivaler kun som en unnskyldning til å bli sanseløst dritings​
6. Hvis vi kan slippe å se eller lukte en Potetbaker'n-kiosk på en stund blir vi veldig takknemlige

Positivt om Deres egne konserter:
1. Man får se Dem med én gang (med mindre de har med oppvarming, men de har jo god smak, så det er ikke så farlig)
2. Man vet at samtlige i rommet er fans av Dem, så alle man møter har man minst én felles interesse med
3. De selger alltid merch
3. De kommer alltid ut og snakker med publikum etterpå
4. Lange, fine konserter
5. Det er alltid veldig mørkt, så De kan lage spektakulære lysshow
6. Ikke én bakt potet i sikte

Negativt om Deres egne konserter:
1. Ingen mat på området
2. Ingen festivalarmbånd

Vi må dessverre si at konklusjonen er klar: Festivaler er gøy, spesielt hvis det er flere artister man liker, men Deres egne konserter er både lenger og bedre og har flere fine bonuser enn festivaler. Men, selvfølgelig, ja takk begge deler!

Det morsomme er at den vi skal på nå er en slags blanding. Gutta har sin helt egne konsertkveld, men den er en del av et arrangement som heter Blokkrock, og andre dagen er det Åge Aleksandersen og Sambandet sin tur. Vi skal forresten på den og. Men la oss gå tilbake til det som teller: VI SKAL PÅ VIOLET ROAD I MORGEN!! Blogginnlegg vil følge så snart som mulig!

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments

I går fylte Kjetil Holmstad-Solberg 40 år! Han er den andre av tre som har bursdager 22., og den andre av Gutta til å bli 40 i år. Vi håper han ble feira på en ordentlig måte og at han hadde en helt fantastisk dag! Selv spiste vi selvfølgelig fårikål (yndlingsmaten hans ifølge samlekortene), til tross for at vi strengt tatt er vegetarianere nå. Noen tradisjoner blir bare sittende. Vi tenkte vi skulle feire ham med noen fine bilder fra tidligere konserter! Bildet i midten er fra Sarpsborgsfestivalen 28. august i fjor da vi ga ham kålhode i bursdagsgave av samme grunn som nevnt ovenfor, han virka veldig fornøyd med gaven selv om vi ikke ga ham fårikålkjøtt i tillegg. Resten er fra diverse konserter og tatt av Nina Wiggen Skaret.

Gratulerer masse Kjetil!! <3

Likes

Comments

Dette innlegget skulle egentlig blitt posta forrige uke, men det er hektiske tider akkurat nå, så da blir det to denne uka i stedet. Vi har heller ingen konsert å skrive om, hverken ny eller "gammel", så da er vi nødt til å finne på noe annet. Dermed tenkte vi: "Hvorfor ikke dykke ned i sangen vi elsker over alle andre sanger her i verden?". Dette er ingen analyse på noen måte, vi kunne ikke levert den til noen norsklærer. Vi vil bare fortelle dere hva vi mener om den, hva den betyr for oss og hvorfor.

Jericho. Verdens kuleste låt. Første gang vi hørte den var på vår aller første konsert med dem, alias "Åpenbaringen" som vi har skrevet om før. Da introen, eller "slavekoret" som de kaller det, ble spilt utover Sam Eydes Plass i Arendal, slutta vi å puste, og vi skjønte at dette kom til å bli bra. Og da resten av sangen ga oss frysninger og viste seg å være like rå som introen, lyttet vi intenst for å prøve å få med oss hvert ord og hver minste lille lyd. Det er ikke vanlig for oss å elske en sang så plutselig og så høyt allerede første gang vi hører den. Selv ikke noen andre av Deres sanger har hatt den effekten.

Så er det vel lurt å si litt om hva som gjør den så fantastisk:
Lydbildet er rett og slett rått. Måten de bruker så mange forskjellige instrumenter på, inkludert mandolin, saksofoner og lommekornetter, gjør at vi ville digga sangen uansett hvordan hvordan teksten var, og vi er ekstremt opptatt av tekst.​​ Som jeg alt har sagt er slavekorintroen en stor del av sangen, den er rå, mektig og dyster, og du får et inntrykk av hva du kan forvente deg, og det bare med to enkle, dype messelyder som gjentas og gjentas: "humm humm". Helt til Kjetil begynner å synge. Når han begynner med "Let's go" med den kraftige og klangfulle stemmen, vil man bare adlyde. Vi har ikke tall på hvor mange ganger vi har skullet si "La oss gå", og det har kommet ut ikke bare på engelsk, men i den melodien. 

Teksten i sangen viser et viktig og alvorlig budskap, et budskap som resonnerer bra i oss. Det må innrømmes at vi ikke helt og holdent forstår alle de språklige bildene, men det er ikke nødvendig. For det første får man en forståelse for innholdet ved å ta inn stemningen i sangens helhet, for det andre er det fint å ha noen mysterier å gruble over, og for det tredje er teksten vanvittig kul og original, uansett hva annet du får ut av den. For oss virker det ganske åpenbart at den protesterer mot grådighet og undertrykkelse, men den kan kanskje bety noe helt annet for noen andre. Det er noe av det fine med alle VRs sanger: de er åpne for tolking.

Vi lærte oss Jericho kort tid etter første konsert, men noe som gjorde oss både nysgjerrige, frustrerte og enda mer oppsatt på å kunne den var at hele teksten ikke sto i tekstheftet som fulgte med CD-en. Det siste refrenget er annerledes enn de andre, men teksten til det er ikke å finne noe sted. Dermed måtte vi høre ekstra godt etter for å få med oss hva som ble sagt der, og vi fikk da til det og. På neste konsert, på Rockefeller i Oslo to måneder etter "Åpenbaringen", kunne vi hele. Og på den konserten fikk vi bakoversveis, for der tok de alt til nye høyder, inkludert introen. Detaljer om den kvelden skal dere få en annen gang, for nå holder det å si at det var en så heftig opplevelse at hver gang vi har hørt "slavekoret" etter det har vi hoppa himmelhøyt. Vi gjør det fortsatt, uansett om det er live, Youtube, Spotify eller CD på biltur. Det er for sterke følelser involvert i den lyden til at vi skal kunne la være. Så mye elsker vi den.

Likes

Comments

I dag er siste dagen av guttas turné i Danmark, men selv om det er ubeskrivelig flott at danskene får opp øya, er det ikke særlig gøy å ikke ha penger eller mulighet til å oppleve konsertene selv. Misforstå oss rett, vi har hatt det kjempegøy de siste dagene med vennene våre og skolen og unner danskene og gutta opplevelsen. Men alle konserter en går glipp av er en bortkasta mulighet, det gjør litt vondt. Noe som selvfølgelig er grunnen til at vi dropper så få som mulig og på én måte er relativt fornøyde med at denne turnéen ikke er like lang som den i vår var. Den som kunne dratt på alt! Vi håper selvfølgelig at de har hatt og har det helt fantastisk i Danmark og skaffer masse nye fans, det er ingen tvil om at de snart er like store der nede som her oppe. Tenk at de sprer seg ned nedover i Europa! Sukk. Vi vil til Danmark. Noen som har en jet?

Uansett. Den FØRSTE gangen De hadde konsert i Danmark var vi selvfølgelig hjertelig til stede. Vi måtte jo få med oss den første, og dessuten var det tre måneder siden sist vi så dem og vi hadde ganske sterke abstinenser. Vi og Ravn tok buss fra Oslo til København natta før konserten, hvorpå vi hele veien storkoste oss i baksetet med hatten full av godis. Vi kom fram halv sju på morran, etter en åtte timers reise og fant hotellet vårt, som var den billigste driten vi kunne finne. Det var ikke åpent enda, så mens vi venta lokaliserte vi konsertlokalet. Det var ikke vanskelig, rett ved en veldig fargerik kino så vi et veldig stort skilt hvor det sto "Pumpehuset". Da hotellet endelig åpna la vi oss og sov til tolv. Ikke før hadde vi spist frokost og stelt oss før vi var vi på vei til lokalet igjen for å rekognosere. På veien bort kjøpte vi mat til seinere på dagen, og da vi fant ut at ting allerede hadde begynt å skje bestemte vi oss for å bli der. Det var ikke veldig varmt og det var snø overalt, men vi var godt kledd og koste oss like mye med å være der som alltid. Da Halvard kom i døra og spurte om vi ville komme inn ble det selvfølgelig enda morsommere. Vi fikk se lydprøven og dermed få litt hint om hvordan konserten kom til å bli, det var jo første konsert siden den nye CD-en deres kom ut og dermed et helt nytt repertoar! Ifølge det vi hørte, kom det til å bli bra. Da de var ferdige med lydprøven snakka vi med dem til de, og dermed vi, måtte gå. Vi brukte tida til å gå og kjøpe oss litt mer mat, før vi stilte oss opp i kø for alvor, nå var det bare et par timer til dørene skulle åpne. En time etter så vi plutselig noen kjente fjes på andre sida av gata, vi var tydeligvis ikke de eneste Roadiesene som hadde kommet fra Norge. Der kom nemlig Ingrid og Marit! To andre store fans som vi hadde møtt i Tromsø i oktober! Nå hadde vi flere å vente og å dele konserten med. Da dørene åpna sto vi fem naturlig nok først i køen og da vi kom opp i lokalet var det tydelig at det ikke hasta så veldig med å stille seg opp foran scenen. Dermed ble vi stående/sittende ved veggen og snakke med hverandre og alle andre, det var overraskende mange nordmenn der faktisk. Så begynte folk å samle seg foran scenen, og vi hoppa fram akkurat i tide til å kapre plassene våre.

Konserten var rå. Det var uvant å høre dem snakke på engelsk, og også veldig morsomt. Når det kommer til repertoaret var det kjempekult, med blandingen av de nye sangene og de gamle vi følte det var viktig å beholde. Det eneste vi reagerte sterkt på var at de for aller første gang DROPPA BASSOLOEN! Det var trist. Savner fortsatt den. Men som sagt, det var bare den ene tingen. Resten var herlig.

Etter konserten skaffa vi oss åpenbart eksemplarer av den nye plakaten, og da vi fikk vite at alle plakatene i vårturnéen kom til å ha navnet til hver enkelt by de skulle besøke på seg ble vi nok om mulig enda mer bestemt på å gå på så mange som mulig. Så ble vi der og snakka med alle og ingen til de stengte. Det viste seg at Ingrid og Marit bodde på hotellet rett over gata, så vi ble med dem bort dit og fortsatte samtalen der. Da gutta dro satt vi fortsatt der, så vi skaffa oss hadet-klemmer før de forsvant og snakka med Ingrid og Marit enda en stund til før vi gikk til vårt eget hotell og la oss. Greit med litt søvn før vi skulle ta bussen hjem igjen halv sju neste morgen.

Bildene under er tatt med mobilkamera det ene øyeblikket vi følte for å ta opp mobilen. 

Likes

Comments

Fredag morgen 26. august dro vi med toget hjem til Arendal, før vi samme kveld kjørte med mams til Smaal i Lillesand for å være med på Wedding Jam. Det var akkurat det det høres ut som, det var en kveld med fremførelser av musikk som skulle spilles neste dag, i bryllupet til Tom Espen Pedersen, som forresten spilte med Hogne i både Hangface og Englebarn, to band vi elsker, for flere år siden. Det var en kjempefin kveld/natt. Vi fikk møte masse kule folk og snakke med flere vi kjente fra før av, og vi hadde det utrolig gøy! Det eneste som gjenstår å si om det er: Gratulerer igjen til det nygifte paret!

Samme dag som dette bryllupet fant sted i Lillesand dro vi og mams østover til Elvefestivalen i Drammen. Det skulle bli avslutningen på en heftig festivalsommer, samt feiringen av vår bursdag som hadde vært tre dager før. Som vanlig var vi kronisk tidlig ute, så vi spankulerte litt rundt i Drammen og så på livet. For liv var det. Hele sentrum var stappfullt av mennesker, boder og alt mulig rart. Er mulig det var det som forvirra oss litt, eller kanskje det faktisk var dårlig skilting eller noe, men vi klarte virkelig ikke å finne inngangen til festivalområdet. Til slutt ga vi opp og bestemte oss for å spise middag i stedet, det var jo lenge til det skulle starte. Så vi fant en søt, liten engelsk pub som het Dickens og spiste oss mer enn mette nok der før vi gikk tilbake i bilen og tok på litt mer klær, for vi skulle tross alt bli ute til litt utover natta. Snart åpna innslippet, men vi hadde fortsatt ikke helt funnet ut hvor. Vi var plutselig på helt feil side og måtte gå rundt igjen, så fant vi ut at inngangen var rett ved der vi hadde spist! Velvel, vi fant det i hvert fall. Nå var klokka seks, altså åpningstid, og vi viste billetter og kom oss inn. Der inne var det foreløpig omtrent ingen folk og ingenting som skjedde, til tross for at Marit Larsen skulle spille om ikke lenge, så vi satte oss ned på en av benkene som sto midt på plassen der. Etter hvert nærmet imidlertid konserten seg og folk begynte å trekke mot scenen. Skulle vi få en bra plass måtte vi nesten bevege oss vi også. Da vi kom bort sto merkelig nok ingen helt fremme ved scenen, så vi tok plassene midt foran og så etter tegn på at gutta var på området, og jammen fikk jeg øye på banneret som lå i en krøll helt bak på scenen. Det var nok til å bli gira.

Snart kom Marit Larsen på scenen, med like fin stemme som vanlig, sammen med bandet sitt. Det var en bra konsert, men vi ble etter hvert mer opptatt av det som foregikk på siden av scenen der VRs crew med Alex i spissen nå gikk frem og tilbake mens de ordna og styrte. Ting var i ferd med å gjøres klart for høydepunktet. Vi hadde ett problem, nemlig at Kristian Kristensen skulle begynne å spille rett etter Marit Larsen, men han skulle være på scenen på andre siden av konsertplassen. Mange av VRs fans vet nok hvem det er, ettersom han var oppvarming for dem på nesten alle konsertene i vårturneen i år. Derfor føler vi en slags lojalitet mot ham, samtidig som vi selvfølgelig liker musikken hans veldig godt, så vi ville gjerne se ham, men vi turte ikke gå fra plassene våre foran denne scenen. Derfor ble det til at vi byttet på med å gå bort og se litt på ham. Jaja, vi hørte ham da i hvert fall. Og, mens han sang seg ferdig på den scenen var nå Alex og gjengen i full gang med å rigge scenen klar for gutta. Alex ble ikke akkurat overraska over å se oss der, naturlig nok, men smilte og hilste, og vi ble bare stående og se på det som foregikk der oppe og snakke med et par felles fans mens det nærma seg showtime. Plutselig så vi gutta komme opp trappa til bak scenen, og Kjetil tok en titt ut på publikumet som ventet tålmodig. Vi ble stadig mer gira, men også stadig mer frustrert, for Ravn hadde gått seg litt bort og fant ikke frem til inngangen, og nå var det like før ting skjedde her. Så, idet de første tonene kom ut fra anlegget, kom Ravn gjennom mengden og frem til oss, som om han skulle ha planlagt det! Konserten var flott, med masse sprell og fanteri som vanlig, men dessverre ble den noe amputert på grunn av at festivalen hadde gitt ganske begrenset tidsrom til alle artistene, så flere sanger ble kuttet, og verst var det at Whiskey and Wine ikke ble spilt, noe som gjorde at Herman gikk rundt med tamburin i stedet for den vanlige tromma på den vanlige utmarsjen. Og igjen prøvde Herman å kaste trommestikker, og igjen bomma han, men Hogne klarte å treffe rett på oss med et plekter! Oh yes!

Og så var de plutselig ferdige, og vi kjente altfor godt at det var altfor lenge til neste gang. Alex dukka plutselig opp ute på plassen, så vi fikk oss en liten prat med ham. Han kunne fortelle oss at september var viet til Danmark-konserter, noe vi da tullet med at vi nesten måtte, men som vi i etterkant har innsett at vi ikke har råd eller tid til. Så, det blir lang ventetid på oss. Han måtte hjelpe til med nedrigg, og tørste som vi var alle sammen gikk vi for å skaffe oss litt vann før vi sjekket ut neste band på den andre siden og snakket med flere felles Roadier på vei tilbake for å se Aurora. Hun var utrolig bra live, og opplevelsen ble bare litt ødelagt av de fulle folka som sto rundt og han høye fyren rett foran oss, ettersom vi ikke rakk å komme helt fram. Spesielt Running with the Wolves var magisk. Vi måtte se litt på Dagny til slutt også, for vi hadde sett henne én gang før og likt det ganske godt, men for det første var vi en ganske sliten gjeng, for det andre måtte Ravn rekke en buss, og for det tredje kunne ikke Dagny måle seg med hverken Aurora eller VR. Så etter andre/tredje sang ble det heller å komme seg hjemover for denne gang.

F.V.: Marit Larsen, Kristian Kristiansen, Aurora, Dagny
Alle bildene er tatt med vårt elendige mobilkamera ettersom mams ikke hadde lov til å ta med kameraet inn.

Vi har dessverre ingen bilder fra guttas konsert, der ble det for viktig å få med seg alt som skjedde.

Likes

Comments